Kapittelets sang: High Hopes av Panic! At the Disco
"Så, hva er det du trenger å fortelle?" spør Kayla tålmodig, der hun sitter i gresset ved siden av Benjamin og meg. Det er helg, og vi har sneket oss inn til parkområdet til skolen for å være i fred.
Jeg trekker på skuldrene, og til min overraskelse er det vanskelig å fortelle dem om hvorfor jeg har vært så deppa i det siste. De har ikke hørt meg snakke om mamma og pappas krangler på lenge, jeg vet faktisk ikke om jeg har gjort det siden vi begynte på denne skolen.
Det forundrer meg at det var så enkelt å snakke om det til Isaac, men så vanskelig til mine aller beste venner. Av en eller annen grunn føler jeg at de ikke vil forstå, siden de ikke har blitt jevnlig oppdatert og fått vite om situasjonen i detaljer underveis.
"Dere vet mamma og pappa?" begynner jeg, og begge nikker langsomt. I parken er det varmt, og sommersolen steker mot ansiktet mitt. Det er helt vindstille, og jeg tenker over hvordan det usedvanlige fine været er en så stor kontrast til følelsene mine. Dramatisk, men sant.
"De skal skilles," sier jeg, og kjenner hvordan å si ordene høyt gjør ting mye verre. Det er som om jeg innser det på nytt igjen.
Det blir stille i ringen. Kayla og Benjamin har vanskeligheter med å finne noe å si, og jeg skjønner det kjempegodt. Hva skal man liksom si til det? At det blir bedre? Jeg har hørt alt før.
"Å," mumler Kayla omsider, og ser på Benjamin for å be han komme på noe bedre å si.
"Pappa skal flytte ut til en leilighet i morgen, og Brad og jeg blir med," forteller jeg, og de lytter oppmerksomt. Kaylas korte, røde hår henger ned i ansiktet hennes. Solen har gjort rødfargen i håret enda sterkere, og lokkene står i sterk kontrast med det grønne gresset rundt henne.
"Jeg skulle ønske jeg hadde noen hjelpende råd, men skilsmisse er jo bare jævlig," innrømmer Benjamin. De brune øynene hans glinser i solen, akkurat som den friske huden hans.
Jeg nikker. Av en eller annen grunn føler jeg ikke det er nødvendig å fortelle mer, så vi blir sittende i den sommerlige parken for oss selv. Fuglene kvitrer fra trærne, og vannet i det lille tjernet lager en avslappende lyd. Det er helg, så vi har sneket oss inn.
Brystet mitt føles tungt. Øyebrynene mine likedant. Jeg er så trist, og så lei av å være det. Det virker som at tankene mine er ferdige med å sørge over mamma og pappa, for de faller stadig vekk tilbake til andre ting.
"Så det er derfor du har vært så trist," nikker Benjamin forstående. Jeg nikker ikke, for jeg vil egentlig ikke tenke mer på familiesituasjonen min.
Hvorfor har jeg ikke hørt fra Isaac siden fredag hos Javier? Nå har det visstnok ikke gått et døgn en gang, men jeg har ringt både hans nummer og Javier uten hell. Jeg blir egentlig litt flau, og slutter å tenke på det.
"Har du snakket med noen andre om dette underveis?" spør Kayla med urolige øyne. "Det hadde kanskje hjulpet."
Jeg rister benektende på hodet, og en skyldfølelse blusser seg opp i brystet. Det er jo løgn, men jeg vil ikke hun skal vite noe om hvordan situasjonen mellom Isaac og meg har vært. Ikke nå, hvert fall...
Kanskje jeg ikke er noe bedre enn Kayla og Benjamin. Jeg sluttet å snakke med dem fordi de ikke fortalte sannheten, og her sitter jeg og lyver selv.
Kayla legger en hånd på skulderen min. "Det kan hjelpe," sier hun med et oppmuntrende, lite smil som ikke rekker opp til øynene. Jeg ser stille opp på henne. Hun er så pen. Hun har alltid vært det, men lykken har malt ansiktet hennes med en glans hun ikke hadde før. Hun ser levende ut, med røde kinn, store øyne, rosa lepper. Endelig klarer jeg å beundre dem forholdet deres. Jeg er glad på deres vegne.
