Gutten med det bustete håret

21) Guys my age

Kapittelets sang: Guys My Age av Hey Violet

Når jeg slenger igjen utgangsdøra slukkes plutselig den glødende flammen av enda en krangel inne i huset. Bråket blir brutt kuttet av, og når jeg plutselig befinner meg utendørs finner jeg meg selv beundre nabolagets stillhet og den friske lufta som omringer meg.

Det er varmere ute nå, midten av mars har faktisk bydd på et par solfylte dager. Nei men virkelig, det har vært så varmt de siste dagene at man har kunnet sitte i sola uten jakke. Med andre ord et stort fremskritt mot sommeren. Og akkurat derfor er jeg nødt til å skynde meg til turens destinasjon – nemlig Kaylas hus.

Den kalde bæreposen i hendene mine er truende fuktig. Innholdet kan ikke smelte før jeg kommer frem, det blir for dumt. Jeg hiver meg på sykkelen utenfor huset, og tråkker meg ut på fortauet foran huset for å starte årets første sykkeltur.

Asfalten er ren etter det varme været, vasket av snøen som nå er helt borte. Likevel henger fukten fremdeles i luften, som for så vidt får de høye temperaturene til å bli enda mer intense.

En frossen vind treffer meg i det jeg sykler gjennom nabolaget, og den så vidt merkbare kulden trenger gjennom det tynne stoffet på flanellskjorten jeg har brukt som jakke over t-skjorten. Det er ikke akkurat behagelig når kulden biter i de farvede kinnene mine, men etter et par minutter venner jeg meg til det.

Kanskje jeg overdrev en smule med varmen.

Føttene tråkker hurtig på pedalene, i håp om at jeg kommer frem før varene i posen ødelegges av været. Jeg tenkte å overraske Kayla med å komme på døra med iskrem og skjeer, og invitert henne med på en tur i parken. Det er en ting jeg har pleid å gjøre med venner tidligere, bare sette seg ned og spise is rett fra boksen.

Det tar en stund før jeg omsider ser det hjemmekoselige huset deres foran meg, og til min lettelse lyser det i vinduene. Jeg bremser mot inngangspartiet, og slenger fra meg sykkelen før jeg går opp de få trappetrinnene foran døra.

Knokene banker hardt mot treet, og jeg dunker foten ventende i gulvet mens jeg smuglytter til det som skjer innenfor husets fire vegger. Men jeg hører ingen ting på en lang stund, og skal akkurat til å snu da døren plutselig blir revet opp.

I døråpningen står Isaacs høye figur, og jeg blir som vanlig overrasket over å se han. Han rynker de mørke øyebrynene sammen mens øynene nysgjerrige stirrer meg ned.

"Eh hei," ramler det patetisk ut av meg, og klyper meg selv i armen for å straffe meg selv over det klønete hilset. Den var en uke siden den betente diskusjonen i kantina tok sted, og akkurat som da jeg var i musikkbutikken forrige gang, føles han ut som en fremmed her vi står midt imot hverandre.

Hans nesten kalde blikk avslører at han også tenker på vår siste samtale – på hvordan han rolig ba meg holde meg unna ham. Og se på meg nå, som på mystisk vis har klart å finne veien til han igjen. Det må nesten være skjebnen.

Han gjør ikke noe forslag på å snakke, bare ser overrasket på meg mens han venter på at jeg skal forklare hvorfor jeg er her.

"Er Kayla hjemme?" spør jeg svakt mens jeg nervøst fester en hårlokk bak øret. Straks løsner ansiktsuttrykket hans, og de brune øynene blir på et sekund forandret til uanstrengte. Hvordan han klarer å endre humør så raskt vil jeg aldri skjønne.

"Nei," kremter han. "Hun sa noe om at hun hadde et skoleprosjekt hun måtte jobbe med, med han der... Han..."

"Benjamin?" spør jeg, en smule lattermild av den korte hukommelsen hans, og Isaac nikker raskt på hodet så det nakkelange håret svinger på siden av fjeset hans. Det legger seg til ro som en ramme rundt det prisvinnende ansiktet.