Gutten med det bustete håret

24) Beside you

Kapittelets sang: Beside you av 5 Seconds of Summer

En tett klem følger, og i det neste sekundet sitter jeg på kjøkkenbenken med nesen gravd ned i Isaacs skulder og et stramt grep om overkroppen hans. Jeg vet ikke hvor lenge vi blir værende med armene trygt og trøstende rundt hverandre, men jeg vet jeg ikke er mett når han trekker seg fra meg igjen.

Isaac virker beskjeden, og viker unna øyekontakt på vei mot klokka på veggen.

"Det er snart midnatt."

Stemmen hans er mørk, og et høyt kremt får meg til å så vidt våkne fra den drømmende følelsen. Kinnene hans er røde. Håret hans er bustete. Han er ikke den eneste som er beskjeden, for jeg klarer virkelig ikke svare.

"Vil foreldrene dine blir sure hvis du kommer hjem så sent?" spør han mens han tar noen skritt tilbake og mot oppvaskmaskinen igjen. Føttene mine dunker mot skapene under meg når de mister kontakten med kroppen hans. Isaac stenger maskinen igjen, og den trykkende stillheten etter braket gir meg lite tid til å tenke.

"Jeg tror ikke de vil tenke noe over det... Isåfall er Brad den mest påvirkede," svarer jeg ærlig med et rolig trekk på skuldrene. Mens jeg nistirrer i det skinnende tregulvet kjenner jeg hvordan han så vidt rykker til.

Jeg kikker fort opp igjen, når jeg innser jeg nettopp har avslått et mulig tilbud om en plass å sove. Han kniper så vidt øyene igjen, og det er nesten så jeg skulle trodd han var såret.

"Du tror ikke han vil bli surere om du kommer hjem i morgen?"

Umiddelbart kjenner jeg hjertet dunke hardere i brystet, og jeg sender et kjapt blikk i retning sofaen i rommet på den andre siden av gangen. Et lite smil kryper opp langs kinnene mine.

"Ehh," ler jeg. "Godt spørsmål."

Han sender meg et lettet smil, før han begynner å gå mot utgangen av kjøkkenet. Med en brusende følelse i magen hopper jeg ned fra benken, og et dunk oppstår når føttene treffer bakken. Straks kjenner jeg hvor mo jeg er i knærne.

Jeg klarer ikke tenke klart, annet enn på hvordan stemningen til min lettelse er god etter at jeg prøvde å kysse Isaac. Jeg hadde ikke forventet at han skulle svare, men gud svarte han. Stemningen er faktisk mindre anspent, mer naturlig.

Nummen følger jeg etter han da han går ut til stua, hvor den grå sofaen trofast står med innbydende puter og pledd.

"Du kan vel sove her?" spør han engstelig, og jeg nikker – de tåretruende tankene så godt som visket bort fra kroppen.

"Beklager for en så billig løsning, jeg var liksom ikke forberedt på å ha noen her i natt," ler han beklagende, og klør seg noe nervøst i nakken.

"Det går bra," forsikrer jeg, og kan ikke la vær å smile. En drøm, det er det det føles ut som. Det kjennes alltid sånn når Isaac har bestemt seg for å skru på det ydmyke humøret. Jeg kan ikke noe for reaksjonen, og jeg blir nesten flau over hvor svak jeg blir.

"Vel, jeg henter en dyne og en pute til deg," mumler han oppspilt, tydelig uviten om hva han skal gjøre. Det virker som om det er lenge siden han har vært i en situasjon som denne, sånn han tumler rundt.

"Sikker på at det er greit at jeg sover her?" spør jeg etter han, når jeg står alene igjen i den store stua. Jeg venter på svar, men etter for mange sekunder konkluderer jeg med at han ikke har hørt det.

Jeg blir stående og stirre rundt i rommet. Stirre på det nøye gjennomtenkte interiøret, på de store vinduene som sluker hele den ene veggen. De får rommet til å virke mørkt nå som gardinene er trukket fra hverandre, nå når månen er det eneste som synes på den ellers sorte himmelen. Det er overskyet, og den glødende peisen ved siden av meg er den eneste lyskilden i rommet.