Kapittelets sang: Castaway av 5 Seconds of Summer (skummelt hvor bra sangen passer whaat les lyricsene etter kapittelet pls)
Hør på Doomed av Moses Sumney mens du leser kapittelet, det vil gi den rette stemningen. 60 votes og 90 kommentarer før neste kapittel.
***
"Hvordan vet dere hvor Isaac er?"
Bilen til Javier er knøttliten, og den trange avstanden mellom bilveggene presser meg til å fylle stillheten. Armene våre knuffer nesten borti hverandre mellom setene, og hvis ingen snakker merkes det alt for godt i det lille rommet.
Jeg har så mange spørsmål. Siden både Javier og moren allerede vet jeg er forelsket i Isaac, uten at jeg sa det konkret, så bestemmer jeg meg for at det er best å bare la spørsmålene renne ut for en gangs skyld. Hva har jeg å tape?
"Jeg har blitt godt kjent med typen dette året, og det blir etter hvert vanskelig å ikke dele med seg fakta som sitt personlige liv når man blir så knyttet sammen," svarer han ærlig, de snille øynene på veien foran oss mens vi suser forbi husene og naturen rundt oss.
En del av meg blir overrasket over at Isaac har vært villig til å fortelle om seg selv på et så personlig nivå. Kanskje er jeg litt sjalu, men samtidig skjønner jeg godt at gutten stoler på Javier. For det er jo det det betyr når han deler sånne ting, at han har tillit til mannen.
Minner om første gang de møttes får meg til å smile. Hvordan Javier låste opp døren til badet i musikksjappa og så to trøtte ungdommer ligge på gulvet. Hvordan Isaac frekt ignorerte mannen, og overså han som om han skulle vært støv. Og nå jobber de sammen, og forteller hemmeligheter til hverandre som om de skulle vært brødre.
Jeg nikker av svaret hans, og snur blikket ut vinduet. Vi kjører så fort at det er vanskelig å dra innover detaljene av alt som suser forbi utenfor bilen.
Svaret hans er forklarende, men likevel er hodet mitt et eneste stort kaos av spørsmål. Hvordan visste moren hans at jeg snakket om Isaac når jeg bablet om forelskelsen min? Vet de hvorfor Isaac ikke har vært på skolen? Det har bare gått en uke, men det er lang nok tid til at jeg skjønner at noe ikke er som det skal.
Selvfølgelig, han kunne jo bare vært syk. Men hvorfor skulle han da befunnet seg på byens kaldeste punkt, utkikksposten, en sen fredagskveld?
Jeg er ikke naiv nok til å overse at det kan ha noe med Melanie å gjøre. Tanken har slått meg gjentatte ganger. Men dersom hun har en rolle å spille, skjønner jeg ikke hvorfor Javier skysser meg til utkikksposten bare for å få hjertet mitt knust over at hun kan være tilbake.
Eller kanskje det er planen deres – å få meg til å endelig komme over han. Gutten jeg ikke har hørt på når han har sagt jeg burde holde meg unna. Han jeg fortsetter å treffe og begeistre meg for når jeg vet han har kjæreste. Herregud, det står til og med på jakka hans. Taken.
"Jeg skjønner ikke," tenker jeg høyt. Jeg sukker mens jeg langsomt blåser pusten ut. Javier sender meg et raskt blikk fra bak rattet.
"Det gjør du snart."
Brynene mine krummes automatisk sammen. Jeg kan ikke la vær å bli litt irritert over hvordan alle lar meg pines med å vente. Samtidig klandrer jeg dem ikke, det er bedre at Isaac svarer på spørsmålene mine selv enn at andre skulle gjort det for han. Rynken i pannen slipper sakte taket mens fornuften tar over fortvilelsen.
"Jeg håper det," mumler jeg. Fingrene mine trommer nervøst mot lårene. Jeg kan ikke forestille meg hva som vil skje i løpet av den neste halvtimen. Vil jeg få vite hva som egentlig skjer mellom Isaac og Melanie? Vil han snakke med meg? Vil Isaac i det hele tatt være på klippen?
Bilen brummer motvillig i oppoverbakken, og det går til min fortvilelse tregere. Det er bare noen få minutter igjen av turen, og jeg tror jeg kommer til å eksplodere av en ubekvem blanding av spenning og nervøsitet. Det kjennes ut som at innvollene mine er på vei ut, og presser mot huden.
