Kapittelets sang: Happier av Ed Sheeran (fordi det nye albumet hans er et kunstverk)
Det er helg igjen, og Kayla har bestemt seg for å arrangere en overnatting for Benjamin og meg. Presis klokken åtte på fredagskvelden banker jeg på døra hennes, med dyne og pute under armene.
"Veelkommen!" annonserer hun når døren går opp, og det skinnende smilet hun sender meg får meg til å føle meg like hjemme som alltid. Det korte, oransje håret hennes er strøket bak ørene i en litt rotete frisyre, som jeg finner så søt at jeg nesten må ta på det. Fregnene over neseryggen er tydelige i det strålende ansiktet hennes, nå ikke gjemt bort med lys sminke.
"Takk," ler jeg i det jeg trår inn i huset, den gjenkjennelige lukten av kanel like innbydende som første gang jeg var her.
"Peyton!" hører jeg fra kjøkkenet, og ut kommer Benjamin med en halvspist kjeks i hånden. Et sekund forundrer det meg at han ser så komfortabel ut i Kaylas hjem når han spaserer inn i rommet, med tanke på hvor tilbaketrukken han vanligvis er rundt nye mennesker. Jeg antar Kayla er et unntak.
"Halla," nikker jeg svakt, og mottar en kort klem fra den lave gutten. Han har på seg en kosebukse og løs t-skjorte, akkurat som Kayla.
"Føl dere så hjemme som overhodet mulig, please, det er så kleint når gjestene bare subber etter en og ikke tør å spørre om et glass vann en gang," ber Kayla ærlig, noe som får meg til å le.
"Ser ikke ut som at Benjamin har noen problemer med det, iallfall," fleiper jeg, med blikket på den brunhårede gutten som står lent inntil veggen og gomler på en kjeks jeg tipper han fant i kjøkkenskapet. Han sender meg et dovent blikk, men sprekker straks opp i et smil da Kaylas muntre latter ringer gjennom gangen.
"Her, la meg ta den," erbjuder Kayla, men jeg klapper vekk hendene hennes da hun skal til å gripe fatt i dyna jeg har under armen.
"Uh-uh," rister jeg avvisende på hodet, "Du ba meg føle meg hjemme, og hjemme bærer jeg mine egne saker."
Den lille jenta himler smilende med øynene. "Javel. Da trenger vel ikke jeg fortelle deg hvor du skal legge dyna og puta heller, da?"
Jeg kjenner konkurranse-innstiktet gjøre meg ivrig. "Var det en utfordring?"
Etter å ha sparket av meg skoene, er jeg på vei inn i det lille huset. Med øynene på utkikk etter en dør med et navn eller noe liknende på, raser jeg gjennom gangen. Jeg var aldri inne i Kaylas rom sist jeg var her, kun på badet og i stua. Når jeg passerer baderomsdøra får jeg flashback til da Isaac braste inn mens jeg skifta. Kleint.
Det får meg til å lure på om han er her nå.
"Aha!" roper jeg entusiastisk da jeg ser en dør med en seng på, og skal akkurat til å legge hånda på håndtaket i det Kayla sier "Ehm Peyt-"
Døren glir opp foran meg, og det første jeg ser er en gutts slanke kropp uten skjorte. Et uforberedt gisp unnslipper leppene mine i det de kullsorte øynene hans møter mine.
Jeg har brast inn på Isaacs rom mens han skifter, akkurat som da han braste inn på badet første gang jeg var her.
Jeg roper et opprørt "Unnskyld!" i det jeg slenger døren igjen, kinnene nå like røde som to høy-halsede gensere fra syttitallet.
Jo, jo han er hjemme.
Bildet av Isaac uten skjorte brenner seg fast i hjernen. Den slanke, bleke overkroppen og den bulende brystkassen. I det korte sekundet han sto blottet foran meg skimtet jeg også en mørkeblå bandana rundt det bustete, sorte håret.
Damn.
Jeg blir stående med hånden igjen på håndtaket og øynene knepet igjen i en flau evighet.
"Wow, jeg klarer bare ikke slutte å drite meg selv ut, gjør jeg vel?" spør jeg med en flau grimase i det jeg titter bort på vennene mine, noe som får dem begge til å fnise. Et mer klumsete menneske skal man lete lenge etter, si.
"Rommet mitt er her," kniser Kayla mens hun hopper bortover gangen, og åpner døren midt imot den jeg står inntil. Alle tre subber inn, i et rom som viser seg å være preget av fargene hvitt og lilla.
"Sleng dere ned, mi casa es tu casa," annonserer hun og peker på de to madrassene på gulvet, før hun slenger seg ned i sin egen enkeltseng inntil veggen.
"Noen idéer om hva vi kan gjøre?" undrer Benjamin, som nå har dumpet ned på madrassen på den andre siden av rommet så kinnet hans blir trygt mot puten.
"Hmm," tenker Kayla og jeg i kor, og Kaylas mørkebrune øyne utforsker rommet hennes.
"Jeg har et par albumer vi kan titte igjennom," trekker hun på skuldrene. "Jeg aner ikke hvorfor dere skulle vært interesserte i å se gjennom dem, men det er jo et forslag."
