Kapittelets sang: Fuqboi av Hey Violet
Den neste uken er ganske rolig. Jeg gjør ikke mye, verken på skolen eller på fritiden. Noe som når jeg tenker etter er ganske dumt, med tanke på det fine været som har kommet. Det er slutten av mai, og snøen har endelig forsvunnet sammen med de kalde vindene.
Stemningen på bordet i kantina er egentlig u-eksisterende hele uka. Ingen sier noe som helst, bortsett fra Luke når han prøver å slå et par vitser for å lette på spenningen. Isaac er ikke ignorerende som jeg kanskje ville trodd, men bare stille. Han sier ingen ting, bortsett fra da Luke spør han om han vet svaret på diverse gåter. Isaac prøver ikke å finne ut av dem en gang. Han virker irritert på Luke for å åpne munnen.
Det er lørdag, og som vanlig har jeg ingen spesielle planer. Likevel er det rart å våkne opp i sengen av meg selv, til lyden av fuglekvitter. Kun fuglekvitter. Ellers er det helt stille, og jeg finner det merkelig.
"Shit," mumler jeg så, og sperrer opp øynene når jeg plutselig kommer på hvorfor stillheten er så ukjent. Mamma og pappa pleier å krangle når jeg våkner opp.
Jeg hopper ut av senga, og mens jeg løper tvers over gulvet og ned trappene blir det vanskelig å holde tilbake et smil. Det føles akkurat ut som julemorgenen, hvor man løper fortest mulig til stua for å se om det ligger gaver under treet eller henger en fullstappet sokk over peisen.
Kanskje er dette dagen jeg har ventet på. Kanskje har mamma og pappa endelig blitt enige.
Men når jeg kommer ned er underetasjen like tom og stille som rommet mitt. Jeg ser ingen tegn til verken mamma eller pappa, kun en stue med møbler. Pappas dyne ligger fremdeles i sofaen, og jeg kjenner håpet renne litt ut.
"Lurer du på hvor mamma og pappa er?" hører jeg en trøtt stemme bak meg, og ser Bradley subbe ned trappene med to store sirkler under øynene og bustete hår. Han gjesper, og klør seg underst på ryggen under t-skjorten mens han spaserer inn i kjøkkenet for å sannsynligvis ordne seg frokost.
"Ja," svarer jeg, og følger etter han inn i det lille kjøkkenet. Skittent servise står over hele kjøkkenbenken som store fjell. Når Bradley åpner kjøleskapet ser jeg hvor tomt det er. Enda en gang går det opp for meg hvor ødelagt familien vår har blitt.
"Det er rart å våkne opp til et stille hus," mumler Brad, mens han plukker opp en nesten tom juicekartong fra kjøleskapsdøra. Mamma og pappa er ofte ute av huset, men aldri samtidig.
"Du tror ikke de har... Funnet ut av ting?" spør jeg håpefull, men det håpende smilet visner med en gang han ler bittert.
"De er på parterapi," sier han avskyelig, og presser leppene ufornøyd sammen mens han heller eplejuicen oppi det siste rene glasset i skapet. Jeg nikker sakte.
"De prøver iallfall å fikse det," poengterer jeg, og setter meg ned på en av stolene rundt det lille bordet i rommet.
"For vår skyld, ja," nikker han, setter kartongen tilbake i kjøleskapet og lener seg inntil kjøkkenbenken. "Jeg skulle bare ønske de gjorde det for deres egen skyld. At de ville ordne opp i det fordi de elsker hverandre, og ikke fordi vi ikke skal bli skilsmissebarn."
Det tar mye viljestyrke å ikke bryte sammen her og nå. Jeg nikker mens jeg tenker over det han sier med sammenbitte tenner.
"Du har vel rett."
Bradley drar en sliten hånd gjennom det blonde håret, og ruller på skuldrene for å vekke musklene. Han ser på klokken på veggen.
