BRADLEY (broren til Peyton) på gifen allesammen^
Kapittelets sang: Angel On Fire av Halsey (!!!)
Det er helt musestille i stua når utgangsdøren forsiktig går opp. Bradley sender meg et nervøst blikk fra den andre siden av sofaen, med håndflatene presset sammen foran seg og fingertuppene mot leppene.
Uten å se i gangen, vet jeg det er mamma og pappa som har kommet hjem. Stemningen er trykkende mens de nærmest lister seg gjennom gangen og henger opp jakkene sine. Hjertet som dunker i hodet er det eneste jeg hører.
Stillhet. Det er fortsatt like uvant på kvelden som det var på morgenen i dag. Så langt har jeg talt seksti sekunder i hodet, og ikke et eneste ord er sagt. Stillhet. Har parterapien fungert? Vanligvis hadde allerede begynt å klage på hverandre på dette tidspunktet...
De knirkende skrittene deres stopper med en gang de ser sofaen med to ventende unger i. Verken Bradley eller jeg ser opp fra gulvet.
"Har dere ikke lagt dere enda?" hører vi pappas urolige stemme. Han høres skuffet ut, sannsynligvis fordi han vet han blir nødt til å fortelle om de siste timene for hans egne unger. Pappa får ikke noe svar, og et tydelig sukk ekkoer i hele stua.
"Hvordan var det på parterapi?" spør Bradley endelig med sammenbitte tenner, som om ordene må bli presset frem.
Fler skritt. Noen hitover, noen som bare blir svakere og svakere. Sofaen synker når pappa setter seg ved siden av oss. Når jeg ser opp, har lyset på kjøkkenet blitt skrudd på. En skuffelse skyller over meg når jeg innser mamma ikke kommer til å delta i samtalen.
Pappa sukker enda en gang. Jeg passer på å ikke treffe blikket hans, men fortsette å stirre inn i kjøkkenet bak han. Det korte, brun-grå håret hans skygger for omtrent hele utsikten.
"Det var..." mumler han, og prikker fingrene mot hverandre mens han former ordene i munnen. "Utfordrende."
Jeg kjenner Bradley løfte blikket synkronisert med meg, og plutselig sitter begge med pappas øyekontakt.
"Utfordrende?" spør jeg svakt.
"Men jeg tror vi fant ut av en del ting, som er positivt?" Pappas utsagn høres ut som et spørsmål, og han heiser øyebrynene spørrende.
Den eneste reaksjonen pappa får i gjengjeld er Bradleys høye inn- og utpust. "Så dere har tenkt å gjøre det igjen?" spør han, og til og med jeg – som kjenner Brad bedre enn så og si alle andre – er usikker på om han er positiv eller negativ til muligheten.
Pappa ser også usikker ut, for leppene hans henger så vidt åpne, og dirrer så vidt når han ikke vet hva han burde svare.
"Vi kommer sannsynligvis til å dra igjen, hvis moren deres blir med på det," svarer han ærlig, noe som får Bradley til å sukke, og meg til å smile.
"Hvis det hjelper, må dere jo dra flere ganger," nikker jeg, men pappa ser ikke like glad ut som meg. Ikke Bradley heller, noe som avslører at de har det samme tankemønsteret.
"Skjønner du ingen ting? De drar dit i så fall flere ganger fordi ting er ille. Hvis de fortsetter å dra vil de kun finne ut at de definitivt ikke passer sammen!" braser det ut av Brad. De blå øynene hans er store og redde, og stemmen hans hes.
"Men det gir jo ikke meni-" Jeg skal akkurat til å argumentere, men Bradley avviser meg med å hissig reise seg opp fra sofaen.
"Bradley, det var ikke det jeg sa," sier pappa strengt, men broren min bare raser gjennom stuen og opp trappene.
"Dere kommer til å skilles, og vi blir sittende igjen med et falleferdig hus og en ulykkelig og overarbeidende forelder," påstår han, med øynene og kinnene røde av sinne.
Pappa sier han ikke imot. Og det gjør mer vondt enn jeg var forberedt på.
"Vet du hva, bare skille dere. Da blir vi i hvert fall ferdig med dette jævla maset og all skrikingen deres!" hveser han, før han løper opp resten av trappetrinnene.
"Bradley!" roper pappa, guttens sinne nå smittet over på han. Den høye stemmen hans gir gjenklang i huset, og nok en gang blir det helt stille i rommet. Brads føtter stopper ved det siste trappetrinnet, hvor man bare kan se sokkene hans.
