Gutten med det bustete håret

37) Broken boy meets broken girl

Laaangt kapittel som kom før jeg lovte det (WHOOP) så you better comment loads!!! Jeg vet dere vil like dette. 65 votes og 120 kommentarer før neste kapittel <3

Kapittelets sang: Safety Pin av 5 Seconds of Summer

Det å møte Kayla ved inngangen til skolen skal vise seg å være det beste som har skjedd meg på lenge. Vi løper mot hverandre og legger armene rundt hverandre i tidenes største klem. Vi står der i sikkert minutter, mens elevmassen strømmer rundt oss som om vi skulle vært en uanfektet vannlilje i en rennende bekk. Benjamin slenger seg på når han også kommer inn.

Som en trio sniker vi oss til å sitte sammen i alle timene vi har sammen, inkludert lunsj. Det er flere uker siden samtalene har flytt like godt som i dag, det må ha vært en gang før bitterheten over at de skjulte forholdet deres for meg kom.

Vi ler av alt mulig, som man gjør når man er med folk man virkelig elsker høyt. Og for første gang på lenge, kan jeg for et lite øyeblikk glemme alt annet. Glemme problemene hjemme, glemme Isaac.

En gang fortalte noen meg at å henge med venner distraherer og hjelper en gjennom kjærlighetssorg, og jeg antar det gjelder all type fortvilelse. Jeg lette etter en distraksjon, og nå har jeg funnet det.

"Jeg har virkelig savnet deg," innrømmer Kayla med blikket i tallerkenen sin. Hun roter i den med gaffelen, og det oransje håret hennes faller foran de store, brune øynene. Hun ser opp på meg med et halvt smil, tristheten i øynene hennes tydeligere enn gleden ved tanken.

"Jeg har savnet dere også," svarer jeg ærlig. "Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg trodde det å ta distanse og se dere to i andre enden av skolen skulle gjøre meg noe bedre. Jeg ble jo bare tristere."

Kayla og Benjamin ser oppmerksomme på meg. Før jeg vet ordet av det har vi bøyd oss fremover over bordet i en gruppeklem. De velkjente luktene deres får meg til å føle meg trygg og velkommen.

"Vi må finne på noe snart, bare vi tre. Før skoleåret er slutt," foreslår Benjamin mens vi trekker oss tilbake og fortsetter å spise. Smilet blusser opp på leppene mine uten at jeg kan kontrollere det. Jeg blir så glad av at vi tre endelig skal finne på noe igjen. Ikke bare de, men meg også. Som en trio.

"Absolutt."

Resten av dagen setter ingen av oss spørsmål ved noe av det som har skjedd de siste ukene, som egentlig er helt greit. Jeg har ikke lyst til å bli mint på det, og sammen med de to beste vennene mine er jeg klar for å gå videre uten å se meg tilbake.

For herfra kan det bare bli bedre, ikke sant?

Etter skoledagen er over, tar vi farvel utenfor utgangen. Til min overraskelse finner jeg sykkelen min på stativene utenfor skolen, etter å ha satt den fra meg der noen dager i forveien da jeg fikk annen skyss hjem.

Jeg sykler hjem fra skolen med verdens største glis trukket fra øre til øre. Lykken bruser i brystet, mens vinden som oppstår mens jeg sykler treffer det glade ansiktet mitt. Jeg fyker gjennom gatene, og hjem til det blå trehuset. Smilet er fortsatt klistret til leppene mine når jeg tramper inn døren.

"Hjemme!" kvitrer jeg uten å vite om noen andre i det hele tatt er kommet tilbake. Lyden av døren som lukkes ekkoer i det store huset, og jeg konkluderer med at jeg er alene da lyden av at jeg slenger fra meg sekken i gangen er det eneste som høres gjennom hele underetasjen.

Jeg tramper inn på kjøkkenet og kjenner smilet visne. Kroppen stopper i døråpningen i rent sjokk.

"Mamma, pappa? Bradley? Shit, jeg trodde ikke dere var hjemme. Jeg-" Med en forklarende finger pekende mot inngangsdøra stopper jeg midt i setningen da jeg ser hva som foregår. De sitter mistenksomt på hver sin stol rundt spisebordet. Bradley nekter å se på meg.