"Basketballen begynner om en halvtime, så jeg må stikke. Du kunne ikke møtt meg der etter trening? Så kan vi sikkert spise pizza eller noe etterpå. Man vet aldri hvor lenge mamma og pappa blir hos terapeuten, så bare like greit å få spist noe," sier han, heller den siste væsken i munnen og setter den ned med all oppvasken med et høyt dunk.
"Ok," svarer jeg mens han forter seg ut.
"Takk, Peyton!" hører jeg mens han haster opp trappene. Selv vasker jeg opp en skål og en skje for hånd, før jeg heller i den siste frokostblandingen og melken vi har. Jeg setter meg ned igjen, og stirrer tomt ut i lufta for å tenke over alt som skjer. Mamma og pappa er offisielt uvenner, verken Luke eller Isaac gir fra seg noe lyd, og de to bestevennene mine holder på bak ryggen min.
Livssituasjonen min er ganske rotete, men likevel klarer jeg ikke helt å forstå at jeg burde være lei meg. Som om jeg ikke klarer å prosessere alt, som om underbevisstheten min vet at alt vil ordne seg snart. Det er som om noen har satt en bedøvelsessprøyte i det mentale følelsessenteret mitt.
"Jeg er ferdig klokka to," hører jeg Bradley når han er nede igjen, denne gangen med en blå basket-drakt på seg og en bag over skulderen.
"Ses da," forsikrer jeg, før han forter seg ut av huset og slenger seg på sykkelen sin. Det minner meg på at min egen er ødelagt, så jeg blir nødt til å gå hele veien til idrettshallen.
Plutselig hører jeg et brak i andreetasjen, og stivner til, bevisst over at jeg er den eneste i huset.
"Ojda."
Den kjente stemmen får meg til å skvette, og straks er jeg på vei opp trappene igjen. Jeg hører flere små lyder fra Bradleys rom, og skyver den langsomt opp.
"Luke?" spør jeg overrasket i det jeg ser den lange gutten i Bradleys seng. Han har en spillkonsoll i hendene, som han alltid har når han er her, og stirrer surt på tv-skjermen foran seg.
"Å, hei," sier han når han merker at jeg er her, og river straks av seg headsetet.
"Har du sovet her eller noe?" spør jeg sjokkert, og får et nikk fra den brunhårede gutten.
"Har det, altså."
"Det visste jeg ikke," sier jeg dumt, og studerer det rotete rommet til broren min. Chipsposer og klær ligger over alt, og det ser helt bombadert ut. Typisk gutte-overnatting. Jeg ser at en av Bradleys basket-pokaler har dettet ned på bakken, og kan se for meg at det var det som lagde så mye lyd. Eller kanskje det var nattlampen som har havnet på bakken nedenfor sengen.
En klein stillhet oppstår. Jeg ser meg rastløst rundt, og får bare mer og mer lyst til å rydde her for hvert sekund som går. Når jeg ser opp igjen, tar jeg akkurat Luke i å glane på meg. Han ser umiddelbart opp igjen på spillet som står på pause.
Her jeg står i en stor t-skjorte og truse kjenner jeg at jeg rødmer. Det kiler i magen. En del av meg skulle ønske det jeg tidligere trodde var følelser for han, bare var en periode og et desperat rop etter trøst. Men her er de igjen, og det blir vanskelig å ignorerer hvordan de brune krøllene hans legger seg perfekt når han drar en hånd gjennom dem.
Selvom jeg må si meg tiltrukket av han, kjennes det likevel feil å prøve på noe. Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om det finnes noe jeg har enda mer lyst på.
Der Luke ligger så uskyldig i sengen, klarer jeg ikke la vær å tenke på hvordan han ikke har en aning om at jeg sov hos Isaac forrige helg. Var det dumt av meg å kysse Isaac uten å si ifra til Luke at jeg ikke vil være med han?
"Du gidder ikke være med å rydde?" spør jeg sukkende, og sparker så vidt borti en haug av klær ved siden av meg. Luke kaster fra seg konsollen i sengen.
"Luke til tjeneste."
