Gutten med det bustete håret

16) End of the day

Jeg lener meg tilbake i sofaen, ute av stand til å gjøre noe annet. Avstanden mellom oss på sofaen øker så smått, og jeg gløtter ned på det halvspiste stykket jeg har i hånden. Plutselig er jeg ikke matlysten lengre.

"Shit, sorry," mumler han svakt ved siden av meg når han innser hvilken effekt det han har sagt gir meg. Jeg unngår å svare, og lener meg frem mot sofabordet for å legge fra meg maten min. I samme slengen napper jeg til meg fjernkontrollen, og skrur på tven for å fylle ut den anstrengte stillheten.

"Peyton, sorry," gjentar han, denne gangen høyere og klarere. Jeg kjenner hånden hans legge seg på skulderen min etter et svar, noe som får meg til å kikke tilbake på han. Den dype rynken mellom brynene hans avslører at han virkelig angrer på at han åpnet munnen.

Jeg sukker. "Det går bra. Jeg antar jeg bare ikke helt har klart å prosessere alt enda," mumler jeg, og forflytter blikket til tven med en gang den lager lyd.

Tomheten i kroppen får meg til å føle meg nummen når jeg konsentrerer meg om programmet som spilles av foran oss, uten at jeg får noe med meg. Handlingen glipper bare gjennom fingrene mine uten at jeg kan gripe tak i den, selvom jeg prøver. Lukes hånd varmer fortsatt på skulderen min, og jeg setter pusten i halsen da den beveger seg oppover den nakne skulderen min.

De beskjedne fingrene hans varmer mot min iskalde hud, og det er nesten så jeg sukker når han trekker hånda til seg igjen. Forbløffet, og likevel takknemlig, sitter jeg igjen mens Luke tar seg enda et stykke pizza.

"Vil du ikke ha mer?" spør han, og legger de tynne, lange beina sine på stuebordet foran oss.

"Kanskje senere," rister jeg på hodet, det deprimerte humøret mitt nå i styringen av handlingene mine. Kos. Jeg trenger kos.

"Vet du når Brad kommer hjem fra basket?" kremter jeg, og retter meg opp i sofaen mens jeg kikker bort på Luke. Han er opptatt med å tygge i seg den seige osten, men kikker bort på klokka som henger på veggen over tven. Den viser snart åtte. Og likevel er jeg helt skutt. Det er så typisk at man sovner tidligere i helgene, da man først har muligheten til å være oppe hele natten.

"Nærmere ni," svarer Luke. Det er ikke vanlig at Bradley har basket på lørdager, men i dag skulle de visstnok ha kamp. Jeg får lyst til å spørre Luke om han vet om Isaac spiller i dag, kun fordi jeg vil snakke om han.

Kos, jeg tenger kos.

"Ok," svarer jeg med et nikk. Tven foran oss blinker av forskjellige farger når Luke endrer kanaler, og til min overraskelse stopper han når han ser Titanic går.

"Har du sett den?" spør han så, og med et smil krypende oppover kinnene mine nikker jeg ivrig.

"Selvfølgelig. Har du?"

Han nikker betenksomt med en finger mot leppene. "Jeg tror jeg har sett en del av den, men ikke hele."

"Da ser vi den, da," beslutter jeg og setter meg til rette. Jeg brer et pledd over oss, og innser at jeg må skyve meg tettere inntil han for at pleddet skal kunne brettes rundt oss begge. Noe jeg gjør, og i det neste sekundet kjenner jeg det varme låret hans så vidt snitte mitt.

Vi begynner å se fra delen hvor Rose er i ferd med å hoppe fra båten, men Jack gjør et forsøk på å snakke henne ut av det. Det får meg til å tenke på hvordan Luke alltid tar ansvar for meg, og hjelper meg - selv når jeg ikke ber om det.

"Takk for at du gidder å tilbringe lørdagskvelden din med meg," sier jeg takknemlig, noe som får Luke til å forflytte øynene sine på meg med en gang.

"Ikke tenk på det. Dessuten var det jeg som sa jeg ville spise pizza, så jeg burde egentlig takke deg for at jeg i det hele tatt får være her," svarer han med et smil mens han flytter et hårstrå vekk fra ansiktet mitt, før armen havner på sofaryggen bak meg.