"Ja..." mumler jeg.
"Jeg vet det kanskje er for mye å be om, men jeg vet at psykolog kan hjelpe mye," fortsetter hun, og overraskende nok er det ikke et dumt forslag. Det virker som at kroppen min har vendt seg til å være depressiv selvom jeg ikke har så mye å sørge over. Det verste er over, men likevel føler jeg meg dekket av en grå sky, og det er et faretegn. Jeg unngår gjerne en depresjon hvis jeg kan.
"Vet du hva? Du har rett," istemmer jeg, og begge vennene mine begynner å smile. Det er så deilig at noen kan være glad på mine vegne igjen. Eller, at noen kan føle noe som helst på mine vegne. Alle har vært så opptatte med sitt eget - mamma og pappa har jo ikke vært kontaktbare, Brad har stengt seg selv inne på rommet, jeg har ikke vært på talefot med Kayla og Benjamin, og mildt sagt har det vært ensomt. Luke ville jo gjerne hørt på, men jeg har ikke snakket med han noe særlig siden han fortalte Isaac at vi hadde kysset i treet han viste meg. Og det var lenge siden.
"Jeg kan gi deg kontaktinformasjonen deres," tilbyr Kayla, som allerede har dratt opp telefonen fra lomma på den blomstrete blusen hennes. Jeg smiler takknemlig. Det føles fantastisk å være med dem igjen.
De hjelper meg med å bestille time. Siden det er lørdag er arbeidstiden begrenset, og de har bare én ledig time igjen. Og den begynner om en time. Kayla sier hun skal den veien uansett, så de følger meg dit. Jeg kjenner et snev av lykke når vi sammen går i det fine sommerværet. Vi snakker som om ingen ting har skjedd, og jeg merker hvordan de trapper ned på flørtefronten for min skyld, uten problem.
+++
Hele bygningen er upersonlig og steril. Alt er hvitt og grått, fra vegger til møbler til draktene på de ansatte. Det er ikke så hyggelig, men det føles hvert fall profesjonelt. Jeg studerer omgivelsene ved hvert skritt jeg tar på vei til rommet jeg har fått tildelt, og jeg er så i min egen verden at jeg skvetter når jeg ser noens skygge foran meg i gangen. Når jeg ser opp får jeg hakeslipp.
Isaac og jeg fryser samtidig, rett ovenfor hverandre. Han ser ikke stort bedre ut enn i går, og har hetten trukket over hodet igjen. Jeg blir både forvirret og sjokkert over å se han her, og kjenner meg så uforberedt. Umiddelbart begynner jeg å tenke på hva jeg skal gjøre. Si noe? Rette på håret mitt? Jeg blir bare stående stille som en statue.
Han har ikke svart på meldinger eller anrop, som jeg ikke kan klandre han for. Han har sikkert nok med sitt eget. Men når jeg ser han nå, føles det derfor ut som at jeg ikke har sett han på ukesvis, når sannheten er at vi for et døgn siden kysset på verandaen til Javier og moren. Etter det fikk Isaac en telefon, som gjorde at han måtte stikke umiddelbart. Han mumlet bare et farvel før han nærmest løp ut.
Jeg rødmer. Det hele er over på sekunder. Vi ser hverandre, fryser sjokkerte, før han presser seg forbi meg og fortsetter mot utgangen, tydelig flau. Jeg hadde ikke forventet mye, men et "hei" hadde vært fint. Jeg blir stående i noen sekunder før jeg fortsetter fremover.
Når jeg tenker etter, skulle det bare mangle at han befant seg her. Egentlig blir jeg litt lettet over at han drar hit og får utløp i stedet for å gjøre noe annet farlig, samtidig som at jeg blir bekymret når jeg nok en gang blir mint på hvor ille han har det. Hva enn den gutten går gjennom må være helt grusomt.
Med et svelg finner jeg det rette rommet, og banker nervøst på døra. En middelaldrene dame åpner, smiler og presenterer seg selv. Hun ligner egentlig litt på mamma, med blondt, perfekt stylet hår, løsvipper og fake negler. Det bekrefter bare at jobben hennes tjener henne godt. Umiddelbart blir jeg bekymret for at hun er en av dem som har valgt denne jobben for lønnen, og ikke for å hjelpe folk. Jeg vil ikke akkurat bruke en del penger på en time sammen med en berte som bare hører på med medfølelse uten å komme med råd.
