Gutten med det bustete håret

36) Meet me in the hallway

Kapittelets sang: Meet Me in the Hallway av Harry Styles <3

Dag etter dag går forbi, og til min frustrasjon er de like alle sammen. Jeg blir skysset til skolen av Luke, jeg innser at Isaac ikke er på skolen i dag heller, jeg sitter alene i friminuttene mens jeg følger med på hvordan lykken og romantikken blomstrer mellom Benjamin og Kayla, jeg tilbringer storefri i treet med en bok, drar hjem til mamma og pappas krangler, og ser på meningsløse serier helt til jeg sovner.

Det er ensformig, mildt sagt. For hver dag som går blir jeg bare tristere og tristere. Men i dag bestemmer jeg meg for å gjøre én liten forandring, iallfall. Jeg setter meg med Zandra, Christina og Hayley i kantina. Kaylas gamle venner. Skolens forsøk på å plassere elevene på bestemte bord fungerte ikke i noen måneder en gang.

Mens jeg spiser med de tre snakkesalige jentene, innser jeg at det kanskje var et feiltak. For her sitter de rundt meg og fniser iherdig om hvor søte paret jeg prøver å ignorere er.

"Jeg har forutsett det helt siden den første dagen," påstår Zandra, de store og uskyldige blå øynene noe overlegne mens hun krysser armene.

De blonde lokkene hennes beveger seg når hun nok en gang snur hodet mot Kayla og Benjamin, som står i enden av kantina med hendene i hverandres baklommer. En del av meg må innrømme at de er ganske søte, men det gjør ikke at bitterheten forsvinner.

"Ja særlig, du som var alt for opptatt med å drømme om Isaac," himler Hayley med øynene, og lener hodet trøtt på hånden sin mens hun pirker på maten sin med gaffelen. De mørke flettene henger truende nært pastaen.

Jeg stønner stille, og hodet mitt faller mot hendene jeg har lagt oppå hverandre på bordet. Jeg er så trøtt og utslitt, til tross for at jeg ikke har gjort annet enn å ligge i senga mi den siste uken.

"Sier du, som ikke klarte å slutte å sikle etter Luke." Christina er tydeligvis også gretten, og ser noe irritert ut der hun sitter og hever øyebrynene til de to venninnene.

Hayley stivner til, og de lyse kinnene hennes blir farget rosa. "Den tid er over, han er jo sammen med Peyton."

Jeg spytter nesten opp maten jeg ikke har svelget enda. "Hæ, nei?" utroper jeg forvirret, og alt for høyt. De tre jentene stirrer stille og nysgjerrige på meg.

"Nei nei nei," gjentar jeg med øyebrynene rynket sammen. "Vi har aldri vært sammen. Det var liksom bare en en-ukes-greie."

De tre jentene ser alle like sjokkerte ut.

"Tror folk at vi er sammen?" spør jeg forbauset, og kjenner skammen velte over meg. Ikke det at det er noe galt med Luke, men jeg trodde ikke folk hadde fått det med seg. Muligens med unntak av de på bordet vårt.

Ingen av jentene svarer, de bare forveksler forvirrede blikk.

"Vel, dere har jo ikke akkurat avslått det," mumler Zandra, de kulerunde øynene like store som alltid.

"Vi har ikke akkurat bekreftet det heller." Jeg høres surere ut enn de fortjener. Ikke rart jeg føler meg ensom, utstrålingen min er jo skremmende. Igjen blir jeg flau.

De bare rister på hodet, alle sammen pinlig berørte. Jeg sukker.

"Jeg mener ikke å være sur, men det er virkelig ikke noe mellom oss," rister jeg på hodet, og rynker på nesen i avsky. Jeg skjønner ikke hvordan jeg en gang kunne tro jeg var forelsket i Luke. Vi er så forskjellige, og kjenner jeg meg selv rett hadde jeg blitt ur-kjedet av å være sammen med han. Han er så... Rolig. Jeg vil ha spenning, har jeg funnet ut.