Gutten med det bustete håret

38) High hopes

Kapittelets sang: High Hopes av Panic! At the Disco

"Så, hva er det du trenger å fortelle?" spør Kayla tålmodig, der hun sitter i gresset ved siden av Benjamin og meg. Det er helg, og vi har sneket oss inn til parkområdet til skolen for å være i fred.

Jeg trekker på skuldrene, og til min overraskelse er det vanskelig å fortelle dem om hvorfor jeg har vært så deppa i det siste. De har ikke hørt meg snakke om mamma og pappas krangler på lenge, jeg vet faktisk ikke om jeg har gjort det siden vi begynte på denne skolen.

Det forundrer meg at det var så enkelt å snakke om det til Isaac, men så vanskelig til mine aller beste venner. Av en eller annen grunn føler jeg at de ikke vil forstå, siden de ikke har blitt jevnlig oppdatert og fått vite om situasjonen i detaljer underveis.

"Dere vet mamma og pappa?" begynner jeg, og begge nikker langsomt. I parken er det varmt, og sommersolen steker mot ansiktet mitt. Det er helt vindstille, og jeg tenker over hvordan det usedvanlige fine været er en så stor kontrast til følelsene mine. Dramatisk, men sant.

"De skal skilles," sier jeg, og kjenner hvordan å si ordene høyt gjør ting mye verre. Det er som om jeg innser det på nytt igjen.

Det blir stille i ringen. Kayla og Benjamin har vanskeligheter med å finne noe å si, og jeg skjønner det kjempegodt. Hva skal man liksom si til det? At det blir bedre? Jeg har hørt alt før.

"Å," mumler Kayla omsider, og ser på Benjamin for å be han komme på noe bedre å si.

"Pappa skal flytte ut til en leilighet i morgen, og Brad og jeg blir med," forteller jeg, og de lytter oppmerksomt. Kaylas korte, røde hår henger ned i ansiktet hennes. Solen har gjort rødfargen i håret enda sterkere, og lokkene står i sterk kontrast med det grønne gresset rundt henne.

"Jeg skulle ønske jeg hadde noen hjelpende råd, men skilsmisse er jo bare jævlig," innrømmer Benjamin. De brune øynene hans glinser i solen, akkurat som den friske huden hans.

Jeg nikker. Av en eller annen grunn føler jeg ikke det er nødvendig å fortelle mer, så vi blir sittende i den sommerlige parken for oss selv. Fuglene kvitrer fra trærne, og vannet i det lille tjernet lager en avslappende lyd. Det er helg, så vi har sneket oss inn.

Brystet mitt føles tungt. Øyebrynene mine likedant. Jeg er så trist, og så lei av å være det. Det virker som at tankene mine er ferdige med å sørge over mamma og pappa, for de faller stadig vekk tilbake til andre ting.

"Så det er derfor du har vært så trist," nikker Benjamin forstående. Jeg nikker ikke, for jeg vil egentlig ikke tenke mer på familiesituasjonen min.

Hvorfor har jeg ikke hørt fra Isaac siden fredag hos Javier? Nå har det visstnok ikke gått et døgn en gang, men jeg har ringt både hans nummer og Javier uten hell. Jeg blir egentlig litt flau, og slutter å tenke på det.

"Har du snakket med noen andre om dette underveis?" spør Kayla med urolige øyne. "Det hadde kanskje hjulpet."

Jeg rister benektende på hodet, og en skyldfølelse blusser seg opp i brystet. Det er jo løgn, men jeg vil ikke hun skal vite noe om hvordan situasjonen mellom Isaac og meg har vært. Ikke nå, hvert fall... 

Kanskje jeg ikke er noe bedre enn Kayla og Benjamin. Jeg sluttet å snakke med dem fordi de ikke fortalte sannheten, og her sitter jeg og lyver selv.

Kayla legger en hånd på skulderen min. "Det kan hjelpe," sier hun med et oppmuntrende, lite smil som ikke rekker opp til øynene. Jeg ser stille opp på henne. Hun er så pen. Hun har alltid vært det, men lykken har malt ansiktet hennes med en glans hun ikke hadde før. Hun ser levende ut, med røde kinn, store øyne, rosa lepper. Endelig klarer jeg å beundre dem forholdet deres. Jeg er glad på deres  vegne.