Kapittelets sang: Broken home av 5 Seconds of Summer
"Du er så ansvarsløs, jeg må jo spørre deg om alt før du får gjort noe i dette huset!"
Når man befinner seg i dette hjemmet vil man alltid høre en krangel i bakgrunnen. Mammas stemme som skriker til pappa er helt sønderknust, den brekker halvveis inn i setningen. Selvom jeg er i andreetasje på rommet mitt kan jeg likevel høre stemmene deres helt klart, men det er aldri noe jeg ikke har hørt før. Det er akkurat denne krangelen som gjentar seg hver dag, den om hvor lite pappa gjør for å holde husholdet gående.
Jeg bestemmer meg for å skru på musikk på full guffe for å unngå støyet, for å late som at det som skjer ikke er relevant. Jeg vet jo at mamma og pappa kommer til å samle broren min og meg ved middagsbordet for å formidle at de skal separeres, det er bare spørsmål om tid.
Ryggen min treffer den spretne madrassen i det jeg kaster meg ned i senga. Jeg sukker høyt, men med den høye musikken på kan jeg nesten ikke høre det. Blikket mitt er festet i taket, jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har talt sprekkene i den falleferdige muren mens mamma og pappa har kranglet nede. Det er iallfall tilstrekkelig mange ganger til at jeg husker tallet.
Når jeg sjekker klokka på telefonen, tror jeg nesten ikke det jeg ser. Klokka er så vidt passert ett, men det føles ut som at dagen har vart i en evighet. Kranglingen hadde allerede begynt da jeg våknet klokka halv ti, og den har enda ikke sluttet.
En tur ut kan få meg til å glemme alt for et lite sekund, tenker jeg.
Når sokkene mine treffer flisene på gulvet i gangen må jeg nesten grøsse. Kulden trenger gjennom stoffet, og straks løper jeg inn på rommet mitt igjen for å finne frem tøflene.
Nede ser jeg akkurat døra bli smelt igjen, og igjen i gangen står pappa med et sjokkert blikk på utgangen.
"Ååå!" skriker han og slenger en sofapute i veggen, og når jeg titter tilbake i gangen ser jeg at frakken og skoene til mamma er borte. Hun pleier å forsvinne når hun innser at krangelen har nådd det punktet hvor det virkelig kan bli farlig. Pappa slenger seg ned på sofaen, hvor dynen hans ligger fra de siste nettene som han har sovet der istedenfor inne hos mamma.
"Jeg går ut en tur," mumler jeg mens jeg løfter jakka mi fra knaggen i gangen. Han løfter opp hodet der han ligger, og blikket han treffer meg med en bekymret rynke.
"Å, Peyton..." mumler han forbauset, helt uviten om at jeg var her.
"Ha det," puster jeg ut, slenger døren igjen og etterlater meg pappa og hans to slitne, grønne øyne. Jeg vet pappa ikke fortjener dette, men beklageligvis tror mamma at han gjør det. Jeg kan ikke akkurat klandre henne, når pappa jobber elleve timer om dagen blir hun fort sliten av å ta vare på to ungdommer helt alene og et stort, slitt hus.
Restesnøen gir nabolaget en skitten hvitfarge, og den kalde luften svir i kinnene. Det er kaldt, men helt vindstille. Denne julen har vært stusslig, med lite snø og masse regn. Noen av nabohusene har fortsatt julelysene oppe, og de gir gaten en hyggelig tone til den, til tross for den triste naturen.
Når jeg går ut på fortauet ser jeg broren min Bradley og kompisen hans komme gående mot huset vårt med en bærepose i hver sin hånd.
"Hei, Brad, hei Luke," smiler jeg når de krysser meg, og broren min smiler trøtt mens de stopper foran meg. Broren min heter Bradley, han er oppkalt etter farfaren vår. Det tok tid for pappa å overtale mamma til å kalle han det, men han fikk til slutt lov hvis deres neste barn ble oppkalt etter noen i hennes slekt. Derfor ble jeg, som ble født kun ti måneder senere, hetende det samme som mormoren vår. Mamma er en ganske konkurranseinnstilt dame, og jeg antar det er der det gikk skeis.
