Kapittelets sang: The Girl Who Cried Wolf av 5 Seconds of Summer
.. fordi dette kapittelet er til å gråte av og jeg gråt av sangen første (og andre, tredje og fjerde...) gang jeg hørte den. Bless 5sos for å lage så mange meningsfulle og emosjonelle sanger wtf tALENTED PIECE OF SHIT
STEM OG KOMMENTER MASSE, FOR NÅ ALTSÅ NÅ SKJER DET TING ENDELIG
+
Nok en kule varmt fyker gjennom huset når jeg kommer hjem på en lørdagskveld, akkurat som forventet. Det som derimot overrasket meg – og på ingen positiv måte, må jeg legge til – er hvor heftig mamma og pappas krangel har blitt.
Jeg stivner til med en gang jeg tramper inn døra, de høye skrikene deres høyere enn jeg noen gang har hørt før. Sprukne stemmer og høye tramp, lyder av angrende trekk som er like smertefulle hver gang. Hjertet banker plutselig merkbart hardt i brystet, som at det av en eller annen grunn vil minne meg på at jeg fortsatt har et. Jeg tar forsiktig av meg skoene, redd for hva jeg vil se når jeg går ut i stua.
Skrittene mine bærer meg varsomt fremover, og rundt hjørnet avsløres to mennesker som en gang var et lykkelig par. Mamma fortsetter å skrike mot den lavere mannen uten at jeg klarer å gripe ordene hennes, men jeg har skråsikkert hørt det før.
Mamma tramper fremover, mens pappa automatisk rygger bakover. Den heftige krangelen fører dem lengre inn i stua, lengre fra meg. Jeg snubler inn i kjøkkenet de kom ut fra, hvor jeg krasjer i Bradleys blå hettejakke.
"Kan du ikke bare ta deg sammen for en gang skyld? Hvis ikke for meg, så for ungene? Jeg er så lei av å gjøre alt selv, jeg orker det ikke! Skjønner du ikke at jeg trenger hjelp?" Mamma skriker gråtkvalt, mens pappa redd holder hendene foran seg, som for å beskytte seg selv.
"Jeg gjør så godt jeg kan, men å balansere de lange arbeidsdagene med ansvar er jammen ikke enkelt! Det burde jo du vite!" roper pappa tilbake, hans normale beherskelse har rent ut. Han er alltid så rolig, men de tydelige blodårene i både panna og på halsen hans avslører hvor stresset han er.
"Prioriteringer, det er det det handler om! Tenk om jeg ikke hadde prioritert familien som jeg gjør, hva hadde det blitt av Brad og Pey da? De hadde jo ikke sett noe til foreldrene sine, for du er jo aldri hjemme!" spytter mamma, og jeg må nesten snøfte over hvordan hun påstår hun prioriterer oss. Hun er kanskje mer hjemme enn pappa, ja, men det er bare fordi hun sover så lite at hun ikke klarer jobbe lange dager. Det er hennes egen feil.
"Så hva vil du, da? At jeg skal jobbe elleve timer daglig og ikke spise, pisse eller sove fordi jeg skal synge barna god natt? Vil du jeg skal psyke meg totalt ut, eller? Hvis du ikke har lagt merke til det, så er barna våre ungdommer, og de kan begge passe på seg selv! De trenger bare omsorg og en god familie, noe jeg ikke kan si du gir dem mye av i det hele tatt, til tross for dine såkalte prioriteringer!"
Pappas ord får mamma til å trampe gispende tilbake. Hun er tydelig overrasket over hva han har sagt, sikkert like sjokkert som oss over at hun endelig har klart å bikke det solide begeret hans over. På dette tidspunktet ville mamma ha rømt ut av huset for lenge siden, og pappa ville ikke ha hevet stemmen. Han hever aldri stemmen.
