Lost in Love (Isac Elliot)

22. Kapittel

@Mrs.Elliot99: "@Jenny_E din bitch, du fikk Isac til å unfollowe meg. Jeg vet at det var du som gjorde det så ikke prøv deg"

Ikke bare forlot Isac meg her, men så fortsetter denne bullshitten også. Jeg velger rett og slett å ignorere all haten jeg får og bare sove litt. Jeg orker ikke mer av dette nå.

"Jenny! Isac! Kom og spis da!" roper pappa irritert nedenfra, og shit! Det er kanskje middag.

Jeg reiser meg fra senga og løper inn på badet. Jeg skyller ansiktet mitt med det kalde vannet fra springen. Øynene og kinnene mine er fremdeles røde og puffy, men de er bedre enn istad. Hodet mitt verker av all gråtinga så jeg finner fram en pakke med smertestillende fra kommoden ovenfor dusjen vår. Jeg legger en pille i munnen og svelger før jeg hører en stemme bak meg.

"Kunne du gått ut litt?" spør Isac lavt. Jeg snur meg mot han og oppdager at øynene hans er nesten like røde som mine. Han må ha grått, og han må ha grått mye.

Jeg nikker ,og jeg er nesten uten av døra når han griper tak i håndleddet mitt. "Vent". Jeg ser opp på han og venter spent på det neste han skal si. Skal han forklare seg nå. Det har ikke gått mer enn sånn 5 minutter siden han forlot rommet mitt, men det er allerede de verste 5 minuttene i mitt liv.

"Kunne jeg fått jeg og?" spør han. Han peker på boksen jeg plasserte på toppen av kommoden, ettersom jeg ikke orket å sette den tilbake. Jeg mumler et lavt jadda og forlater rommet igjen.

Jeg skjønner virkelig ikke hva som skjer med Isac. Han trøstet og muntret meg opp før han bare brått forlater rommet og bryter ut i tårer. Sa jeg noe galt? Jeg fortalte han bare om den der holde hender greia, og jeg sa ikke noe som ikke var sant heller. Vi er ikke sammen, vi kommer ikke til å bli sammen, og da holder vi heller ikke på. Uansett hvor mye det knuser meg at det er sånn, så er det det.

Det har flere ganger virket som det har vært noe mellom oss, men han er sånn med alle. Alle jenter i hvertfall. Det er bare sånn han er. Han holder oss i hånda når det faller naturlig inn, og stryker oss på ryggen eller låret når vi er triste. Det er vanlig for han. Sånn blir det bare når man har såpass mange kvinnelige fans som griner over han hele tiden. Og da jeg bør ikke tro at det er annerledes når han er sånn med meg, for det er det ikke.

Jeg ignorerer tankene mine og bestemmer meg for å gå ned. Foreldrene våres har ventet lenge nok nå. Og hvis pappa var litt irritert i stad, hvor sint kan han være nå?

"Jenny? Har det skjedd noe med deg og?" spør mamma bekymret. Med meg og? Jeg ser plutselig at Isac sitter på en stol like foran meg. Det forklarer spørsmålet hennes.

Jeg rister på hodet og setter meg på andre enden av bordet for Isac. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å si, eller rettere sagt tenke, dette, men jeg orker virkelig ikke å sitte i nærheten av han akkurat nå. Jeg klarer virkelig ikke flere følelser inni meg nå.

"Kan en av dere to unger fortelle meg hva som foregår?" utbryter pappa frustrert. Mamma er nødt til å hysje på han, fordi han er så høylytt.

"Jeg tror jeg vet hva det er", sier Fredi som sitter på telefonen sin. Mamma og pappa går bort til han for å se hva det er han snakker om. Øynene deres vider seg i det de ser hva det er. I det Fredi legger fra seg telefonen sin igjen, ser jeg hvilken app de var inne på; twitter. Å gud.

"Hva slags forferdelige mennesker er det som skriver slike ting om en uskyldig 15-åring?" spør mamma forskrekket. Selv om jeg er enig i det hun sier, så skjønner hun virkelig ikke hvordan en tenåringsjente fungerer. Det er absurd, men fremdeles sant.

"Hvorfor gjør du ikke noe med det?" nærmest roper pappa. Jeg ser opp på han og forventer og bli møtt av to illsinte øyne, men nei. Pappas sinte blikk ser rett inn i Isacs livredde.

"Eh, jeg" prøver Isac, men det er det eneste som kommer ut. Herregud.

"Det er dine forbaska fans som ler av dattra mi, og skriver at ho like gjerne kan dø, og du gjør ikke noe med det?" Pappa reiser seg opp nå. Det er nok bare sekunder igjen før han beveger seg mot Isac. Bare han ikke skader han.

"Er du ikke mann nok til å svare meg en gang?" Pappa er skummel nå. Jeg har aldri sett han sånn her før. Jeg ser bort på Fredi som har frosset i den posisjonen han var i når pappa først begynte å snakke. Han var like uforberedt på dette som oss andre.

"Jeg", begynner Isac, men jeg hører meg selv abryte han.

"Stopp, pappa." sier jeg bestemt. Jeg aner ikke hvor motet mitt kom fra, men jeg har søren i meg planer om å utnytte det. Ingen snakker til Isac på den måten. Isac ser sjokkert bort på meg og venter spent på hva det neste jeg skal si er.

"Han har gjort noe med det", forklarer jeg. Pappa setter seg ned igjen. Han har roet seg ned, men det virker ikke som han tror på meg.

"Jasså? Hva da?" svarer han frekt.

"Eh, vel han unfollowa de", mumler jeg. Gud, så idiotisk dette høres ut. Det fungerte mye bedre når det kun var meg og Isac. Det faktum at han unfollowa noen brukere på twitter virker ikke veldig heroisk nå.

"Virkelig? Er det alt han skal gjøre?" Pappa hever stemmen igjen. Værsåsnill å ikke reise deg igjen. Bare stopp. Fredi reiser seg og tar et skritt nærmere Isac, men sier ingenting.

"Jeg skrev kanskje noe til dem, som jeg ikke burde skrevet også", svarer Isac og ser ned på bordet. Vent hva skrev han?