Gutten med det bustete håret

23) The girl who cried wolf

Kapittelets sang: The Girl Who Cried Wolf av 5 Seconds of Summer 

.. fordi dette kapittelet er til å gråte av og jeg gråt av sangen første (og andre, tredje og fjerde...) gang jeg hørte den. Bless 5sos for å lage så mange meningsfulle og emosjonelle sanger wtf tALENTED PIECE OF SHIT

STEM OG KOMMENTER MASSE, FOR NÅ ALTSÅ NÅ SKJER DET TING ENDELIG

+

Nok en kule varmt fyker gjennom huset når jeg kommer hjem på en lørdagskveld, akkurat som forventet. Det som derimot overrasket meg – og på ingen positiv måte, må jeg legge til – er hvor heftig mamma og pappas krangel har blitt.

Jeg stivner til med en gang jeg tramper inn døra, de høye skrikene deres høyere enn jeg noen gang har hørt før. Sprukne stemmer og høye tramp, lyder av angrende trekk som er like smertefulle hver gang. Hjertet banker plutselig merkbart hardt i brystet, som at det av en eller annen grunn vil minne meg på at jeg fortsatt har et. Jeg tar forsiktig av meg skoene, redd for hva jeg vil se når jeg går ut i stua.

Skrittene mine bærer meg varsomt fremover, og rundt hjørnet avsløres to mennesker som en gang var et lykkelig par. Mamma fortsetter å skrike mot den lavere mannen uten at jeg klarer å gripe ordene hennes, men jeg har skråsikkert hørt det før.

Mamma tramper fremover, mens pappa automatisk rygger bakover. Den heftige krangelen fører dem lengre inn i stua, lengre fra meg. Jeg snubler inn i kjøkkenet de kom ut fra, hvor jeg krasjer i Bradleys blå hettejakke.

"Kan du ikke bare ta deg sammen for en gang skyld? Hvis ikke for meg, så for ungene? Jeg er så lei av å gjøre alt selv, jeg orker det ikke! Skjønner du ikke at jeg trenger hjelp?" Mamma skriker gråtkvalt, mens pappa redd holder hendene foran seg, som for å beskytte seg selv.

"Jeg gjør så godt jeg kan, men å balansere de lange arbeidsdagene med ansvar er jammen ikke enkelt! Det burde jo du vite!" roper pappa tilbake, hans normale beherskelse har rent ut. Han er alltid så rolig, men de tydelige blodårene i både panna og på halsen hans avslører hvor stresset han er.

"Prioriteringer, det er det det handler om! Tenk om jeg ikke hadde prioritert familien som jeg gjør, hva hadde det blitt av Brad og Pey da? De hadde jo ikke sett noe til foreldrene sine, for du er jo aldri hjemme!" spytter mamma, og jeg må nesten snøfte over hvordan hun påstår hun prioriterer oss. Hun er kanskje mer hjemme enn pappa, ja, men det er bare fordi hun sover så lite at hun ikke klarer jobbe lange dager. Det er hennes egen feil.

"Så hva vil du, da? At jeg skal jobbe elleve timer daglig og ikke spise, pisse eller sove fordi jeg skal synge barna god natt? Vil du jeg skal psyke meg totalt ut, eller? Hvis du ikke har lagt merke til det, så er barna våre ungdommer, og de kan begge passe på seg selv! De trenger bare omsorg og en god familie, noe jeg ikke kan si du gir dem mye av i det hele tatt, til tross for dine såkalte prioriteringer!"

Pappas ord får mamma til å trampe gispende tilbake. Hun er tydelig overrasket over hva han har sagt, sikkert like sjokkert som oss over at hun endelig har klart å bikke det solide begeret hans over. På dette tidspunktet ville mamma ha rømt ut av huset for lenge siden, og pappa ville ikke ha hevet stemmen. Han hever aldri stemmen.

Hun er såret. Men så mye jeg hater å si det, så har pappa rett. Det eneste mamma gjør for å passe på oss, er å gi oss penger til mat. Jeg husker ikke sist gang hun ga meg en klem, en gang. 

Bradley var et uhell, og jeg tipper den eneste grunnen til at hun ville ha et til barn var så hun også kunne oppkalle en unge etter noen i hennes egen slekt. For det hadde sikkert blitt alt for urettferdig om kun pappa fikk æren av å navngi ungen deres, og ikke henne. Hun hadde sikkert ikke fått noen unger i det hele tatt hvis hun fikk gjøre alt om igjen.