"Jo, kom igjen," klapper Benjamin med hendene, noe som resulterer i et sjokkert ansiktsuttrykk fra Kayla. Hun reiser seg opp fra sengen og trekker to tykke permer ut fra en hvit trehylle. Når hun gir en til Benjamin observerer de brune øynene hans utsiden mens han forsiktig tar albumet imot.
Kaylas vene kropp trykker seg ned mellom oss, og hun gir meg det andre albumet så hun har tilgang til å se begge. Jeg blar opp til den første siden, hvor flere bilder av Kayla og Isaac som små er pent plassert.
"Aww," glipper det ut av meg mens jeg stryker fingrene langs fotografiene. Kaylas ansikt har nesten ikke forandret seg, hun er fremdeles like søt og nusselig som hun var da hun var liten. På den andre siden var det oransje håret hennes lengre, og på de fleste bildene satt opp i musefletter.
Til motsetning til nå, var Isaacs mørke hår kortklipt, noe som gir meg et klarere syn av ansiktet hans. Den yngre versjonen av han ser så glad ut på bildene, det barnslige ansiktet hans gliser fra øre til øre.
"Hvor gamle var dere her?" undrer jeg, og Kayla lener seg nærmere meg for å se.
"Eh, tipper jeg var rundt fem og Isaac syv," sier hun mens hun rynker tenkende på brynene.
"Men er det ikke bare et år mellom dere? Isaac går jo i tredje," spør jeg.
"Han går tredjeklasse om igjen, på grunn av at det skjedde så mye i fjor som distraherte han fra skolen. Han blir faktisk tjue om to uker eller noe," svarer hun.
"Tjue?" gaper jeg automatisk. Det er så mye forskjell på atten og tjue.
Kayla nikker, og lener seg vekk fra meg når Benjamin spør etter et bilde i albumet han titter igjennom. Jeg fortsetter å bla, og ser de to søsknene bli større og større for hver side. Mot slutten er bildene ganske ferske, begge prikk like som de er i virkeligheten.
Øynene mine stanser på et par bilder av en jente. Hun er slående vakker, det harmoniske smilet lekent i det brune ansiktet. Det store, afro-liknende håret hennes reflekterer de utenlandske trekkene. Kan dette være Melanie? Jenta ser sør-amerikansk ut.
Tanken min bekreftes da jeg på neste side ser et bilde fra samme sted, bare med Isaac ved hennes side. Han står med armen holdt rundt henne, og det lykkeligste smilet jeg noen gang har sett han bære mens de ser på hverandre. Bildene ser ut til å være tatt her i nærheten, og jeg konkluderer med at de må ha blitt tatt før hun flyttet til Brasil.
På et av de neste bildene kysser han henne på kinnet, og det slår meg hvorfor de ble kalt for skolens søteste par. De er perfekte sammen. De ser så forskjellige ut, hennes brune hud som en kontrast til hans bleke, og det er rett og slett nydelig å se på. Melanie ser ut som verdens snilleste person, der hun står helt uviten om hvor fortryllende hun er.
Bare jeg kunne vært like pen som henne.
Både Benjamin og jeg klapper albumene sammen samtidig, og vi bestemmer oss for å sette på en film. Kayla setter pcen foran oss på madrassene, og vi velger den første ungdomsfilmen vi finner på Netflix uten en anelse om den er bra eller ikke. Med tanke på at alle sovner underveis vil jeg nok neppe kalde den underholdende.
Når jeg våkner glir filmens rulletekst over skjermen foran oss. Jeg kjenner nakken er sår av å ha sovnet uten pute under hodet når jeg snur meg mot bagen min for å finne telefonen. Den lyser opp det mørke rommet, og det første jeg legger merke til når jeg skal til å se hvor mye klokka er, er den nye meldingen jeg har fått.
Bradley: Fint du ikke er hjemme. Mamma og pappa har begynt å kaste ting på hverandre. Kunne du tatt med middag når du kommer hjem i morgen? Tviler på at noen av dem ordner det. Hvis jeg ikke er hjemme når du kommer i morgen, så er det fordi jeg sover hos Luke.
Et høyt sukk unnslipper leppene mine, og jeg dunker hodet ned i madrassen av skuffelse. Jeg finner frem dyna og puten jeg tidligere slengte ned på bakken, og legger dynen trygt rundt meg. Da jeg kaster et blikk på de andre to, må jeg smile over hvordan Kayla og Benjamin har lagt armene rundt hverandre.
Jeg ender opp med å legge meg i Kaylas tomme seng.
++*+*++
aww ok men hvem shipper Bayla?? i do for sure
Melanie på gifen der oppe, verdens peneste vesen wow
Beklager for at jeg ikke har publisert et nytt kapittel på nærmere tre uker, jeg var absolutt ikke klar over at det hadde gått så langt tid! Var så fokusert på Admit or stay alive og på å få den ferdig i tide, men nå som den er fullført blir det garantert mer action her. (Admit har btw bare 20 kapitler, så hvis du har et par timer til overs hadde det vært utrolig hyggelig om du ga den en sjanse!)
Klarer vi 120 votes?
puss, ily