Når bilen endelig stopper, etter flere pinefulle minutter, rekker jeg ikke takke Javier før jeg river opp døren og spretter ut.
Kulden sjokkerer meg. Det blåser, og mens jeg går langs det lille stykket som er igjen av stien hutrer jeg og klemmer rundt min egen kropp for å samle varme. Det er så typisk at det skulle bli kaldt på en sånn her kveld. Det gir meg en dårlig følelse på at noe usselt er i ferd med å skje.
Jeg er kommet til enden av stien, og den åpne plassen gir meg endelig pusterom. Himmelen foran meg er overskyet, og stjernene er ingen steder å se. Det rusler i trærne som pisker i vinden rundt meg.
Kalde frysninger går nedover ryggen min når jeg titter bort på piknikbordet ytterst ved gjerdet, og kræsjer fullstendig med de varme strømmene som flommer i blodet når jeg skimter en sorthåret gutt.
Han sitter der med en mørk hette trukket over hodet, men likevel kjenner jeg igjen silhuetten av gutten. Plutselig kjenner jeg kroppen nøle. Gutten ser ikke ut til å være åpen til samhandling med andre.
Kanskje jeg ikke skulle kommet. Hva tenkte jeg på? Sist gang vi møttes, på bursdagsfesten hans, endte ikke ting på en bra måte. Jeg kommer ikke på én grunn for hvorfor han skulle vært glad for å se meg her. Men med tanke på hvor langt jeg har kommet, blir det for dumt å feige ut nå.
Skrittene mine tar meg langsomt fremover, mot benken som blir større og større. Det ser ikke ut som at han rører seg, der han sitter på bordet med blikket utover den opplyste byen. I skyggen av trærne ser han ut som en statue.
Lyden av skoene mine mot grusen er forstyrrende og høye. Jeg skjønner ikke at han ikke hører meg før jeg står rett bak bordet og hever stemmen.
"Isaac?"
Skuldrene hans hopper så vidt i det han skvetter, og straks stivner han til. Han blir sittende med ryggen til meg, som at han i neste sekund glemmer at jeg har snakket.
"Isaac, vi trenger å snakke," fortsetter jeg hvinende, og hever stemmen over vinden så den blir alt for hard. Jeg kremter for å gjøre det klart at jeg ikke mener å høres streng ut.
Igjen går det flere sekunder uten at han reagerer. Jeg skal akkurat til å åpne munnen igjen, denne gangen forlangende, men rekker ikke før han plutselig snur på hodet.
I det øynene hans treffer mine, gisper jeg. De kullsorte øynene er blanke, røde og utslitte av gråt. Kinnene hans skinner i lyset fra en lykt lenger borte, og det fiendtlige blikket han har satt i meg får meg til å ville beklage uten å vite hva jeg har gjort galt.
Jeg har aldri sett han så knust før.
"Hvordan visste du at jeg var her?" snerrer han med en sprukken stemme, og jeg svelger automatisk. De bustete øyebrynene hans er trukket skummelt nedover, og legger en skremmende skygge over de mørke øynene.
Når jeg skal til å peke bakover mot den usynlige bilen bestemmer jeg meg for at det ikke er viktig.
"Jeg kom hit fordi jeg er bekymret," svarer jeg uten at det har noen sammenheng med spørsmålet hans. Han fortsetter å stirre på meg, og den ekle rynken mellom øyebrynene slipper så vidt. Nesten ikke.
"Går det bra?" spør jeg engstelig, uten å vite hva annet jeg skal si. Han ser så rasende ut, så full av smerte jeg aldri har sett maken til. Jeg visste ikke at han var en til å bli påvirket av ting på den måten, men han ser hundre ganger tristere ut enn det jeg føler meg av alle familie- og venneproblemene mine akkurat nå. Kanskje jeg skal være glad jeg i det hele tatt har en familie. Og ikke minst unne vennene mine at de har funnet lykken i hverandre.
"Hva faen ser det ut som?" lyner det av han, og igjen snubler jeg nesten tilbake over hvor uforberedt jeg er av den frekke tonen. Men han kan ikke være sur på meg, jeg har ikke gjort noe. Jeg puster rolig ut og inn mens jeg prøver å ikke bli fornærmet.