"Mamma snakker ikke til noen av oss lenger, hun forklarer ikke en gang situasjonen for oss når vi er forvirrede. Vi burde prøve å åpne øynene snart, og ikke lyve for oss selv og tro ting er løselige når det åpenbart er feil," sukker han, nå senket volumet igjen. Føttene hans forsvinner når han entrer overetasjen. De små lydene av kopper og glass som klinker fra kjøkkenet blir borte.
Jeg merker ikke at jeg gråter før en tåre drypper ned i sofaen. Det var ikke sånn jeg hadde forestilt meg at det skulle gå, iallfall ikke etter en omgang med parterapi. Skal ikke det liksom hjelpe mamma og pappa med å koble snorene sammen igjen, i steden for å skille dem lenger fra hverandre og tette endene?
"Jeg skulle ønske han ikke var så..." mumler pappa, men avbryter seg selv når han angrer på at han har sagt noe.
"Så...?"
Han akker seg. "Utspekulert. Reflektert."
Pappas bekreftende ord får enda en tåre til å renne ned kinnet mitt. Brått bestemmer jeg meg for at jeg ikke vil høre mer av dette, og at det bare vil gjøre meg mer deprimert. Det er like greit å bare ikke vite.
"Peyton, ikke du også," ber pappa, men jeg presser stemmen hans ut av hodet og fortsetter opp til andreetasjen. Jeg slenger døren til soverommet mitt igjen, og lar hulkene fylle rommet når jeg slenger meg ned i sengen. Gråten blir dempet når jeg presser ansiktet mot den snart fuktige puten.
+++
"Hey, har du sovet lite eller noe?"
Lukes fjerne stemme registreres ikke av hodet mitt, som er snudd mot bilvinduet uten å se noe av det som fyker forbi oss. Tankene mine er i en helt annen verden, en verden av lykkelige familier og fulle kjøleskap.
"Hallo, noen hjemme?"
Det er først når jeg kjenner noe treffe meg i kinnet, at jeg snur meg rundt mot førersetet. Jeg må se på gutten en stund før jeg klarer å zoome inn i virkeligheten igjen.
"Hm?" spør jeg, noe som får Luke til å fnyse lattermildt.
"Tydeligvis ikke," svarer han seg selv mens han rister på hodet, og ser opp i speilet mellom oss. Han snøfter enda en gang når han ser broren min, praktisk talt liggende nede i baksetene.
"Hva skjer med dere? Har dere glemt batteriene hjemme eller noe?" Vitsen hans hadde vanligvis fått meg til å le, men denne gangen går den rett gjennom hodet. Jeg lener meg inntil det kalde vinduet, og kjenner øyelokkene true med å falle sammen som om de var motsatte magneter.
"Lykke til på idrettsdagen i dag, da," rister han leende på hodet. Hodet mitt fyker umiddelbart opp fra den lenende posisjonen.
"Idrettsdag?" spør jeg skeptisk, og legger først nå merke til at skinnjakka hans er byttet ut med treningstøy. Han sender meg et usikkert blitt, de grønne øynene mysende som om han lurer på om jeg tuller eller ikke.
"Ja, har dere ikke fått det med dere? Vi skal ned på banen i dag, hele skolen," forklarer han, noe som får både Bradley og meg til å gape stort.
"HVA?" spør jeg.
"Nei, hva faen," stønner Bradley, og slår en neve i bilvinduet. Luke sender han et strengt blikk gjennom speilet.
"Jo, hva faen. Jeg trodde dere hadde skift eller noe i sekkene, så jeg droppet å spørre før vi kjørte fra huset deres," innrømmer Luke unnskyldende, men verken Bradley eller jeg orker å gi han kjeften han åpenbart vil ha. Han har en tendens til å more seg når vi klikker på han.
"Faen ta deg, Luke," gjesper Bradley.
"Skal jeg stanse bilen her og kaste deg ut, eller?" truer Luke med et digert smil. De brune krøllene hans er presset bak ørene, og han ser litt ut som en alv der han sitter og stirrer utpå veien.
"Morsom, du," mutter Bradley ironisk.
"Noe jeg synes er morsomt, er at dere ikke merket at vi kjørte forbi skolen for lenge siden," fniser Luke, og gjemmer smilet i den ene hånden for å dempe latteren.
"Din tiss," himler Bradley med øynene.
"Fremme," annonserer Luke ignorerende, og stanser bilen brått så vi blir slengt fremover i setene. Det hjelper definitivt med å vekke oss opp til bevissthet igjen, og straks er jeg så og si helt våken.
