Lost in Love (Isac Elliot)

4. Kapittel

"Kjære! Vi er hjemme!" roper pappa i det vi kommer inn døra. Mamma kommer løpende ned trappa for å hilse på oss.

"Hallo, hallo alle sammen!" smiler hun og håndhilser på både Isac og Fredi. Vi hadde sagt farvel til Paul og Kristian utenfor huset, og vi fikk beskjed om hvor bussen skulle befinne seg til alle tider.

"Det er bare å ta av seg skoene og legge dem i skohylla her, også henger dere jakkene deres på knaggen bak der", forklarer hun og viser. Jeg og pappa beveger oss mot stua med Isac og Fredi like bak oss.

"Hvordan var turen hjem da?" spør hun i det alle fire setter seg ned i de to sofaene på hver side av det lille stuebordet vårt.

"Jo, den var fin den", begynner pappa. Han er den eneste som faktisk sier noe. Jeg tør ikke si noen ting, for jeg vil ikke drite meg ut foran Isac. Hva om jeg sier eller gjør noe dumt?

"Men jeg tror det var noen fans som fulgte etter oss et lite stykke av veien" fortsetter Fredi. Han setter seg litt bedre til i sofaen, og gir plass til mamma som går forbi for å sette seg ved siden av pappa i sofaen som han og jeg sitter i.

Jeg ser bort på Isac i et sekund før jeg ser ned på gulvet igjen. Jeg ser på han enda en gang og nå ser han på meg også. Vi stirrer på hverandre i noen sekunder før han blunker til meg og smiler. Jeg smiler før jeg ser bort, og oppdager at pappa og Fredi har begynt å snakke om noe som høres ut som fotball.

Fotball er ikke min store interesse for og si det sånn. Jeg prøvde meg på den karieren i et par år på barneskolen, men sluttet da vi begynte med 3 treninger i uken, det ble rett og slett litt mye for meg.

Jeg snudde meg mot Isac igjen og øynene våres møttes enda en gang. Jeg prøvde å komme på noe smart å si. Vi kommer jo til å være sammen 24/7 den neste uken, så det er viktig at jeg gir ett godt førsteinntrykk og ikke dummer meg ut med en gang. Det hadde vært så typisk meg.

Hjernen min var helt blank, så jeg så ned på hendene mine. Hva er det liksom mening at vi skal snakke om? Vi kunne jo blitt bedre kjent med hverandre, men jeg vet jo allerede skremmende mye om han, så jeg tror ikke den samtalen hadde gått noen vei.

Vi kunne alltids delta i fedrene våres sin diskusjon om fotball og de greiene der, men da hadde jeg hvertfall dummet meg ut. Hadde jo blitt helt idiotisk om jeg hadde begynt å late som om jeg var intressert i fotball.

Finn på noe lurt nå, kom igjen tenk Jenny... Jeg lo litt av måten jeg snakka med meg selv i hodet. Isac fikk tydeligvis med seg dette, ettersom han så rart på meg.

"Hva ler du av?" smilte han. Jeg tror han skjønte hvorfor jeg lo. Shit nå tror han sikker at jeg er en sånn gal idiot.

Jaja, der gikk det håpet om å virke normal vekk.

"Neida, det var ingen ting, bare tenkte på noen greier," sa jeg og prøvde å late som ingenting. Det funket visstnok ikke, for Isac begynte å flire litt.

Jeg flirte litt med han, og uten at vi ikke egentlig visste hva vi lo om, så brøt vi ut i latterkrampe. Jeg lo så mye at jeg fikk vondt i magen. De voksene så rart på oss, men vi bare fortsatte.

Kanskje denne uka ikke kom til å bli så klein alikevel. Det virket jo som om vi gikk ganske bra sammen, selv om ingen av oss har sagt stort enda. Håper hvertfall det ikke blir like kleint som istad.

***
AUTHORS NOTE:
Heeei! Dere må huske å stemme, det setter vi veldig stor pris på!
- S&N :)