Igjen skal jeg åpne munnen, men han tar meg i forkjøpet.
"Klarer du aldri å bare holde nysgjerrigheten din for deg selv? Jeg trenger ikke noen til å komme bort til meg hver jævla gang jeg er trist, så slutt med det. Det er ikke verdt det, du kommer aldri til å få svaret på noe som helst!"
Det er som om noen stikker en kniv i brystet mitt. Den sårede følelsen blør ut i resten av kroppen, og jeg kjenner det klø bak øynene. Jeg er alltid så svak. Jeg klarer ikke litt kritikk en gang, uten at jeg bryter totalt sammen. Vær sterk, Peyton. Han har bare enda et av sine sinneutbrudd.
Likevel får den skarpe tonen hans til å overbevise meg om at dette er noe han har tenkt lenge på. Han kommer nok en gang til å be meg holde meg unna han.
"Jeg kan ikke noe for at jeg bryr meg!" skriker jeg tilbake uten å tenke. Det er ikke jeg som skal bli sur nå, det er det siste han trenger.
"Isåfall bryr du deg alt for mye! Jeg er ikke noen du kan støtte deg til når du trenger en venn, jeg er ikke skapt for samhold. Hvor mange ganger skal jeg være nødt til å si det? Hold deg unna, jeg trenger ikke enda en klengete person til å ødelegge alt sammen. Kom deg over meg, Peyton!" roper han hest, og jeg ser rasende tårer fosse ut av de lynende øynene.
Igjen kjennes det ut som at noen trakasserer kroppen min. Knekker hvert eneste bein, knuser hver knokkel. Sønderknust står jeg musestille og prøver hardt å ikke brase ut i gråt. Hulkene får leppene mine til å riste. Jeg kan ikke noe for at kløen bak øynene maler dem glinsete.
"Hadde du bare visst alt jeg har gjort før du møtte meg..." mumler han truende. "Jeg er i stand til å gjøre langt verre ting enn du kan tenke deg. Jeg skulle fortalt deg det fra starten, så hadde du ikke trengt å bli så såret nå." Han tar en kunstpause før han åpner munnen igjen.
"Visste du alt, hadde du ikke nærmet deg meg en gang," fortsetter han, og de illevarslende øynene hans får meg til å skjelve av angst. Det mørke håret hans henger ned i ansiktet, og med skyggene i ansiktet og den mørke hetten ser han ut som en seriemorder. Det er første gang jeg faktisk blir redd for han.
Plutselig står jeg redd for mitt eget liv, i midten av ingenmannsland med en mørk og faretruende skog rundt meg. Ingen stjerner eller måne til å lyse håp inn i kroppen min. Kanskje har han rett, kanskje jeg burde ha holdt meg unna fra starten.
Det neste jeg vet, er at jeg løper gjennom skogen med tårene strømmende nedover de kalde kinnene, og hulkene mine som det eneste jeg kan høre. Knust.
Mens jeg snubler rundt, røsker jeg blader fra trærne til meg og river dem hardt fra hverandre i frustrasjon, så de glipper ut av de såre hendene mine og ned på den mørke bakken i flere biter.
Jeg skulle ikke blitt så interessert den gangen han braste inn på badet mens jeg skiftet. Jeg skulle ikke spurt Kaylas venninner om å fortelle mer om han i kantina dagen etter. Jeg skulle ikke tatt initiativ til å snakke med han da vi ble satt sammen på samme bord. Jeg skulle ikke blitt forelsket i han.
Selvom dette egentlig ikke handler om meg, klarer jeg ikke unngå å føle at jeg blir dratt ned i det mørke havet av kjettinger fra dødsriket. Jo mer tid som går, jo dypere synker jeg ned mot bunnen. Så dramatisk. Så ensomt. Så... Unødvendig.
Jeg kunne enkelt unngått dette ved å ikke snakke med han. Det er så smertefullt, selvom det bare er hjertesorg. Men smerten nøster seg sammen med sorgen fra alle de andre problemene mine, og følelsen av at jeg er alene treffer meg igjen. Nå har jeg ingen jeg kan forholde meg til lengre. Ingen jeg kan støtte meg til, ingen som kan trøste meg.
Og enda er ikke jeg den som har det verst.