"Kom dere ut før jeg låser bilen," truer Luke, og straks er vi alle ute på den i dag fulle parkeringsplassen til idrettsplassen. Vi går mot bygningen jeg husker som garderoben Bradleys basketlag dusjet i etter treningsøkten i går. Når vi runder hjørnet og basketbanen og benkene kommer til syne, får jeg umiddelbart flashbacks fra i går da jeg satt og så på øvingen.
"Du skal ikke gå til vennene dine?"
Luke dunker meg i siden med albuen, og nikker mot to personer som står lent inntil skilleveggen til banen blant resten av skolen. Kayla står lent inntil glasset med den ene foten inntil veggen, og kneet bøyd foran seg. Hun har på seg en svart trenings-shorts og en knæsj gul trøye. Benjamin står rett ovenfor henne med en fotballdrakt og tidenes største glis om munnen.
De ser så lykkelige ut der de står og offentlig flørter med hverandre. Jeg bare klarer ikke helt å være glade på deres vegne. Likevel får jeg meg selv til å gå mot dem, skritt for skritt.
"Hallo," kvitrer jeg, og blikkene deres dras umiddelbart fra hverandres ansikt. De smiler begge når de ser meg, og gir meg en stor fellesklem. Gleden over å være gjenforent med dem får hjertet mitt til å hoppe i brystet. Straks går alt naget bort.
"Har du hatt en fin helg? Jeg har ikke hørt noe fra deg. Sendte deg et par meldinger, men du svarte ikke," spør Kayla, med to smålig bekymrede øyne. De brune irisene likner merkbart mye på Isaac sine. Jeg rister på hodet.
"Eh, har du sendt meldinger? Jeg har ikke sett dem..." mumler jeg, og føler meg umiddelbart dum over å ha klandret dem for å ha holdt seg alene hele helgen, uten å en gang invitere meg. Kanskje prøvde de å få kontakt med meg allikevel, men jeg bare var for trangsynt til å legge merke til det.
"Går det fint med deg? Du se-" Benjamin blir avbrutt av en skjærende pipelyd over høyttalerne, og plutselig høres rektoren Alfred sin rustne stemme over hele lokalet. Folkemengden snur seg mot basketbanen, hvor han visstnok står.
"Greit, da får jeg vel ønske dere alle velkommen til den årlige idrettsdagen. Som dere sikkert har sett, er vi betydelig mange flere enn vi har vært tidligere år, men vi får gjøre det beste ut av det – selvom det kan bety mindre plass til å bevege seg på baner."
Jeg skyller blikket betraktende gjennom alle ungdommene som har samlet seg her, alle med treningstøy. Vel, med unntak av de andre som også ser ut til å ha glemt hele idrettsdagen.
"Jeg hørte rykter om at dere ble misfornøyde med vaskeordningen vi satte opp i år, så derfor skal dere få frihet til å velge hvilken aktivitet dere vil spille i dag. Dere kan ikke bytte, med mindre det blir for mange eller få på en gruppe. Blir det bare tull, lager vi grupper etter klasselistene."
"Hva vil dere gå på?" spør Kayla med en gang høyttalerne er skrudd av, og både Benjamin og jeg trekker på skuldrene.
"Jeg vet ikke om jeg har det rette antrekket for noen av alternativene," sukker jeg, og sammenlikner det alminnelige antrekket mitt med deres sportye. T-skjorten og shortsen min er jo brukbare, men jeg kjenner mye heller ville hatt på meg treningstøy.
"Vi kan sikkert gå på basketball, for da trenger vi ikke gjøre så mye. De gode tar seg av spillet," foreslår Kayla, og vi nikker oss enige.
"Sikkert," mumler jeg, og straks er vi inne på banen. Når hele folkemengden har fått tullet seg frem til sin endelige aktivitet, viser det seg at det ikke er så veldig mange som har tenkt det samme som oss. Det er ikke akkurat så rart, for basketball er ikke så veldig gøy.
En av gymlærerne – visstnok den strengeste – blåser i fløyten for å få alle kandidatene til å tie. Gjett om det fungerer, for hele banen blir så stille at ropingen hans får ørene til å verke.
"Fint, det ser ut som at vi er akkurat nok folk. Gutter, dere vet hva dere skal gjøre," sier den veltrente mannen, og peker mot guttegjengen som alle har like drakter. De draktene som viser seg å være laget jeg så spilte i går sine. Guttene deler seg i to uten problemer, sikkert innøvd, og plasserer seg på hver sin banehalvdel.
"Dere andre," harker treneren, nesten nedverdigende, og myser mot gruppen amatører som vi står midt inni. Han kommer mot oss og skiller oss i to. "Sånn, nå er dere delt i to. Velg hvert deres lag."
