Gutten med det bustete håret

29) I miss you

Kapittelets sang: I miss you av blink-182 (eller 5 Seconds of Summer sitt cover)

På onsdag blir jeg avbrutt midt i timen av at mobilen min plinger høyt. Fort titter jeg meg rundt, men ingen ser ut til å ha merket det. Jeg snur meg forsiktig mot sekken som henger på stolen, og fisker mobilen opp fra lomma på sekken.

Ukjent nummer:

Yo, er dette Peyton? Isåfall , herregud så lenge jeg har lett etter nummeret ditt. Hvis det ikke er Peyton, beklager for denne meningsløse meldingen som du åpenbart vil tro en gal fyr med lite fritid har skrevet (noe som er delvis sant). Vel, ringer det noen bjelle i hodet ditt hvis jeg påstår jeg heter Mathias? Ja hei, det er meg lol. Vi plukker deg opp med bilen min (den brune vi kjørte i til kinoen) utenfor skolen i dag, det er dessverre umulig å takke nei. Vi forteller deg hvorfor når vi møtes. Vil ikke bruke alle pengene mine på en dritlang melding. Håper du er ledig resten av kvelden, for du kommer ikke hjem igjen før sent i kveld.

Btw, med vi mener jeg bandet. Ekskludert Isaac.

"Peyton?"

Hodet mitt snus lynraskt mot kateteret, hvor jeg hører navnet mitt komme fra. Jeg låser mobilen bak stolen, og presser den ned i baklommen på buksa.

"Hva?" piper jeg, og prøver å høres så uskyldig ut som mulig. Læreren myser mistenksomt, men snur seg så ned til papirarbeidet sitt igjen. Lettet puster jeg ut, og lener meg over pulten igjen.

Hva i alle dager mener Mathias med at de plukker meg opp? Har det skjedd noe? Hvorfor akkurat meg?

Det ringer ut til friminutt, og jeg er en av de første til å komme meg ut til skolegården. Når jeg er ute i hagen, klatrer jeg fort opp i det velkjente treet. Jeg blir slått av en deilig lukt av tre og natur når jeg er omringet av treets vegger. Lukten er avslappende.

Etter å ha satt meg midt på stammen, trekker jeg frem mobilen igjen. Jeg taster inn et svar til Mathias, men sletter ordene igjen. Revurderer hva jeg skal skrive, og begynner på nytt.

"Hallo." Jeg skvetter uforberedt med en gang jeg hører en stemme ved siden av meg, og titter raskt til siden. Kaylas ansikt befinner seg i åpningen av treet, det oransje håret hengende over de mørke øynene hennes. Det står i sterk kontrast til de grønne bladene rundt det såvidt fregnete ansiktet. Hun rister panneluggen raskt til siden.

"Å, hei," mumler jeg sjokkert, og legger ned telefonen uten å ha svart Mathias.

"Du skremte meg skikkelig," innrømmer jeg, og ler nervøst. Hun smiler unnskyldende, og titter ned på den tjukke, sprø trestammen under meg.

"Kan jeg sette meg ned?" spør hun høflig, og jeg nikker selvsagt.

"Selvfølgelig."

De rosa leppene hennes trekkes opp i et smil, og den lille kroppen hennes klatrer og krabber seg frem. Hun lager en søt "hui"-lyd i det hun dumper ned på rumpa, og trekker den militærgrønne jakka tettere inntil kroppen. Jeg rekker akkurat skimte et rosa merke nederst på halsen hennes før det blir dekket for.

Straks føler jeg meg ukomfortabel igjen, og snur blikket mot bladene foran oss uten å vite hvor jeg skal se.

"Hva bringer deg hit?" spør hun mens hun børster av seg på den blå dongeribuksa. Jeg holder på å svare ærlig og si at det er fredfullt her, men ombestemmer meg i siste liten.

"Nei, si det."

Hun nikker sakte, ser seg rastløst rundt, og drar de bleke fingrene mot stammen. De stopper ved den blad-dekkede innrissingen med de to bokstavene. Av en eller annen grunn stikker det i brystet av å se på det, men jeg tvinger meg selv til å se på hvordan Kayla drar pekefingeren langs bokstavene. Hun gjør det så åpenbart, som om hun vil jeg skal se at hun pirker på merket.