Gutten med det bustete håret

26) End up here

Kapittelets sang: End up here av 5 Seconds of Summer

Etter en diskusjon med meg selv, bestemmer jeg meg for å sette kursen mot Benjamins hus. Å dra hjem er ikke et alternativ, og Benjamin er så og si aldri er utenfor huset frivillig i helgene. Dessuten har jeg ikke vært så mye med han i det siste.

Benjamins nabolag befinner seg kun noen minutter unna sentrum. Jeg sykler forbi butikkene, og automatisk hviler øynene på musikksjappa mens jeg sykler forbi. Uten å se noe herfra, vet jeg Isaac befinner seg der inne.

Totalt hypnotisert ser jeg ikke steinen foran meg på fortauet, og dermed styrter jeg fremover i et stygt fall. Knærne og ansiktet treffer bakken først, og et sekund blir alt svart. Jeg blir liggende på bakken, mens lyden fra biler som suser forbi minner meg på at jeg fortsatt er bevisst.

Når jeg heiser på hodet kjenner jeg pannen dunke av smerte, og en liten dråpe renner ned langs haken min. Jeg løfter hånden mot ansiktet, og kjenner hvordan underleppen har hovnet opp.

"Shit," mumler jeg for meg selv, mens jeg lett børster vekk grusen fra pannen. Når jeg gjør et forsøk på å reise meg opp svikter kneet, og jeg deiser nesten ned i bakken igjen.

"Kjære deg, går det bra?"

Den bekymrede stemmen får meg til å snu meg rundt, og ved siden av den liggende sykkelen min står en dame jeg tipper er i femti-årene. Noen brun-oransje lokker stikker ut av en lilla lue, og de blå øynene hennes ser engstelige på meg mens hun løfter opp sykkelen min igjen.

"Eh," mumler jeg, og titter ned på beinene mine. Olabuksen min er skrapet opp ved det ene kneet, men det ser ikke ut til å blø. "Jada."

Hun smiler vennlig, og holder sykkelen foran seg for meg å ta imot. Blikket hennes er fult av sympati, men hun virker ikke overbevist om at jeg har det bra i det hele tatt når jeg drar sykkelen ut av hendene hennes. Øynene hennes utforsker ansiktet mitt.

"Er du sikker? Du vil ikke ha noe å tørke vekk blodet med? Jeg har plaster i vesken," mumler hun forhastet, stresset mens hun roter nedi den svarte vesken sin. Hun har på seg en lilla kåpe som matcher luen, som ser så tjukk ut at jeg lurer på hvordan hun kan gå i den om våren.

Før jeg rekker å svare, har hun rukket meg en full pakke med hjerteformede plaster.

"Takk. Men det var virkelig ikke nødvendig," smiler jeg mens jeg beskjedent tar esken imot. Damen rister på hodet.

"Ingen årsak. Man må hjelpe hverandre i en verden som denne, ikke sant?" rister hun på hodet, og fortsetter å analysere meg og tingene mine.

"Jeg antar det."

"Er du sikker på at det går bra? Er det noe, kan du ringe nummeret mitt," sier hun og finner frem en lapp fra lommen på kåpen. Jeg tar den imot, og lar blikket gli over alle tallene som på linje er skrevet med en svart penn.

"Eh takk," svarer jeg sjokkert, men hun bare veiver med hendene som om det er ingen ting.

"Jeg kjenner en som fikser sykler," sier hun, før oppmerksomheten min blir dratt over på en annen som roper.

"Peyton?"

Når jeg snur meg, tar det en stund før jeg klarer å se hvem som kommer hitover. Den blonde gutten kommer joggende, og hans blå øyne roer meg automatisk ned et par hakk.

"Mathias?"

Han kommer fra lekeplassen bak seg, hvor jeg akkurat kan skimte en brunette sitte i sklien med oppmerksomheten på oss. Mathias legger en forskrekket hånd på skulderen min når han har nådd meg, og inspiserer meg nøye. Jeg kan skimte den lillakledde damen gå sin vei, men jeg rekker ikke snu meg når Mathias sier noe mer.