Hun er såret. Men så mye jeg hater å si det, så har pappa rett. Det eneste mamma gjør for å passe på oss, er å gi oss penger til mat. Jeg husker ikke sist gang hun ga meg en klem, en gang.
Bradley var et uhell, og jeg tipper den eneste grunnen til at hun ville ha et til barn var så hun også kunne oppkalle en unge etter noen i hennes egen slekt. For det hadde sikkert blitt alt for urettferdig om kun pappa fikk æren av å navngi ungen deres, og ikke henne. Hun hadde sikkert ikke fått noen unger i det hele tatt hvis hun fikk gjøre alt om igjen.
Mamma bøyer seg ned mot sofaen, hvor pappas pute og dyne rotete hviler oppå det slitte stoffet. Hun tar tak i puten, og slenger den hardt i pappas bryst.
"Jeg hater deg! Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg en gang så i deg, du er bare lat og egoistisk!" skriker hun, før hun braser ut av døra uten å legge merke til ungene hennes i inngangen til kjøkkenet. Døren smelles igjen med et forferdelig høyt smell, før det blir totalt stille i det store huset.
Straks klarer jeg ikke å holde meg rolig lenger, og det eneste som kan høres i underetasjen blir hulkene mine. Bradley legger armene sine rundt meg, og det tårevåte ansiktet mitt presses mot brystet på hettegenseren hans.
Lave skritt høres bak oss når pappa går opp trappen til overetasjen. Jeg vet han vil beklage til oss, like godt som jeg vet han lar vær fordi han er for sjokkert. Alle er sjokkerte. Selv så trassig mamma har vært de siste månedene, kunne jeg aldri se for meg så sterke ord forlate leppene hennes.
"Shh," hvisker Bradley mot det lyse håret mitt. Jeg klarer ikke å unngå tankene over hvor trangsynt mamma er. Jeg har aldri egentlig kjent meg noe igjen i henne, hun har liksom alltid vært for jålete på et eller annet vis. Hun passer liksom ikke inn blant pappa, Bradley og jeg. Jeg skammer meg over å ligne så mye på henne fysisk, for innerst inne skjønner jeg ikke at vi er i familie, en gang.
Noe jeg derimot alltid gjør i likhet med mamma, er å dra ut på en enmanns-tur når emosjonene tar overhånd. Så jeg tar på meg skoene igjen, kinnene fortsatt tårevåte og opphovnede, leppene like dirrende. Jeg glemmer jakka når det eneste jeg tenker på er å kjenne følelsen av kulden mot den illsinte, brennende huden sinnet har tent på.
Det har akkurat startet å bli mørkt, og jeg sykler til det første stedet jeg kommer på. Det første stedet jeg innser jeg vil få trøst. Den kalde vinden får både hår og tårer til å fyke vekk fra ansiktet, den isende temperaturen som en torturmetode rundt den nakne huden på armene og halsen min mens jeg sykler.
Når jeg kommer frem nærmest hopper jeg av sykkelen, og banker hardt på døra. Utålmodig.
Nok en gang blir jeg overrasket over hvem som åpner, for tendensen min til å glemme at Isaac er Kaylas bror er like sterk som skuffelsen over mamma. Han sperrer opp øynene når døra sklir opp mellom oss, og plutselig er de sorte øynene hans store og bekymrede.
Hulkende ser jeg opp, med hånda foran nesa og munnen for å skjule den veltende gråten.
"Er- Er Kayla hjemme?" får jeg presset ut mellom hikstene, og klarer ikke tenke over hvor stakkarslig jeg må se ut med blodrøde øyne og bustete hår. Sikkert snørrete også.
Når han rister på hodet kjennes det ut som at det aller siste beinet i kroppen min knekker, og jeg hulker enda høyere mens jeg nærmest slår meg selv i ansiktet av ren skuffelse. Jeg trenger henne virkelig nå, hun kan ikke virkelig være bortreist!
Isaac kremter bekreftende, "Nei, hun er ikke det."
