Gutten med det bustete håret

17) So happily

"Dessverre. Jeg må innrømme det hadde vært stas å være her en liten stund til," sier Luke før han er ute av bilen, og på måten han ser på meg får jeg et inntrykk av at han snakker om meg og han alene. Nok en gang rødmer jeg.

Den kalde luften treffer meg som en vegg når jeg går ut av bilen, og jeg finner bråket fra elevmassen som trenger gjennom inngansdørene forstyrrende.

"Kommer du?" spør Luke, som står på den andre siden av bilen med et ventende blikk på meg, og jeg forstår jeg har stått stille en stund når Bradley nesten allerede er inne.

"Jepp," nikker jeg, og smiler sjenert når Luke holder armen sin ut mot meg for å legge den rundt skuldrene mine. Hånden hans hviler beskjedent på skulderen min mens vi går inn, men slipper når vi treffer den tette varmen av inngangspartiet. Jeg kjenner fingrene hans linke seg svakt med mine mens vi går gjennom gangen. Det er så anonymt at ingen andre legger merke til det, noe jeg senker skuldrene lettet av.

"Jeg tenker det blir for klissete å følge deg til klasserommet ditt, så jeg stanser her," sier han etter å ha gått i noen minutter i behagelig stillhet. Skuffelsen skyller gjennom kroppen min, men jeg nikker enig når han drar den myke hånda si til seg igjen.

"Da ses vi etter første time?" spør jeg, og blir usikker på hva jeg skal gjøre etter at han har nikket bekreftende. Vi blir stående og stirre på hverandre, de glade, grønne øyene behagelige i mine blå.

Han ler komfortabelt når det begynner å bli kleint. "Hvis du fortsetter å se på meg sånn, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg."

"Da drar jeg!" ler jeg, og løper vekk fra han uten forvarsel. Jeg kan høre latteren hans bak meg, og når jeg etter en stund snur meg tilbake kan jeg se han gå inn i klasserommet sitt med et genuint smil om leppene.

Bildet av han som krysser døren forblir i hodet mitt mens jeg spurter mot klasserommet, og jeg bruker et par sekunder på å beundre skissen av de brune krøllene utenfor lua og den blå flanellskjorten som sitter under den grå sekken hans.

"Hallo," kvitrer en stemme ved siden av meg når jeg stopper ved døra, noe som får meg til å skvette med et lite hopp.

"Å shit, du skremte meg," sukker jeg smilende til Kayla, som søt som alltid står utenfor døra. Selvom det bare har gått en natt, kjenner jeg gjensynsgleden trekke opp munnvikene mine når jeg gjenkjenner det korte, oransje håret og de mørkebrune øynene hennes. Hun fniser når jeg legger en roende hånd over hjertet, og jeg puster rolig inn og ut for å få igjen pusten.

"Du så meg virkelig ikke?" spør hun, og på det morede smilet hennes skjønner jeg hun ikke sier det for å understreke hvor såret hun er.

"Nei, rart det," mumler jeg mens vi skulder mot skulder går inn i klasserommet.

+++

I kantina er det bråkete som alltid. Pasta bolognese står på menyen, og når jeg dumper ned på bordet mitt med den varme lukten i ansiktet kjenner jeg sulten vrenge seg i magen.

Hjertet stopper å dunke i brystet med en gang plassen ovenfor meg blir okkupert, og jeg ser på mens Isaac drar en sliten hånd gjennom de sorte lokkene. Jeg hadde helt glemt at han satt på bordet mitt. Jeg hadde faktisk helt glemt hans eksistens.

Stille flytter han de sorte øynene i mine som et hils, og jeg kjenner en ilende følelse oppstå i magen. En følelse jeg verken kan tyde eller si om jeg liker eller ikke.

Med ett blir jeg urolig for de neste femten minuttene i kantina, kun fordi jeg vet Luke vil komme og sette seg ved siden av meg og prøve å føre en samtale med både meg og Isaac.