Gutten med det bustete håret

14) You looked happier

Kapittelets sang: Happier av Ed Sheeran (fordi det nye albumet hans er et kunstverk)

Det er helg igjen, og Kayla har bestemt seg for å arrangere en overnatting for Benjamin og meg. Presis klokken åtte på fredagskvelden banker jeg på døra hennes, med dyne og pute under armene.

"Veelkommen!" annonserer hun når døren går opp, og det skinnende smilet hun sender meg får meg til å føle meg like hjemme som alltid. Det korte, oransje håret hennes er strøket bak ørene i en litt rotete frisyre, som jeg finner så søt at jeg nesten må ta på det. Fregnene over neseryggen er tydelige i det strålende ansiktet hennes, nå ikke gjemt bort med lys sminke.

"Takk," ler jeg i det jeg trår inn i huset, den gjenkjennelige lukten av kanel like innbydende som første gang jeg var her.

"Peyton!" hører jeg fra kjøkkenet, og ut kommer Benjamin med en halvspist kjeks i hånden. Et sekund forundrer det meg at han ser så komfortabel ut i Kaylas hjem når han spaserer inn i rommet, med tanke på hvor tilbaketrukken han vanligvis er rundt nye mennesker. Jeg antar Kayla er et unntak.

"Halla," nikker jeg svakt, og mottar en kort klem fra den lave gutten. Han har på seg en kosebukse og løs t-skjorte, akkurat som Kayla.

"Føl dere så hjemme som overhodet mulig, please, det er så kleint når gjestene bare subber etter en og ikke tør å spørre om et glass vann en gang," ber Kayla ærlig, noe som får meg til å le.

"Ser ikke ut som at Benjamin har noen problemer med det, iallfall," fleiper jeg, med blikket på den brunhårede gutten som står lent inntil veggen og gomler på en kjeks jeg tipper han fant i kjøkkenskapet. Han sender meg et dovent blikk, men sprekker straks opp i et smil da Kaylas muntre latter ringer gjennom gangen.

"Her, la meg ta den," erbjuder Kayla, men jeg klapper vekk hendene hennes da hun skal til å gripe fatt i dyna jeg har under armen.

"Uh-uh," rister jeg avvisende på hodet, "Du ba meg føle meg hjemme, og hjemme bærer jeg mine egne saker."

Den lille jenta himler smilende med øynene. "Javel. Da trenger vel ikke jeg fortelle deg hvor du skal legge dyna og puta heller, da?"

Jeg kjenner konkurranse-innstiktet gjøre meg ivrig. "Var det en utfordring?"

Etter å ha sparket av meg skoene, er jeg på vei inn i det lille huset. Med øynene på utkikk etter en dør med et navn eller noe liknende på, raser jeg gjennom gangen. Jeg var aldri inne i Kaylas rom sist jeg var her, kun på badet og i stua. Når jeg passerer baderomsdøra får jeg flashback til da Isaac braste inn mens jeg skifta. Kleint.

Det får meg til å lure på om han er her nå.

"Aha!" roper jeg entusiastisk da jeg ser en dør med en seng på, og skal akkurat til å legge hånda på håndtaket i det Kayla sier "Ehm Peyt-"

Døren glir opp foran meg, og det første jeg ser er en gutts slanke kropp uten skjorte. Et uforberedt gisp unnslipper leppene mine i det de kullsorte øynene hans møter mine.

Jeg har brast inn på Isaacs rom mens han skifter, akkurat som da han braste inn på badet første gang jeg var her.

Jeg roper et opprørt "Unnskyld!" i det jeg slenger døren igjen, kinnene nå like røde som to høy-halsede gensere fra syttitallet.

Jo, jo han er hjemme.

Bildet av Isaac uten skjorte brenner seg fast i hjernen. Den slanke, bleke overkroppen og den bulende brystkassen. I det korte sekundet han sto blottet foran meg skimtet jeg også en mørkeblå bandana rundt det bustete, sorte håret.