Når jeg studerer de to gruppene basketgutter som allerede står ventende på banen, lander blikket mitt automatisk på Isaac. Han ser tomt tilbake på meg, men får et usikkert blikk når han ser ned på klærne mine. Han sender meg et spørrende uttrykk.
"Kom, vi spiller ikke på laget til Isaac," beslutter Kayla, og vår lille amatørgruppe blander seg med gruppen basketspillere på den motsatte siden. Brad stønner når han innser vi kommer på samme lag. Til min overraskelse har han også på seg en basketdrakt, som jeg på nummeret på ryggen ser han har lånt av en av lagkameratene.
Spillet er satt igang før jeg rekker å se hvem andre som befinner seg på mitt lag, og jeg blir stående midt i banen mens folk løper rundt etter ballen. Først når noen dulter svakt til meg i skulderen, registrerer jeg at Luke også har valgt basketball.
Han sender meg et smil, før han fortsetter å spille så godt han kan. Han er flink, men klarer sjeldent å ta ballen fra basketspillerne. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan med å jogge rundt på ledige plasser så folk kan sentre til meg, men det blir vanskelig når jeg ikke vet hvem som er på mitt lag. Den eneste motstanderen jeg vet om, er Isaac.
Luke er visstnok på mitt lag, for han er ivrig med å skyte på målet Isaac prøver å beskytte. Isaac napper til seg ballen rett før den faller oppi kurven, og dribler seg frem til vår banehalvdel. Han sentrer til en av lagkameratene, og får ballen igjen når han har kommet seg til kurven vår. Naturligvis plasserer han en elegant ball rett i mål.
Det er varmt i dag, og jeg er ikke med på å spille en gang. Jeg svetter, og kan se hvordan de profesjonelle spillerne glinser i solen. Så rart som det høres ut, så ser det bra ut. Som om det er en del av drakten.
Isaac og Luke er stadig vekk på hverandre, men Isaac kommer seg forbi Luke hver eneste gang. Han skårer mål etter mål, ved hjelp av sentring og godt lagarbeid. Jeg kommer på at han hadde den samme plassen på banen da laget øvde i går – angrep. Han er ment til å skåre, og derfor blir Luke forbannet når Isaac også tar på seg forsvarsrollen når Luke tar ballen og løper for å skåre.
Isaac unngår igjen ballen i å havne ned i kurven, men denne gangen klarer han å dulte til Luke i samme slengen. Luke ser provosert ut, og drar det lange håret vekk fra ansiktet med et surt ansiktsuttrykk.
Spillet fortsetter likedant, men kampen mellom Luke og Isaac blir merkbart mer aggressiv. I hvert fall fra Lukes side, som passer på å til og med knuffe til Isaac for å få han til å miste kontrollen over ballen.
Når han omsider får det til, og ballen havner i hendene på noen på vårt lag, snur Isaac seg rundt og sender Luke et stygt blikk. Isaac løper tilbake til ballen, og er nok en gang på vei mot målet vårt igjen.
Han skal akkurat til å skåre, da Luke spenner han i beinet så han nesten faller i den harde bakken. Isaac finner balansen igjen, men ser ut til å ha mistet tålmodigheten i det han dytter Luke hardt bakover.
Luke svarer umiddelbart med å dytte tilbake, og straks har de startet å kjefte på hverandre og dyttene utviklet seg til en fysisk kamp. Rett før kampen eskalerer for mye, trekkes Isaac og Luke fra hverandre av andre spillere, mens treneren blåser i fløyta.
"Hei hei, ingen slåsskamp på min vakt! Luke, ut nå!" kjefter han så spyttet spruter, og Isaac og Luke blir stående og se hatefullt på hverandre. Luke vrenger seg ut fra grepet til de andre spillerne, og er ute av banen før jeg rekker å telle til tre.
Når jeg ser tilbake på Isaac, står han rolig med ryggen til oss og tar imot beroligende replikker fra medspillerne. Han ser ikke like sur ut som Luke, nesten mer trist.
"Isaac, du også. Vi snakker om dette senere," beordrer treneren. Isaac går mot utgangen uten å se på noen andre.
Resten av kampen er jevnere når Isaac ikke er med, og laget vårt får faktisk slått inn noen mål før treneren blåser i fløyten og ber oss ta lunsj.
"Wow, hva skjedde der? Kjenner de i det hele tatt hverandre?" spør Benjamin når alle går ut av banen, og refererer til Luke og Isaac. Jeg bare trekker på skuldrene. Kayla forblir stille.
