Lost in Love (Isac Elliot)

38. Kapittel

"Tusen tusen takk, Isac" puster jeg. Jeg kaster armene mine rundt halsen hans og presser ansiktet mitt inn i skuldra hans. "Jeg hadde aldri i livet klart det der uten deg."

"Det er ingenting å takke for, Jenny. Jeg er bare glad du ikke sier unnskyld, sånn som du alltid sier", smiler han. Han lener hodet sitt på mitt. Jeg kjenner leppene hans presse mot panna mi, og jeg bare står der og nyter øyeblikket. Jeg vurderer å si unnskyld, fordi dette er virkelig bare min skyld, men lar være fordi dette øyeblikket er bare for nydelig. Selv om det hadde vært morsomt å beklage, kun for å irritere han litt.

"Og ikke prøv å si unnskyld nå, kun for å irritere meg", sier Isac, som om han leste tankene mine.

"Hvordan skjønte du at jeg hadde planer om det?" ler jeg. Jeg løfter hodet mitt og ser opp på han. Han ser ned på meg og smiler.

"Jeg kjenner deg godt nok til å skjønne det", ler han. Jeg ler med, men hva om Thea hadde rett? Han kjenner jo så vidt ho og Stina, og han har jo ikke kjent meg så lenge heller? Hva om dette går alt for fort? Hadde dette vært en ny gutt i klassen elno, så hadde jeg aldri i livet gått så fort fram. Men dette er en helt annerledes situasjon. Dette er Isac. Jeg visste allerede ekstremt mye om han, kanskje til og med for mye, så det gjør alt helt annerledes fra min side. Men Isac kjente ikke meg fra før av. Hva om han faktisk ikke kjenner meg godt nok?

"Er det noe?" spør han.

"Nei, eller jo. Jeg drev og tenkte på det Thea sa", svarer jeg. Jeg biter leppa mi, og ser opp på han. Smilet hans forsvinner i det jeg sier det siste.

"Hva tenkte du på?" spør han, leppene hans er en rett linje nå.

"Hva om du ikke kjenner meg godt nok til gjøre dette?" spør jeg. "Jeg vet allerede skremmende mye om deg, men du visste ikke en gang hvordan jeg så ut før forrige uke."

"Jenny", sier han.

"Nei, det er sant", fortsetter jeg. Jeg trekker meg unna han og setter meg ned på senga. "Det er så mye du ikke vet om meg. Du vet vel ikke en gang hva favorittfargen min er!"

Han ser på bakken en liten stund, før han ser opp på meg igjen. Han setter seg ned på senga ved siden av meg og borer øynene sine inn i mine. Han løfter hendene mine, plasserer de rundt nakken hans, og plasserer sine egne rundt ansiktet mitt, med en under hvert kinn. Han presser leppene sine hardt mot mine. Jeg presser leppene mine like hardt tilbake, før vi trekker unna begge to.

"Hva er favorittfargen din?" spør han. Han slipper ansiktet mitt og viser til at vi skal sette oss inntil veggen. Jeg ser på han med et forvirra ansiktsuttrykk, for å vise han at jeg ikke skjønner noen ting. Han bare ler, før han forklarer. "Du sa jo at det var mye jeg ikke visste om deg. Og hvis der er det som trengs for at du skal være villig til å gi dette en sjanse, så vil jeg veldig gjerne vite alt."

Jeg smiler stort og presser leppene mine hardt mot hans (igjen), før jeg svarer på alle spørsmåla han stiller meg.

***

Etter å ha svart på spørsmål om alt fra favorittfargen min til mitt rareste innkjøp, durer det plutselig i lomma til Isac. Han drar telefon opp fra lomma hans, og oppdager en melding fra Fredi.

"Hva står det?" spør jeg.

"Romeo og Juliet! Vennene deres dro for en stund siden og det står pizza på bordet", leser Isac. Vi ler begge to, før vi går ned trappa sammen.

