Gutten med det bustete håret

17) So happily

Kapittelets sang: Happily av One Direction

"Er du klar, eller?" maser Bradley fra gangen for fjerde gang, og jeg bokstavelig talt spytter ut en utydelig lyd mens jeg putter enda en skje frokostblanding inni den allerede stappfulle munnen min. Når det kun er melk igjen, slenger jeg skålen i vasken før jeg sprinter gjennom rommet. Med en stor bevegelse slenger jeg sekken på ryggen, og hopper forbi broren min og ut døra.

Ute ser jeg kun en tom oppførsel, dekket av den slurvete snøen som ikke har fått mulighet til å smelte ordentlig enda.

"Hvorfor maser du sånn på meg når sjåføren ikke har kommet en gang?" spør jeg skuffet, og lener meg oppgitt inntil treveggen.

"Jeg kjedet meg," mumler Bradley og trekker på skuldrene, noe som gjør meg mer enn irritert.

"Du kan ikke bare la det gå over meg sånn!" Frustrasjonen min får meg til å kjefte på han i unøden.

"Hallo, chill. Det er visst noen som ikke har fått så mye søvn i natt," mutter han grettent, og ser på meg med et irritert blikk før han uinteressert snur seg mot veien igjen.

Det neste vi hører er bildekk mot grus, og straks vender jeg meg fremover. Jeg kjenner den kilende følelsen i magen returnere fra i går når Lukes høye skikkelse grasiøst stiger ut av den blå femseteren hans. Smilet hans er tilstede som alltid, men umiddelbart ser jeg hvordan øynene hans så vidt knipes litt igjen som om han er lykkeligere enn noen gang.

Noe av det første jeg legger merke til er den kledelige luen som er trukket over de knallbrune krøllene hans, i en matt rosafarge som kler de rosa kinnene hans. Det er først nå jeg innser hvor kaldt det er i dag.

"Hopp inn," sier han, og han holder blikket mitt med et tiltrekkende glimt i øyet mens Bradley og jeg river opp dørene.

"App-app. La damen sitte fremst," sier Luke så, og Bradley sender han et spørrende blikk, totalt uviten om hva som skjedde i går kveld.

"Serr?" stønner broren min, og snurper med leppa mens han setter seg bak når Luke kun trekker på skuldrene.

"Wow, takk," sier jeg sjokkert, og ikke minst lettet. Når alle er inni med sikkerhetsbeltet på, kjører bilen ut på den isete veien igjen. Det blå og brune nabolaget fyker forbi oss når Luke setter opp farten, og det er forbløffende hvordan turen ser helt annerledes ut fra passasjersetet.

"Alt bra?" spør Luke høytidelig, og jeg blir usikker på om han spør Bradley i baksetet eller meg når han ikke ser på noen av oss. Verken Bradley eller jeg svarer.

"Hallo? Sover dere eller noe?" spør Luke leende, og jeg kjenner jeg får lyst til å slukke latteren med min egen munn når de rosa leppene hans brettes i et digert smil.

"Jeg har det ok. Hadde hatt det bra hvis jeg fikk sitte foran. Hallo, hvorfor får jeg ikke sitte foran?" hviner broren min, og jeg tenker straks over hvor barnslig han høres ut. Helt utrolig at han er storebroren min.

"Jeg vet ikke, kanskje det er på tide med en forandring?" spør Luke, og sender meg et kjapt blikk med tennene i underleppa. Det får meg til å rødme.

Bradley bare sukker mens han roter hendene i det blonde håret, og overser hintet totalt. Noe jeg for så vidt er glad over.

"Forandringer fører ikke alltid til det bedre," mumler Bradley stille, og sutrer som om han skulle vært åtte. Luke ignorerer han totalt.

Plutselig svinger bilen ut av veien, og jeg blir overrasket når skolens kassete bygg står ovenfor oss.

"Shit, er vi her allerede?" sukker jeg skuffet, og trykker på den røde knappen ved setet for å få det sorte båndet rundt meg til å slakkes.