Jeg skjønner ikke hvorfor de skulle blitt så sure på hverandre over kun et spill. Ikke kjenner de hverandre særlig godt heller, de ble jo kjent med hverandre i januar.
Når de fleste har satt seg til ro på benkene, begynner vi å spise matpakkene. Jeg følger med på at treneren kjefter på Luke lenger borte, som holder blikket på noe bak trenerens skulder. Det viser seg å være Isaac han ser på, som sitter lent inntil garderoben og pirker ventende på knokene. Han ser ikke særlig snakkelysten ut.
Likevel finner jeg meg selv fristet til å gå bort til han.
"Jeg skal bare... Kaste sølvfolien," sier jeg til Kayla og Benjamin, som nikker og begynner å snakke med hverandre igjen. På vei mot Isaac hiver jeg den tomme matpakken i søppelkassen, før jeg steller meg foran han så skyggen min legger seg over han. Han ser straks opp.
"Kan jeg sitte her?"
Han ser på meg en stund, og nikker omsider. Jeg takker mens jeg setter meg ned ved siden av han, og passer på at avstanden mellom oss er stor nok til å ikke invadere komfortsonen hans. Når jeg er nedfor, klarer jeg iallfall ikke ha noen for nærme meg. Da klikker det.
"Skjer?" spør jeg oppmuntrende.
Han trekker på skuldrene, og ser alle andre steder enn på meg.
"Ikke så mye," svarer han kort, og nok en gang føler jeg meg usynlig. Det går noen sekunder uten at noe skjer.
"Jeg håper ikke du har kommet for å spørre om hva som nettopp skjedde på banen, for jeg er ikke interessert i å snakke om det," sier han svart på hvitt. Jeg må trekke meg overrasket tilbake av hvor direkte han er.
"Nei nei nei, jeg bare lurer på om det går bra," forklarer jeg fort, noe som får han til å se opp på meg. Straks trekker han øyebrynene sammen, igjen forvirret når han studerer meg.
Det virker som at han har vanskeligheter med å finne på noe å si.
"Har du sovet lite i natt eller noe?" buser det plutselig ut av han, og jeg sender han et såret blikk.
"Eh... Ja..."
Han nikker sakte, før han ser ned på hendene sine igjen. Han spør ikke mer, så jeg kan tenke meg han allerede vet det er på grunn av foreldrene mine.
Det brune håret ved ørene hans er fuktig, og legger seg mot kinnbeinene. Ansiktet hans skinner i sola av fuktighet. Han ser ut som en engel, selv når han er sur og sliten etter trening.
"Vent, hvordan vet du det?" spør jeg plutselig, når jeg får tenkt over de siste setningene i samtalen. Jeg ser munnvikene hans trekkes litt oppover, og han ser spørrende på meg med øyebrynene heiset.
"Nei, du ser... Trøtt ut," svarer han, forsiktig mens han former ordene for å ikke såre meg for mye. Når jeg ser på mitt eget speilbilde i skilleveggen av glass på banen foran oss, går det straks opp for meg hvorfor alle har spurt i dag. Jeg er blek, men de mørke sirklene under øynene mine er tydelige. Straks blir jeg flau.
"Hva har du gjort for å gjøre Luke så sur? Jeg har aldri sett han sånn før," tenker jeg høyt, og følger med mens den høye gutten går bort fra treneren og mot klyngen elever på benkene. Han ser fortsatt sur ut, og når han snur seg for å sende Isaac et sint blikk, fryser han når han ser jeg sitter ved siden av. Jeg ser ned.
Isaac derimot, holder blikket hans helt til Luke setter seg ned. Da Isaac skal åpne munnen og kanskje svare, avbryter den høye stemmen til treneren.
"Isaac, din tur."
Isaac reiser seg motvillig opp. Jeg ser på ryggen av drakten hans mens han forsvinner bak hjørnet med treneren.
++*+*++
Hmmm kanskje det er noe vi ikke vet her???
ÆÆÆ HALSEY SITT NYE ALBUM JKSDJFK MINE FAVORITTSANGER ER HEAVEN IN HIDING OG SORRY !! OG DEVIL IN ME OG BAD AT LOVE IIIK JEG ER SÅ TEIT PLS HØR PÅ ALBUMET HENNES "HOPELESS FOUNTAIN KINGDOM"
Jeg er ferdig med muntlig eksamen, så nå har jeg så og si ingen ting igjen av skolen :) Gleder meg til ferie, og ikke minst mer tid til å skrive. Jeg har et par knasende bra prosjekter coming up, så gled dere :DD
Klarer vi 140 votes?
puss, ily