Jeg bestemmer meg for å senke kravene mine for begges skyld.
"Så, du er Peyton?" spør hun vennlig. Vi har satt oss ned i en liten sofakrok, grått og hvitt som alt annet. De rosa neglene hennes er det sprekeste jeg har sett i bygningen så langt. Jeg nikker, og svelger ned klumpen av frykt for å åpne meg for en fremmed. Det føles feil, men jeg har hørt man må streve for å oppnå det man vil her.
"Så, hva er det som bringer deg hit?" spør hun rolig. Hun legger det ene benet over det andre, og lener albuen på kneet og haken på hånden.
Ingen tegn til gullgraver-symptomer enda.
"Foreldrene mine skal skilles," tvinger jeg frem. Damen nikker forståelsesfullt, og øynene hennes er medfølende. Det er sikkert noe hun har hørt mange ganger. Hun har sikkert hørt mye rart.
"Kom det som et sjokk?" spør hun så, for å føre samtalen videre.
Jeg rister på hodet, "Egentlig ikke."
Rommet lukter rent. Det eneste som gir det liv er noen planter her og der, men jeg tviler på at de praktiserer fotosyntesen. De har sikkert sett like ut i femten år. Gjennom vinduet jeg sitter ved, kan man høre støy fra trafikken utenfor. Jeg ser tilbake på damen, som fikler med kulepennen hun har i den ene hånden.
"Har de kranglet mye?"
Enda et spørsmål for å få meg til å snakke. Selvom det er det beste hun kan gjøre, føler jeg press for å gi henne gode svar. Det føles litt som at jeg hjelper henne med å gjøre jobben hennes, i stedet for at hun hjelper meg med problemene mine. Men hva kan jeg si - jeg har bare vært her i noen minutter. Jeg bestemmer meg for å bryte barrieren rundt problemene mine for å gjøre pengene verdt det.
"Ja, de har kranglet mye hver dag i sikkert et år. Det har vært skikkelig tøft. Det er tøft å komme hjem hver dag og føle seg som den voksne i familien som må holde alt gående. Jeg er bare en tenåring, jeg er ikke klar for å ha ansvaret for en familie enda," forteller jeg, men selv blir jeg ikke så veldig påvirket av det jeg sier. Det er jo over nå.
"Men nå skal de skilles, så da slipper jeg det..." avslutter jeg stille.
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er lenge siden jeg har hatt så store vansker med å føre en samtale. Selv ikke med Isaac har det vært så trælete. Jeg ender opp med å bare være forvirret, noe damen legger merke til.
Hva heter hun i det hele tatt? Hun presenterte seg når jeg gikk inn, men jeg var for opptatt med å tenke på så og si alt annet. Er det vanlig å bli så overveldet første gang man er her? Jeg antar det. Det er sikkert en kamp for mange å tørre å tråkke inn på dette området, det er jo litt som å overgi seg og innrømme at det er noe galt med en selv.
"Har du noen søsken?"
"Ja, en bror på omtrent samme alder. Han har egentlig tatt alt dette mye verre enn meg..." sukker jeg, og tenker straks over at jeg kanskje uttrykker at jeg ikke er den som trenger dette mest. Det høres sikkert ut som at jeg er tvunget hit, og prøver å overbevise psykologen om at jeg ikke har det så ille. Jeg rynker på nesen.
"Har han gjort denne opplevelsen vanskeligere?" spør hun ærlig, og jeg kan ikke bli annet enn overrasket over at hun fortsatt ikke har en sprekk i fasaden. Jeg burde ikke dømt henne så hardt fra starten. Hun virker helt grei, noe som gir meg litt dårlig samvittighet over at jeg er så dårlig på dette her.
Jeg tenker over det hun sier. Har han gjort det vanskeligere? Ikke egentlig. Fikk jeg det til å virke sånn? Han har ikke vært noe problem, så jeg rister på hodet. Igjen blir jeg tom for ord. Jeg klarer ikke ignorere det at jeg føler jeg må si noe for hennes skyld.
"Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si," innrømmer jeg. "Det har vært vanskelig og sånn, men jeg tror det går oppover herfra. Håper jeg. Jeg kom egentlig hit fordi jeg er redd jeg er blitt vant til å være trist, og at det ikke vil slippe selvom ting går bedre.
Nå nikker hun forstående, sikkert glad for å ha funnet roten til hvorfor jeg vil ha hjelp. Endelig føler jeg jeg har sagt noe rett.
"Hvor lenge har du følt det sånn?" spør hun, og bryter ikke øyekontakten min. Jeg setter pris på at hun prøver.
"Ehm..." tenker jeg. "Mamma og pappa kom med kunngjøringen i går, så... Siden i går da." Jeg vil klaske meg selv i fjeset. Det føles så lite troverdig. Jeg føler ikke jeg fortjener å være her. Damen nikker langsomt, og snakker på utpust.
"Vel, det kan jo hende det blir bedre i morgen."
Jeg tar meg litt nær av det hun sier, selvom jeg sikkert hadde sagt det samme hvis jeg hadde fått en så toskete og forvirrende klient som meg. Jeg tenker over det. Utifra det jeg har fortalt henne, så høres det sånn ut. Som at jeg ikke har gitt det tid, som at det vil gå over i morgen.
Hva er egentlig problemet mitt? Jeg føler ikke noe som helst av å snakke om skilsmissen lenger. Det verste er over, og jeg har egentlig vent meg til tanken på å se foreldrene mine fra hverandre. Jeg har innsett at de ikke passer sammen heller. Og selvom det er trist at jeg så og si har mistet kontakten med moren min, så føler jeg ingen trang til å opprettholde den. Vi er for forskjellige, og pappa fortjener noe annet... Noe bedre.
Så hvorfor er jeg her? Det er ingen tvil om at jeg er trist, men det er ikke sikkert dette er grunnen en gang. Jeg har fått vennene mine tilbake, er helt ok med at vi skal flytte i morgen, og Luke føler jeg ikke noe tristhet over heller... Selvom han fortjener en innrømmelse.
Psykologen forerslår noen øvelser jeg kan gjøre hver dag, men jeg føler ikke for det. Det er ikke akkurat selvbildet mitt jeg har noen problemer med. Å se det positive i ting er ikke så vanskelig nå, heller. Er denne optimismen resultatet av å kysse den man er forelsket i?
Jeg rynker brynene når jeg innser jeg kun er ordentlig trist over en ting. At Isaac sliter. Han har ikke svart meg på meldinger og anrop, og han var ikke akkurat glad for å se meg i gangen. Men jeg er så vant til det, at jeg ikke tar meg like nær av det lenger. I går dro han hvert fall ikke fra Javier med et raserianfall og en preken om hvordan han vil jeg skal fjerne meg. Det er i hvert fall en forbedring?
Så sannheten er altså at jeg er bekymret for en annen person. Er ikke det vanlig? Jeg trenger ikke råd om hvordan man unngår en depresjon - det jeg trenger er å finne min egen lykke selvom de jeg bryr meg om har det vondt. Det er ikke egoistisk. Jeg kan gi dem råd og støtte dem, men jeg kan ikke fikse dem. Det er ikke sikkert Isaac vil ha råd og støtte en gang, så da burde det være lett da.
Jeg er sikker på at denne damen jeg sitter ovenfor kan hjelpe meg med å ikke la andres problemer påvirke meg så mye, men det tror jeg jeg kan også. Faktisk kan hun bare veilede, det er jeg som må gjøre jobben og hjelpe meg selv.
Plutselig føles det helt meningsløst å være her. I det minste var det jo snilt av meg å gi henne penger.
"Peyton, vi kan ta det en annen gang hvis du må tenke mer over dette. Her har du nummeret mitt, så er det bare å ringe. Ikke sant?" spør hun vennlig etter en lang stillhet, og rekker meg en lapp med en rekke bokstaver og tall. Jeg tar det imot, og takker før jeg blir sittende og tenke over at jeg om ikke annet har enda en erfaring i ryggsekken. Det er jo fint å ha vært her til senere.
"Takk for tiden din," sier jeg høflig, og putter lappen hennes i lomma. "Og unnskyld for at jeg drar tidlig." Selvom hun sikkert bare er glad for pengene, så føler jeg uansett jeg har kastet bort tiden hennes. Men hun rister smilende på hodet.