"Du er virkelig nødt til å slutte med de teite kallenavna", sier Isac til Fredi når vi kommer inn på kjøkkenet. Vi setter oss ned ved siden av hverandre, og Isacs hånd finner den fate plassen sin på låret mitt. Ikke at jeg klager da.

"Hva, liker du de ikke?" ler han. Isac himler med øynene, og jeg bare ler med. Mamma og pappa ser på oss som om de ikke skjønner noen ting, noe de heller ikke gjør.

"Hva slags kallenavn?" spør pappa. Jeg ser opp på han og forventer å bli møtt av blikket hans, men han ser faktisk på Fredi. Hjertet mitt smelter litt med tanken på at de faktisk er blitt venner. Vi ender forhåpentligvis opp som en stor familie, så det er vel bare en fordel. Er det litt trist at jeg planlegger sånt, allerede nå?

"Joo, du vet siden de-", Fredi stopper da han innser hva han faktisk sier. Hjertet mitt stopper i sånn 2 sekunder, da jeg innser at mamma og pappa ikke vet noen ting om meg og Isac.

"Siden de?" spør pappa strengt. Han ser fremdeles på Fredi. Mamma følger bare spent med fra siden.

"Vel, de kan vel si det selv", svarer han og viser til oss. Både han, pappa og mamma ser på oss nå. Jeg ser opp på Isac og håper at han skal si noe. Jeg blir møtt av et ansiktsuttrykk som sier meg at Isac tenkte akkurat det samme om meg.

"Vel, vi er liksom, eh", starter jeg. Isac finner hånda mi under bordet og klemmer den hardt, som for å vise at han tar over herfra.

"Eh, vi er sammen", svarer han kjapt. Det er sånn det skal være. Bare rive plasteret rett av, liksom.

"Tror jeg", legger han til og ser ned på meg. Wow. Jeg var så fokusert på at han faktisk skulle fortelle de hva som skjer mellom oss, til at jeg faktisk fikk med meg hva han sa. "Hvis du vil at vi skal være det da", sier han, men det høres mer ut som et spørsmål.

"Det vil jeg", smiler jeg og nikker. Hånda mi klemmer hardere om hans under bordet, og han smiler stort tilbake.

"Da er vi sammen da", sier han lavt og smiler. Han ser ned på meg, og jeg opp på han.

"Åå, hva sa jeg, Vidar?" utbryter mamma. Jeg ser opp på henne, og oppdager at hun smiler fra øre til øre og ser opp på pappa ved siden av ho. "Jeg sa de kom til å bli sammen, jeg sa det!"

"Vent, hva?" spør jeg.

"Hun fortalte meg at hun trodde dere kom til å bli sammen, for noen dager siden", forklarer pappa.

"Ja, det var så åpenbart etter Isac bærte deg inn etter konserten på søndag", svarer hun. Hun smiler fra øre til øre, tydelig fornøyd med at hun skjønte hva som foregikk. Jeg smiler og rister på hodet, mens jeg tenker på hvor glad jeg er for at hun hadde rett.

AN:
Hallo folkens!
Vi tenkte bare å fortelle dere at det vil bli en 2er til denne historien! Den kommer til å hete "Lost in You", og vi gleder oss veldig til dere får lest den! Vi har allerede starta og skrive den, i tillegg til at vi driver og skriver flere andre historier også! Så det er mye skriving på gang hos oss, så jeg anbefaler og følge oss her på Wattpad, så dere kan holde dere oppdatert!

Vi vil også minne dere på at vi tar navna til karakterene etter personer vi vet om (Vi tar ikke personligheten, bare navna. Feks så er Emmeline en ordentlig person, men hun har ikke lik personlighet som Emmeline i denne historien, hvis dere skjønner). Så hvis du har et stort ønske om å se navnet ditt i denne eller en annen av historiene våres, så bare fortell oss!
Vi setter også veldig stor pris på folk som sender oss melding. Vi vil snakke med dereee :))

- Sanne og Nathalie