Gutten med det bustete håret

42) Neon Gravestones

Dette er det siste kapittelet av denne boka! Jeg håper dere har likt å lese den <3 Fortell meg hva dere synes <3

++*+*++

Kapittelets sang: Neon Gravestones av Twenty One Pilots

Resten av dagen er jeg utrolig rastløs. Jeg føler jeg må gjøre noe med all informasjonen jeg har fått, men jeg aner ikke hva. Bradley bestemte seg for å ta med Luke på kino, så han kunne tenke på noe annet. Jeg kan tenke meg foreldrene hans blir passe glade når han kommer hjem med et opphovnet kinn og et digert blåmerke.

Luke sa ikke noe mer etter jeg hadde sagt unnskyld. Det skjønner jeg godt, for hva skal man liksom svare på det etter alt som har skjedd? Det går bra? Ikke på tale. 

Han klarte å roe seg ned med en pep talk fra Bradley. De snakket ikke noe om slosskampen, så Luke slapp å føle seg enda verre. Selvom det ikke akkurat var hyggelig gjort mot Isaac, så tviler jeg på at Luke angrer. Jeg innså jeg ikke kunne gjøre noe mer, så jeg dro samtidig med dem, og da var allerede Kayla og Isaac borte.

Jeg sitter ved spisebordet i pappas nye, strøkne leilighet. Den er like upersonlig som i går da vi flyttet inn, men egentlig er det deilig nå som jeg har så mye i hodet. Tankene surrer rundt, og jeg må legge hodet på glassflaten på bordet for å bare puste.

Isaacs kjæreste er død.

Det er like sjokkerende hver gang jeg tenker på det. Det er så grusomt at det er vanskelig å forstå seg på. Når skal jeg skjønne det? Har han skjønt det? Jeg husker han hadde ringt henne utallige ganger den dagen vi ble låst inne på doen på musikksjappa. Og da hadde hun allerede vært død i et halvt år.

Hva faen skal man gjøre når man har fått vite noe sånn her? Jeg er helt målløs. Jeg skjelver. Jeg fryser. Det hjelper ikke at jeg ikke har spist noe spesielt i dag.

Jeg føler meg fysisk dårlig. Og det har ikke skjedd noe med meg en gang, jeg har ikke noe med dette å gjøre. Derfor føler jeg meg bare teit for å reagere på denne måten, men jeg kan ikke stoppe det.

Hvorfor har ikke jeg hørt noe om bilulykken? Jeg bodde jo i denne byen da det skjedde, men jeg hørte ingen ting om det.

Jeg skvetter når inngangsdøren låses opp, og pappa puster lettet ut over å være hjemme. Han slenger fra seg bilnøklene på kommoden, og ruller utslitt på skuldrene. Det kortklipte, brungråe håret hans så vidt bustete.

"Hei, Peyton," smiler han kraftløst, og setter seg ovenfor meg. Selvom han ser trøtt ut, så lyser de grønne øynene hans på en helt annen måte enn før. Han er sliten etter jobb nå, men generelt er han mye piggere enn vanlig. Jeg kan tenke meg han har mer energi nå, siden han slipper å bruke den på å krangle med mamma.

"Hatt en fin siste skoledag?" spør han, men smilet hans visner så vidt når mine røde øyne møter hans.

"Er alt i orden? Tøft å si ha det til vennene dine?"

Jeg sukker over det uskyldige spørsmålet. Jeg skulle ønske det var grunnen til at jeg føler meg så motløs.

Det er nå jeg innser at han ikke vet noen ting av hva som har skjedd i livet mitt det siste halvåret. Kanskje til og med det siste året. Jeg har savnet å snakke med foreldrene mine, men jeg har ikke innsett at de ikke vet noe som helst.

"Ahhh," klager jeg mens jeg slår hodet forsiktig i bordplaten. "Det er så mye du har gått glipp av."

Det har alltid vært lett å snakke med pappa. Jeg vet at han alltid har lyst til å høre på det Bradley og jeg har å si, og han vil også gi råd hvis han kan det. Men han har bare ikke hatt muligheten. Derfor føles det utrolig deilig for meg å være alene med han. Det medlidende smilet hans sier meg at følelsen er gjensidig.