"Jeg er glad du kom uansett. Om ikke for å fikse problemene dine, få i hvert fall for å innse et par ting," sier hun med et spørrende uttrykk, og jeg nikker bekreftende. Vi reiser oss fra sofaene samtidig.
"Ikke nøl med å komme tilbake," forsikrer hun meg, og holder opp døren for meg mens jeg går ut i korridoren igjen. Egentlig liker jeg henne ganske godt.
"Takk".
På vei til resepsjonen føler jeg meg optimistisk. Det er egentlig bare en ting jeg tenker på, og det er det store spørsmålet om hvorfor Isaac er som han er. Det føles som at ting har ordnet seg litt mellom oss på grunn av fredagen. Kanskje er jeg bare naiv, for det hadde ikke vært første gangen han hadde avvist meg igjen etter noe sånn. Men denne gangen føler jeg noe er annerledes. Det er nok for godtroende, med tanke på at han ikke en gang hilste på meg i gangen i sta. Men kanskje han bare var flau over å se meg her. Hadde jeg vært i hans situasjon, hadde jeg nok følt at noen hadde invadert privatlivet mitt, akkurat som da pappa kjørte Brad og meg til skolen for noen dager siden. Det føltes feil å blande familie og skole.
Når jeg kommer til resepsjonen blir jeg truffet av en bølge av panikk. Alle de ansatte har samlet seg ved inngangen, og stirrer paniske ut av glassdøren. De kakler stressede i munnen på hverandre, den ene med hånda i panna, den andre i håret. Den ene løper mot kassen og taster inn et nummer på den stasjonære telefonen fortere enn jeg kan telle til tre.
Hjertet mitt begynner automatisk å dunke. Politibiler og ambulanser fyker forbi parkeringsplassen utenfor, og nysgjerrigheten min får meg til å gå nærmere glassdørene, som står åpne på grunn av klyngen ved sensorene.
En høy mann kommer løpende fra samme retning jeg kom fra, med lik drakt som alle de andre. Når han har stelt seg ved klyngen, skiller han seg ut fra alle de lave damene. Men han ser minst like fortvilt ut som de andre.
"Er det Isaac?" roper han til de andre, og får ikke svar. Det mørke håret hans svinger med de raske bevegelsene hans rundt i rommet. Damen i telefonen lener seg vekk fra røret, og nikker beklagende til han. Mannen banner høyt.
Jeg kjenner hjertet synke i brystet.
Mannen trekker opp noen bilnøkler fra lommen på drakten, og starter å småløpe ut til parkeringen. Jeg løper etter.
"Hei, kan jeg være med?" roper jeg etter han i panikk, og når vi er fremme ved bilen som tydeligvis er hans, snur han seg raskt. De stressede øynene hans lander på meg, og han speiler meg opp og ned i overraskelse. Han nikker stille.
"Hopp inn."
++*+*++
JDKSJD GUESS WHOS BACK WITH MORE DRAMA
Oh my god jeg kan ikke tro jeg endelig poster noe her etter to år. Jeg har savnet dere alle så mye<33333
For to år siden bestemte jeg meg for å avslutte boken med et sammendrag av det som ville skje videre, men etter å ha lest hele boken på nytt, fikk jeg jammen inspirasjon til å fortsette den på en ordentlig måte. Jeg vet ikke hvordan det blir fremover, om jeg oppdaterer jevnlig eller ikke, eller om jeg i det hele tatt fullfører. Men jeg er lei av å pine dere på den måten, så jeg skal gjøre mitt beste!
Jeg føler meg så rusten haha, har ikke skrevet noe særlig under pausen min her. Men jeg håper jeg kommer inn i det etter hvert:))
Som jeg har skjønt er wattpad dødt for tiden, men jeg håper noen av dere får med dere dette, for dere fortjener en ordentlig avslutning <3
Litt rart å tenke på at sist jeg skrev på denne boka var før videregående, og her sitter jeg og skal begynne i tredjeklasse...
Klarer vi 15 votes før neste kapittel? Aner ikke hvor mange av dere som fortsatt er igjen...
puss, ily