Det uklare blikket mitt skytes ned i det kalde, stive gresset. Hele overkroppen min rister i det jeg gråter høyere enn jeg har gjort på lenge, uten noen som helst evne til å stoppe.
"Er du sikker?" hikster jeg, og Isaacs bekymrede blikk når øynene våre møtes igjen får meg til å ville endre humør like fort som han vanligvis gjør. Jeg vil bli glad, med en gang. Glad for at han ikke bare står der som en følelsesløs drittsekk, men faktisk reagerer på tilstanden min. Om det så kun er med blikket.
"Hva er det som skjer?" spør han redd, og tar et skritt ut døra. Det får meg til å ta et skritt tilbake, og det er nesten så jeg snubler i trappetrinnene bak meg. Han griper kjapt tak i overarmen min når jeg et sekund mister balansen, og selvom jeg straks finner den igjen beholder han hånda på huden min.
På en eller annen måte klarer grepet om armen min å eskalere til en klem. Isaac trekker meg inn i en klem, og det får de høylytte hikstene mine til å stoppe et mildt sekund.
Det tar tid før jeg legger pannen mot kragebeinet hans, en like tjukk hettejakke på overkoppen hans som på Bradley tidligere. Isaac genser er mykere. Den lukter bedre. Den lukter faktisk helt himmelst, og jeg får lyst til å gråte inn i den for alltid.
Til nå har jeg glemt at han har spurt meg om noe, det inntil han nok en gang åpner munnen og den myke stemmen hans bretter sorgene mine åpne som et par vinger. Det er befriende, og flere kilo letter fra kroppen når vingene flyr vekk.
"Jeg skjønner hvis du ikke vil fortelle meg det, men du kan jo bli med inn og få litt varme."
Ti minutter senere befinner vi oss i det varme kjøkkenet, som de eneste personene i huset. Det er stille mellom oss, og hulkene mine har dempet seg. Jeg lener meg utslitt inntil kjøkkenbenken, flau over anfallet mitt. Ydmykt ser jeg ned i bakken, og det eneste som lager lyd i huset er den deilige gnistringen fra peisen, og de høye klunkene som stadig vekk oppstår mens Isaac tar ut og inn i oppvaskmaskinen ved siden av meg.
En tynn, grå genser sitter stramt rundt armene hans når han løfter den for å plassere gjenstandene i hyllene over oss. Hettejakken hans ligger på bordet foran meg, sammenskrumpet. Den er nesten ertene, som om den ser på meg med et ekkelt smil fordi den vet en del av meg er fristet til å plukke den opp. Kom og ta meg, da. Ædda bædda.
"Er Kayla hos Benjamin igjen?" spør jeg omsider, stemmen sliten og hes etter all griningen. Isaac stopper et sekund med det han driver med, som om han like godt som meg vet jeg bare vil bli tristere av svaret.
"Ja."
Jeg nikker rolig, ærlig talt ikke så påvirket som jeg trodde jeg skulle bli. Rett og slett fordi jeg ikke kan bli mer deprimert enn jeg er nå.
Mer stillhet. Ikke en veldig klein en, mer rolig og hensynsfull. Nesten som om Isaac skulle gitt meg tid til å reflektere over det som åpenbart er galt.
"Jeg er nittini prosent sikker på at de skal skilles," sukker jeg sønderknust. "Nei, faktisk hundre."
Jeg kjenner gråten bygge seg opp bakerst i halsen igjen, og den verker når jeg ikke lar hulk unnslippe munnen min. Jeg er ferdig med å gråte, forteller jeg meg selv strengt. I hvert fall foran Isaac.
"Hvem, foreldrene dine?" spør han, og ser forsiktig på meg uten å virke overrasket. Jeg nikker, og Isaac fortsetter med oppvasken. En del av meg får lyst til å spørre om jeg skal hjelpe til.
"Og du vil ikke det?"