"Hvor har dere vært?" spør jeg, og veksler blikket mellom de to guttene. Både Bradley og jeg har fått det blonde håret og de blå øynene til moren vår, men den lave høyden til faren vår. Bradley når kompisen hans til kjevene, som står ved siden av og veksler vekten mellom de to slanke beinene. Luke og Bradley er egentlig to strake motsetninger når det kommer til utseendet - Bradley har kortklipt, lyst hår mens Luke har litt lengre, krøllete hår i en mørk brunfarge.
Luke er egentlig ganske kjekk, men det blir feil å prøve seg på noe når han føles som den andre storebroren min. Han har vært Bradleys beste venn siden vi var små, og jeg husker ikke tiden vi ikke kjente han.
"Butikken. Noen må jo gjøre det," svarer Bradley, og henviser til at mamma og pappa ubevisst overlater alt av sånne oppgaver til oss, kun fordi de bruker opp tiden sin på å diskutere ting de allerede har tatt opp hundre ganger før.
Luke sender meg et betryggende smil, og det smitter over på meg. De grønne øynene hans er alltid så avslappende, alltid så kjærlige.
"Hva tenkte du å gjøre?" spør Bradley, og røykskyen som kommer ut av munnen hans når han snakker minner meg på hvor kaldt det egentlig er. Jeg trekker jakken tettere inntil kroppen.
"Vet ikke, egentlig. Jeg ville bare ikke høre på bråket til mamma og pappa," svarer jeg ærlig, og ser meg rundt uten å møte blikket til noen av dem.
"Krangler de fortsatt?" sukker den blonde gutten, og gnir hånden i de røde kinnene.
"Nei, mamma dro for ikke lenge siden," svarer jeg, og Bradley nikker.
"Blir du med å lage pizza? Vi må feire at skolen snart begynner igjen," mumler han og himler med øynene, og jeg nikker takknemlig.
"Gjerne."
Alle tre går inn igjen, og etter å ha sparket av oss uteskoene og hengt jakkene på knaggen igjen går vi inn på kjøkkenet. Luke tar opp to fryste pizzaer fra posene, og det tar ikke lang tid før de er inne i ovnen.
"Gleder du deg til å begynne på en ny skole?" spør han meg for å fylle ut tiden, og jeg rister på hodet.
"Ikke egentlig. Jeg gleder meg ikke til å begynne på skolen i det hele tatt." Det jeg sier får han til å le, og han snur blikket ned på telefonen sin når han trekker den opp fra baklomma på de stramme jeansene.
Tingen er at den gamle skolen har gått konkurs, og at vi derfor må begynne på den andre videregåendeskolen i byen vår. Midt i skoleåret.
"Selv, da?" spør jeg, og han trekker på skuldrene uten å vende blikket fra telefonen.
"Jeg kjenner jo de som går der allerede, så jeg er ikke så nervøs for å være ærlig," mumler han, og jeg velger å ikke spørre mer da han plutselig ikke virker så oppslukt i samtalen lengre.
"Jeg tror det kommer til å bli bra, jeg," kommer det fra Bradley, som sitter på kjøkkenbenken på den andre siden av rommet. Vi får iallfall håpe det.
++*+*++
Jepp, dere hørte riktig!
Jeg har bestemt meg for å omskrive denne boka, den første suksessfulle boka mi her på wattpad. Tenk at jeg skrev den for to år siden, i 2015. Uansett - her er den tilbake, bedre enn noen sinne! lol
Til dere som leste den originale versjonen, (først og fremst sorry eww den var så dårlig lmao) så kommer jeg til å forandre en hel del på alt. Både på plottet og karakterene. Håper denne ikke blir så grusomt klisje som den forrige haha
Skal ha en sang som hvert kapittels tittel btw, så får dere noen musikktips i tillegg! :D
puss, ily