Lost in Love (Isac Elliot)

32. Kapittel

"Hv-hva?" stammer jeg. Ho kødder nå, ikke sant?

"Du hørte meg", ho kommer nærmere. "Du har vært en jævla bitch mot meg hele uka, og du nekter å-"

"Hva foregår her?" avbryter Isac og presser seg inn mellom oss. Han står med ryggen sin til meg, som om han var skjoldet mitt, og får Thea til å trekke seg unna igjen. Takk gode Gud.

"Vi bare snakker", smiler Thea, noe som får Isac til å gjøre det samme. Skal ho bare late som ingenting skjedde?

"Virkelig?" ler jeg. Jeg krysser armene mine over brystet mitt, og Isac blir seriøs igjen. Han snur seg og ser meg inn i øynene, som for å finne ut hva jeg tenker. I det han snur seg mot Thea igjen, kjenner jeg hånda hans lete etter min bak ryggen hans, før han til slutt finner min og griper tak om den.

"Ja, virkelig", svarer Thea bestemt. Smilet hennes forsvinner.

Jeg fletter fingrene mine inn blant Isac sine før jeg fortsetter. "Du er ikke til å tro, Thea."

"Det smalt fra rett kjeft", utbryter hun og tar et skritt nærmere igjen.

"Hei, hei! Stopp!" utbryter Isac. Han legger den ledige hånda si på skuldra hennes, og bruker den til å dytta ho unna meg. Han dytter ikke så hardt at ho faller, men hardt nok til at ho tar to skritt unna. "Hva er det egentlig som skjer her?"

Jeg ser Thea dypt inn i øynene. "Spør ho", svarer jeg. Ikke snakk om at jeg skal prøve å forklare dette. Jeg er ikke 100% sikker på hva som foregår, uansett.

"Thea", advarer Isac. Smilet hennes forsvinner, og hun ser ned i bakken.

"Hva er dere to egentlig?" svarer ho, og bytter samtaleemnet. Jeg ser overraska opp på ho. Jeg har en følelse på at Isac gjør akkurat det samme.

"Hva?" spør han. Jeg hadde glemt at Thea ikke vet om oss. Noe sier meg at Isac tenker det samme.

"Hva er dere to? Dere oppfører dere som om dere er i verdens mest trøblete forhold, men dere kjenner såvidt hverandre", begynner ho. Ho tar en pause og krysser armene, før ho fortsetter. "Er det noe mellom dere, elno?" Jeg skjønner med en gang at Thea spør dette, kun for å få den informasjonen hun mangler. Det eneste hun trenger å vite før hun fortsetter den lille planen hennes, er om vi faktisk holder på eller ikke.
Det er det dette er. En eller annen plan ho har lagd for å stjele Isac fra meg. Og jeg nekter å la det skje.

"Hvem er det du tror du er?" utbryter jeg, uten å bekrefte eller avkrefte noe. Jeg presser meg fram fra bak Isac, og steller meg ved siden av han. Jeg er glad for at gangen er tom nå, for jeg vet ikke hva folk hadde trodd om de hadde vært vitne til dette.

"Hv-hva?" spør Thea, tydelig sjokkert. Ho hadde neppe trodd at jeg skulle reagere slik.

"Du klikker på meg for bare noen sekunder siden, og sier at jeg er "en jævla bitch" og at jeg er "for egoistisk til å gi Isac til noen som faktisk fortjener han"! Du snakker om han som om han er en gjenstand og ikke en person, i tillegg til å være frekk mot meg uten grunn. Og så spør du oss et personlig spørsmål som du ikke har noen som helst grunn til å vite svaret på!" skriker jeg, nok en gang takknemlig for at vi er alene.

"Så det at jeg er bestevenninna di er ikke grunn nok?" spør hun, som om det skulle fått meg til å beklage.

"Hadde du virkelig vært bestevenninna hennes hadde du ikke gjort det der", svarer Isac bestemt, og overrasker oss begge. Jeg er så glad jeg har han er akkurat nå. Jeg klemmer hånda hans, for å vise han akkurat det.

"Je-jeg-", begynner Thea. Ho vet tydeligvis ikke hva ho skal si. Jeg vet ikke om jeg vil høre det ho hadde sagt.

"Bare stopp, Thea", sier jeg lavt. Jeg begynner og gå, med Isac like bak meg. Hånden min ligger fremdeles trygt plassert rundt hans. Jeg snur meg rundt og ser Thea stående i samme stilling som vi forlot ho i.

I det vi kommer ut av bygningen og rundt hjørnet, stopper jeg opp og kaster meg om halsen til Isac. Jeg kjenner tårene renne nedover kinnet mitt, men jeg klarer ikke å få meg selv til å stoppe.

"Unnskyld", hulker jeg.

"Hvorfor sier du unnskyld?" spør han. Armene hans klemmer meg nærmere han, og hodet hans er plassert oppå mitt.

"For alt dette", forklarer jeg. "Alt har bare vært drama etter drama helt siden du kom hit. Jeg mente aldri at noe av dette skulle skje. Dette skulle liksom være uka hvor alt skulle være perfekt."

"Vent", han stopper opp, og løfter hodet mitt så jeg er nødt til å se opp på han. "Din ide av en perfekt uke er en du får tilbringe sammen med meg?"

"Vel, ja", smiler jeg. Smilet hans rekker fra øre til øre, noe som distraherer meg så mye at jeg ikke merker at tårene mine stopper opp.

"Vel, Jenny", smiler han. "Uansett hvor mye drama det har vært de siste dagene, så har fremdeles denne uka vært en av de beste i hele livet mitt."

"Virkelig?" spør jeg.

"Mhm", han nikker. "For jeg har fått tilbringe den med deg." Smilet mitt er antagelig like stort som Isac sitt nå. Jeg presser leppene mine mot hans, uten å bry meg om at vi er ute i offentligheten. Isac utdyper kysset, han bryr seg tydeligvis ikke han heller. Hendene hans flyr opp til ansiktet mitt for å holde om kinnene mine, og mine finner veien til de fremste jakkelommene hans.

Etter noe som føles som en evighet, trekker vi oss vekk fra hverandre, for å så snu oss i retning av en stemme jeg hadde helt glemt eksisterte.

"Hva faen?" utbryter Stina i det hun kommer ut døra.

Shit.