Jeg rister umiddelbart på hodet. Hva slags spørsmål er det? Selvfølgelig vil man ikke at foreldrene sine skal skille seg, og dermed legge familien i graven.
"Men vil du helst at de skal fortsette å krangle, eller at de skal gjøre det som er best for dem og flytte fra hverandre før det rekker å eskalere?" spør han, og stopper nok en gang med ryddingen for å lene seg på kjøkkenbenken og se på meg.
Jeg snøfter etter å ha gitt spørsmålet en ettertanke.
"Jeg tror ikke det kan eskalere mer nå," hvisker jeg lavt, og beveger den mønstrede sokken mot det skinnende tregulvet i en urolig bevegelse.
"Det kan alltid bli verre," prøver Isaac, og jeg skulle ønske jeg kunne tro på han. For han har sikkert rett, jeg bare klarer ikke å se det for meg. Jeg vil ikke se det for meg.
"Mamma sa hun hatet pappa i dag..." mumler jeg, og kjenner det siste ordet svikte når jeg holder på å gråte igjen. Straks løfter jeg hånden foran munnen igjen, og griper om haken og kjeven for å gjemme hulkene som mot min vilje rømmer ut.
Isaac blir stille, og ser for første gang ut til å bli genuint overrasket. Når tårene nok en gang renner ned kinnene mine legger han en varm hånd på skulderen min.
"Hei, jeg vet det er tøft. Men tenk så lettende det vil bli å slippe å høre kranglene deres igjen. Aldri mer roping," trøster han mens han fortsetter å rydde ut fra maskinen, og jeg kjenner meg selv nikke. Kanskje det at de skilles er den beste løsningen, likevel. Den beste av de verste, iallfall.
"Jeg bare..." gråter jeg, og må avbryte meg selv når jeg ikke får til å snakke. "Føler meg ikke... Trygg lenger. Det er ensomt, og den eneste jeg har til å passe på meg er Bradley."
Uten formål om å la mine innerste følelser slippe, klarer jeg likevel å fortelle Isaac hvordan jeg føler meg. Utrygg. Hvis noe hadde skjedd meg føler jeg ikke noen voksne vil ta vare på meg. Mamma er for trangsynt, og pappa er for knust. Jeg klandrer dem ikke, men det får meg likevel til å føle meg alene, ensom. De vet ikke hvor mye skade de etterlater seg, fordi de ikke gjør det med mening.
Isaac fryser med en gang jeg har innrømt de teite følelsene. Han kikker forsiktig på meg igjen, de mørke øynene skinnende i lyset fra taket. Håret hans er bustete som alltid, men også ustelt når jeg antar han ikke har hatt noen planer i helga. Ingen å møte, ingen å imponere.
"Jeg eh..." svelger han, og ser usikkert i blikket mitt et par sekunder om gangen. "Kan passe på deg."
Det blir helt musestille i rommet, og jeg skjønner på hvordan han viker med blikket at han angrer på ordene sine, antakeligvis fordi han tror jeg synes de er fjollete.
Men derimot blir jeg varm i hele kroppen, fra topp til tå. Jeg kjenner en ukjent gnist av lykke i det sørgmodige hjertet.
"Passe på meg?" spør jeg svakt, håpefullt. Det er patetisk, men jeg vil få han til å fortsette. Jeg trenger at han fortsetter. Straks finner han blikket mitt igjen, og sakte lener han seg opp fra kjøkkenbenken.
"Trygg," sier han rolig, og jeg kjenner hjertet mitt rase opp i fart.
"Jeg kan få deg til å føle deg trygg når du trenger det."
Den gnistrende lyden fra peisen får rommet til å virke varmere enn det egentlig er. Isaacs tenner er nervøst plassert i underleppen, og som alltid overrasker han meg med sin ydmyke og nervøse side.
Jeg føler meg dum når jeg spør han om hvorfor, og han rister så vidt på hodet, som om det ikke er viktig.