Han følger meg ned, og vi setter umiddelbart i gang med å rydde og sette inn i maskinen. Tenk at Luke er så snill og hjelpsom at han til og med hjelper meg med å rydde i huset mitt.
De neste timene sammen går unna fort, og plutselig er det på tide å hente Bradley. Luke tilbyr seg å kjøre meg, noe jeg naturligvis ikke takker nei til. Etter å ha dratt på meg et par jeans og en enkel, brun hettegenser er vi ute av huset.
Kjøreturen går unna på kun fem minutter, og jeg takker for skyssen før jeg går mot basketbanen foran oss, hvor en kamp fortsatt pågår. Jeg setter meg ved benkene utenfor skilleveggen til banen, hvor treneren akkurat blåser av fløyta og ber dem gå til garderoben.
Øynene mine lander aller først på gutten med det mørkeste håret på banen. Han spretter ballen forbi et par gutter, og gjør et forsøk på å kaste ballen i kurven. Han løper tilbake på sin egen bane, og drar den blå kragen på drakten over ansiktet for å tørke vekk svette.
Mens han jogger tilbake til sin egen banehalvdel møter blikket hans plutselig mitt, og han stopper så vidt å jogge - tydelig overrasket over å se meg. Han veksler blikket mellom meg og et punkt bak skulderen min. Når jeg snur meg bakover, ser jeg akkurat Lukes blå bil kjøre ut på veien igjen.
Det stemmer det, Isaac går jo for søren på Bradleys basketlag.
Han rekker ikke stå stille lenge før han blir dratt med i spillet igjen av at ballen kommer mot han. Selv så uforberedt han må ha vært, tar han imot en sentring så lett som bare det. Det er første gangen jeg ser han spille, men jeg kan med en gang se han er en av de beste på laget.
Det virker som at han er i en helt annen verden mens han spiller, og den fokuserte delen av han er definitivt ny for meg. Han ser ut til å kun bry seg om ballen, å sentre og få den i mål.
Jeg blir sittende og se på spillet i gudene vet hvor lenge, og skvetter skikkelig når noen dukker opp ved siden av meg.
"Du er her, ja," presser Bradley frem, helt anpusten av kampen. Det er først nå det går opp for meg at guttene har spilt ferdig. Når jeg ser på broren min, ser jeg svetten skinne i ansiktet hans og det blonde håret klistre seg til pannen. Han puster tungt, og hviler hendene mot lårene.
"Jeg skal bare dusje," sier han, før han helt utslitt lener seg mot skilleveggen. "Så drar vi og spiser etterpå."
"Høres bra ut," nikker jeg, og ser på at han jogger videre til bygget laget forsvinner inn i. Jeg blir sittende alene en stund i solsteken. Jeg forstår godt hvorfor Brad var så sliten, det er jo kokhett.
Det går en stund hvor jeg bare sitter og venter. Jeg har ikke vært her ved banen ofte, bare da Bradley har spilt kamper mot andre lag her.
"Kan jeg sitte her?" hører jeg ved siden av meg, og når jeg ser opp avsløres Isaacs nydusjede kropp. Håret hans er helt svart av vannet, og drypper ned på olajakken han har dratt over en hvit t-skjorte.
"Eh ja, selvfølgelig," kremter jeg, og flytter meg så han kan sette seg ned ved siden av meg på benken. Han setter seg ned med en mellomstor avstand mellom oss. En svart og hvit bag henger over skulderen hans, helt maken Bradley sin.
"Jeg ser du har kommet på talefot med Luke igjen," åpner han sakte, og hinter til bilen han så jeg kom fra.
"Tja, jeg antar det," svarer jeg, usikker på hva som er logisk å si. Jeg prøver å få øyekontakt med Isaac, men han rykker ikke på blikket fra conversene sine.
Det blir stille, og jeg blir sittende og tenke på hvorfor det at jeg og Luke snakker sammen igjen skal spille noen rolle. Både Isaac og jeg sitter med blikket på føttene våre, helt synkronisert. Som om vi begge sitter igjen med tankene på det samme stedet.
