Lost in Love (Isac Elliot)

7. Kapittel

Døra til rommet mitt smalt opp. Hva var klokka? Den kunne ikke være mer enn 7.

"God morgeeen, Jennyyy! Nå må duu stååå oppppp!!" Sang Isac av full hals.

"Gud", stønnet jeg og dro dyna over ansiktet mitt.

"Jenny, ikke vær så gledesdreper a! Opp og stå!" Han dro vekk dyna mi. Takk gud for at jeg valgte å ta på med pysj i natt! Det hadde vært så ekstremt kleint om jeg hadde sovet i bare undertøy.

"Jeg visste ikke at du var sånn et A-menneske." Jeg dro dyna over bena mine igjen.

"Jeg er ikke det." Smilte han og satt seg ved fotenden av senga. Jeg betraktet den allerede påkledde kroppen hans.

"Virkelig?"

"Ja, klokka er jo to." Han lo lett.

"Å." Jeg satte meg opp. Han satt i akkurat samme stilling som meg på andre enden av senga. Gud, hva jeg hadde gitt for å sitte enda nærmere enn det jeg gjør nå. Kanskje jeg skal gjøre det? Sette meg nærmere han. Nei, det ville blitt kleint.

"Såå, jeg skal la deg få kle på deg", smiler Isac og reiser seg. Han beveger seg ut av rommet og lukker døra etter seg. Jeg setter pris på måten han på en måte redder situasjonen før det blir for kleint. Jeg har jo alltid vært så ekstremt dårlig på det.

Jeg avbryter min egen tankegang ved å gå til klesskapet mitt. Jeg skifter kjapt til svarte bukser, en hvit singlet og en stor og grå cardigan. Jeg har alltid likt store cardigans, siden de passer til så mange forskjellige typer antrekk. Men mest fordi de er varme.

Jeg går ut av rommet mitt og merker en svak eggelukt. Lager mamma frokost til oss? Vent nå litt... Er mamma eller pappa hjemme egentlig? Skulle de ikke jobbe idag, begge to? Jeg har et svakt minne om at de fortalte meg det på tirsdag. Eller var det onsdag?

Jeg går inn på kjøkkenet og ser en finne med forkle stå foran ovnen. Han har tatt på seg det rosa forklet jeg lagde på tekstilen for noen år siden, som alltid henger på knaggen selv om ingen bruker det. Ellers så har han tatt med seg et helt identisk et. Jeg håper for all del at det er mitt.

"Han kan ikke bare synge, men lage mat også! Isac Elliot mine damer og herrer!" Jeg slår ut armene mine og viser fram Isac til 'publikum', som en stor finale på det korte tv-innslaget mitt om den flotte finnen foran meg.

"Tusen takk, tusen takk!" Isac bukker mot publikum og viser stolt fram stekespada si. Jeg klapper og plystrer på han, før vi bryter ut i latter begge to.

"Det er sant da", smiler han stolt og ser på meg med et helt 100% seriøst blikk.

"Hva da?"

"Jeg kan faktisk lage mat. Bare eggerøre og taco riktignok, men det er fremdeles mat."

"Ja, det er jo sant det", ler jeg før jeg setter meg ned på stolen ved siden av meg. Jeg plasserer den ene armen min på bordet og legger bena mine på en annen stol.

"Og hvis du er heldig, så kanskje jeg til og med kan steke fiskepinner" smiler han og returnerer til matlaginga si.

"Jasså, ja. Hva er det du lager nå da?" Jeg regner med at det er eggerøre, med tanke på eggelukta jeg lukta og fremdeles lukter.

"Eggerøre for min mademoiselle", sier han i den dårligste franske akstenten jeg noensinne har hørt. Jaja, man kan ikke være best i alt.

"Bonjour", smiler jeg og han setter stekepanna ned på bordet foran oss. Jeg legger brått merke til at han allerede har dekt på bordet til oss. Det står to hvite tallerkener med bestikk og et glass til, på hver ende av bordet. En liten kurv er fylt med rista brødskiver, rundt stykker og knekker brød. Juicekartonger er blitt plassert litt rundt omkring, og det er tydelig at Isac bare tok de kartongene han kunne finne i kjøleskapet. Jeg tviler på at han er veldig glad i rødbetjuice, selv om det står foran han på bordet.

"Værsågod." Isac løfter opp brødkurven foran meg. Jeg tar ut et rundstykke og plasserer det på tallerkenen min. Han gjør det samme og legger fra seg kurven. Kampen om smøret begynner i det begge strekker seg etter det samtidig. Det blir en ekstremt lett seier for meg, ettersom Isac flytter seg og beklager med en gang han skjønte hva planen min var. Han henvender seg til den nærmeste appelsinjuicekartongen og fyller oppi glasset sitt før han snur seg mot meg igjen.

"Eple, appelsin eller rødbet?" Spør han høflig, fremdeles med appelsinjuicen i hånda si. Jeg nikker mot hånda hans og smiler før jeg dytter smøret i hans retning.

Overaskende nok var maten god, veldig god faktisk. Jeg skal helt ærlig innrømme, han er bedre enn meg. Jaja, så skal ikke det så mye til da. Spesialiteten min er brødskive med servelat liksom.

Jeg grep etter en ristet brødskive da jeg så at Isac allerede var ferdig å spise. Han hadde klart å spise to rundstykker og en ristet brødskive på den perioden jeg hadde spist ett rundstykke. Han burde fått en premie for det.

"Hva er planen idag?" spurte han og tok seg litt mer appelsinjuice.

"Tja, jeg vet ikke jeg. Hva har du lyst til?"

"Vel, jeg tenkte kanskje vi kunne dra til byen eller noe sånt? Følte for å shoppe litt idag", ler han.

"Ja, vi kan vel det", smiler jeg før jeg fortsetter. "Men hva om det brått er masse fans der da? Har du no rutine type ting for det?" Han er jo tross alt berømt. Så han har jo fans som bruker litt for mye tid på å finne ut hvor han er. Sånn som meg. oops.

"Jeg pleier ikke å ha så masse problemer med det, unntatt noen få fans som dukker opp innimellom. Men det er alltid de samme fjortisene som tydeligvis ikke har no liv", ler han.

"Ikke sant! Det er alltid de samme som tydeligvis får lov til løpe rundt i storbyer hele dagen, hver eneste dag!" Endelig er det noen andre enn meg som har lagt merke til dem!

"Ja! Hvordan får de lov til det liksom? Mamma hadde kverka meg hvis jeg hadde gjort det! Altså, hvis jeg var en tenåringsjente," smiler han og vi ler begge to. Gud, jeg elsker han så mye.