Jeg føler meg idiotisk når jeg spør han om hvordan, hvordan han skal trøste meg. Han stivner til, og blunker et par ganger uten å bevege noen andre deler av kroppen.
Igjen galopperer hjertet når han tar et skritt unna kjøkkenbenken, og steller seg rett foran meg. Han ser sliten ut, men likevel gløder øynene hans av ren energi når han holder blikket mitt. Forsiktig plasserer han hendene på kanten av benken bak meg, på hver side av hoftene mine. Han har meg sperret inne, men jeg føler meg ikke klaustrofobisk før han lener seg fremover.
Automatisk retter jeg meg opp, delvis for å presse meg lenger inntil kjøkkenbenken.
"Jeg vet ikke..." Setningen hans visner ut, ordene formet så stille at jeg må lese dem fra leppene hans. Varmen stiger betraktelig når jeg kjenner nesen hans ved røre ved tinningen min, kroppsvarmen hans nesten for mye for beherskelsen min. Pusten hans inntil huden gjør meg gal når han drar nesetippen langs huden min mens han beveger hodet mot midten av ansiktet mitt.
Jeg kjenner nesten fuktigheten på leppene hans fordampe når de treffer det tårevåte kinnet mitt, som nærmest koker. Mykt kysser han huden under øyet mitt, så forsiktig at det nesten ikke kjennes. Repeterende kysser han vekk tårene mine, munnen hans som brennende metall mot kinnene mine. Han kysser det andre kinnet, og sakte beveger han munnen sin mot kjeven min.
De svake dyttene han gjør med leppene gjør underverk. Munnen hans forblir presset mot kjeven min i en pinende lang stund, og uten å kontrollere meg selv lar jeg et avhengig sukk glippe ut av munnen.
Han drar de myke leppene langs huden min, og trekker seg så vidt tilbake når han nærmer seg mine egne. En stund står han bare og puster inntil munnen min, de pinefulle pustene usikre når han vurderer hva han skal gjøre.
Uten å klare å vente mer, lener jeg meg fremover, så leppene våre møtes i et fast kyss. Umiddelbart løfter han hendene fra kjøkkenbenken og plasserer dem på ryggen min.
Svakt og rolig leker leppene våre sammen, ertende og beskjedne. Jeg forelsker meg alene i hvordan haken hans gjentagende dulter i min. Jeg flytter hånden min til de brede skuldrene hans, og smyger den ene til den hårkledde nakken hans. Håret hans er mykt mellom fingrene mine, og med en gang jeg forsiktig drar i lokkene hans presser han leppene hardere mot mine.
Det er så uventet, men likevel etterlengtet. Hendene mine finner veien til benken bak meg, og jeg støtter meg på dem mens jeg prøver å dra meg selv opp. Når Isaac skjønner hva jeg vil, legger han hendene rundt lårene mine og dytter meg opp så jeg får satt meg på kjøkkenbenken.
Hodene våre ender på cirka lik høyde, og han går så tett inn til kjøkkenbenken som mulig, så jeg kan legge beina rundt hoftene hans.
Så uventet, men etterlengtet.
++*+*++
whAT JUST HAPPENED WHAT HVORDAN??
(sorry til de som kjenner meg in person, hvis jeg nå har gjort forholdet vårt kleint)
Kommer Peysaac til å komme i trøbbel etterpå? Isaac har jo kjæreste, og vil Kayla finne det ut? Vil hun bli sur? Er fuckboy-ryktet Isaac har fått faktisk sant?
Travle tider nå altså, hadde den tredje tentamenen (av fire) i dag. Jeg kommer til å være opptatt med skole og skuespill de neste helgene, men jeg skal prøve å oppdatere hver uke! Vil jo bli ferdig med denne boka før sommerferien, tipper det blir nærmere 40 kapitler til sammen – så vi er bare litt over halvveis!
Klarer vi 150 votes?
puss, ily