Når jeg sitter her med Isaac, blir det vanskelig å tenke på Luke på den samme måten som i dag tidlig. Jeg begynner å lure på hva som egentlig foregår mellom oss. Og det er ikke fordi jeg er spent eller engasjert over hva vi kan bli, men fordi jeg blir nervøs siden jeg mye heller vil være rundt Isaac.
Jeg er nesten sikker på at Isaac tenker på det samme, om det virkelig skjer noe mellom Luke ogmeg. Det er nesten åpenbart når han åpnet med den replikken som han gjorde, men likevel spør han ikke.
"Jeg hang med Mathias og Annie forrige helg, foresten," sier jeg, bare for å få fokuset over på noe annet. Isaac ser for første gang på meg, og smiler svakt.
"Jeg hørte det," nikker han. "Jeg hørte også at du stoppet kliningen deres ved å lyse lommelykten på dem, og kommentere som om de skulle vært to savannedyr på et eller annet tv-program?" ler han.
Det at han ler av noe jeg har gjort får hjertet mitt til å flagre, og jeg nikker beskjedent.
"Du virker overrasket," påpeker jeg, når jeg ser hele ansiktet hans lyser av sjokk.
"Overrasket, ja? Er du gal? Jeg trodde ikke du var typen til å avbryte dem slik," trekker han på skuldrene, noe som får meg til å se forskrekket på han.
"Trodde ikke jeg var typen? Det hadde bare blitt kleinere om jeg satt der og bare hørte på dem," forklarer jeg, noe såret.
"Det har du rett i," nikker han.
"Hva hadde du gjort, da?" spør jeg av ren nysgjerrighet. Han legger en finger mot de glinsende leppene mens han tenker.
"Du mener hva jeg har gjort alle gangene? Nei, bedt dem finne seg et annet sted, kanskje," trekker han på skuldrene. "Jeg har vel bare bannet og bedt dem stoppe. Å holde på sånn er bare ikke akseptabelt når man henger med andre," rister han på hodet og rynker avskyelig på nesen.
"Hva er greit å gjøre blant andre, da?" spør jeg leende.
Igjen blir han sittende noen sekunder og se ut i luften. "Hmm," tenker han høyt. "Å holde hender. Kanskje kysse av og til, men ikke... Ikke mer. Noe mer burde være spesielt og privat for paret, er du ikke enig? Å holde det privat er vel bekreftelse nok på at man elsker hverandre?"
Det er rart at ordene hans overrasker meg. Det virker som at jeg får vite om en ny side av han hver gang vi snakker sammen. Sider jeg overhodet ikke har forutsett, sider som motsier ryktet han ifølge andre på skolen har. Det at han sitter og sier dette kræsjer jo totalt med alt folk sier om han.
"Isaac?" spør jeg, og får han til å se ned på meg igjen.
"Er det en grunn til at du har et fuckboy-rykte?"
Det er flere forklaringer på hvorfor jeg vil spørre. En, fordi jeg ikke overhodet kan skjønne hvordan han, en så følsom og beskjeden gutt, kan ha slike rykter etter seg.
Og to, fordi jeg vil vite om det er en grunn til at han avviste meg etter at vi hadde kysset. Kanskje han egentlig prøvde å få meg til å gå lengre enn bare kyssing den natten, for så å kutte alle snorer dagen etterpå. Er ikke det en typisk fuckboy-ting å gjøre?
Men likevel gir det ikke mening, for alt var så ekte. En sånn plan hadde ikke vært noe Isaac kunne gjennomført, iallfall ikke den Isaac'en jeg kjenner.
Igjen virker han overrasket over hva jeg har sagt. Han speider utover banen, bruker lang tid på å komme med en forklaring. Jo flere sekunder som går, jo mer angrer jeg på at jeg har spurt.
"Fuckboy vet jeg ikke om jeg er, men-" Han avbryter seg selv før han får fullført setningen helt.
"Peyton, kan jeg spørre deg om noe?" mumler han nølende. Jeg nikker raskt.
"Hvorfor snakker du med meg etter at jeg avviste deg?"
Jeg rynker på brynene. Spørsmålet hans gir ikke mening for meg. Selvfølgelig fortsetter jeg, for det at han ikke vil være noe mer enn venner, betyr jo ikke at vi skal være uvenner.
Likevel får jeg ikke til å svare. En stemme innvendig skriker at det er fordi jeg ikke klarer å holde meg unna han, men den fortrenges når jeg ikke lar meg selv forme ordene.
"Jeg mener, kanskje det er derfor folk har skapt et slik bilde av meg. Fordi jeg har en tendens til å avvise folk, selvom de ikke vil meg noe galt. Vanligvis har de ikke nærmet seg meg etterpå, men du har jo åpenbart andre planer," forteller han, uten å virke frekk i det hele tatt. Han virker nesten mer lettet over å åpne seg.
"Så..." begynner jeg forvirret, og han snur oppmerksomheten mot meg igjen.
Betyr det han sier at han har invitert flere med inn og lovt at han kan gjøre dem trygge, slik han gjorde med meg? For i så fall skjønner jeg godt hvordan han kan ha fått rykter på seg.
Jeg rister straks på hodet når jeg finner ut at jeg ikke vil vite. Jeg vil virkelig ikke vite om jeg er kun en av de det har skjedd med.
"Så hva da?" spør han, men jeg rister nok en gang på hodet. Han ser likevel ventende på meg, og jeg gir sukkende etter.
"Du sier de ikke har nærmet deg etterpå? Hvor mange er det snakk om?" Stemmen min er svak, og får Isaac umiddelbart til å reagere.
"Eh," tenker han stammende, og angrer tydelig på det han har sagt. "Jeg vet ikke, ikke så mange. Eller, jeg vet ikke. Jeg vet iallfall at det er flere som har prøvd å komme inn på meg, og kanskje trodd de har klart det? Jeg vet ikke, jeg ordla meg litt feil," babler han stresset.
Til tross for forklaringen hans føler jeg meg teit. Jeg føler meg som en av 'de som har prøvd, og trodd de har klart det'. Kanskje han bare synes det er irriterende at jeg fortsatt vil henge med han. Men likevel var det jo han som kom til meg denne gangen?
Det blir stille nok en gang. Denne gangen er begge blitt utilpasse, og vi ser begge rundt etter en unnskyldning til å dra. Jeg skulle ikke spurt om ryktet hans i utgangspunktet, å spare meg kunne reddet oss fra en pinlig samtale.
Isaac trekker inn en pust, som om han skal si noe.
"Peyton? Skal vi dra?" hører jeg Bradley bak oss, nå nydusjet og ferdigskiftet. Isaac lukker munnen igjen, og jeg banner innvendig over avbrytelsen.
Når jeg reiser meg, kan jeg se hvordan Bradley forundret veksler blikket mellom gutten på benken og meg. Brad forholder blikket på lagkameraten mens han legger hånda på ryggen min.
"Let's go," mumler han til meg, og vinker så vidt til personen på benken. "Ses på mandag, Isaac."
Isaac nikker tilbake, før han reiser seg fra benken og går i motsatt retning som oss. Jeg studerer den smale skikkelsen hans mens han spaserer langs fortauet, lenger og lenger vekk fra oss.
Kanskje han er mer fuckboy enn jeg trodde.
++*+*++
Wow tension tension tension
eR PEYTON BARE EN AV dEM ?? eR ISAAC eN fUCKBOY??
Har drevet med dette kapittelet siden klokka to, scheisse fakk plutselig var søndagen over
eKSAMEN PÅ FREDAG DA, HVEM GLEDER SEG
Minner bare om at skrivekonkurransen fortsatt er en ting ;) Så langt har jeg fått inn syv bidrag, som er kjempebra! Husk å lese informasjons-kapittelet i Viljas World dersom du er interessert :) <3
Klarer vi 135 votes?
puss, ily
$$
Vilja
ps: men hallo er noen andre også hekta på Strangers av Halsey eller??