Lost in Love (Isac Elliot)

29. Kapittel

De hadde dratt for lenge siden om de kunne? Har vi gjort noe som gjør at de ønsker å dra? Verken Fredi eller Isac har sagt eller gjort noe for å gi inntrykk av at de er misfornøyde med noe, heller tvertimot. Fredi har smilt og vært fornøyd hele tiden fram til, vel, akkurat nå. Og Isac har bare vært helt over meg, så og si hele uka. Vent, hva om alt dette har en sammenheng? Hva om pappa hadde rett om Isac, og han faktisk bruker meg? Og Fredi ikke var komfortabel med det, så han vil dra?

Det er kanskje litt dramatisk av meg å tenke slik, men hva annet kan det være? Det forklarer også hvorfor han ikke vil være kjæresten min. Jeg bryr meg ikke om hvem han er, eller hva jeg føler for han, han skal virkelig ikke få bruke meg på den måten.

Jeg hørte at håndtaket til døra mi ble dratt nedover, og Isac stakk hodet sitt inn.

"Er det greit jeg kommer inn?" spør han nervøst. Før jeg rekker å svare, smetter han inn døra og lukker den bak seg.

"Hva vil du?" svarer jeg, frekkere enn jeg burde. Isac virker overrasket av ordene mine, men bare rister på hodet og fortsetter.

"Jeg kunne bare ikke være der inne lenger", forklarer han, mens han setter seg helt inntil meg og sniker armen sin rundt livet mitt. Han lener seg mot meg, med leppene mine i fokus, og straks er leppene hans plassert på mine. Han prøver å utdype kysset, men jeg stopper han.

"Er det noe?" spør han og trekker seg litt unna, men hånda hans ligger fremdeles på hofta mi.

"Neida, det er absolutt ingenting som foregår. Alt er helt greit", svarer jeg sarkastisk, men det virker ikke som Isac skjønner det. Han mumler et lavt "javel da", før han setter i gang igjen. Leppene hans er tilbake på mine, før jeg trekker unna. Isac ser rart på meg i det jeg reiser meg og går mot døra.

"Hvor skal du hen? Jeg trodde vi kunne kose oss litt. Foreldrene våres er jo opptatte, for å kalle det det, så de merker ikke noe uansett", han reiser seg og går mot meg. Jeg tar et skritt bakover og kræsjer inn i døra. Isac stopper ikke før han er sånn en halv meter unna meg.

"Isac, stopp", svarer jeg bestemt og han stivner. "Jeg er ikke så dum som du tydeligvis tror jeg er." Jeg kan ikke tro dette.

"Hva er det som går av deg, Jenny?" spør han, og hvis jeg ikke hadde visst bedre, skulle man trodd han faktisk var bekymra for meg.

"Ikke prøv deg en gang", ler jeg og åpner døra for han. Jeg skulle gjerne vært den som forlot rommet, men det er mitt rom og jeg har ikke kledd på meg ennå,så jeg har egentlig ikke så mange valg.

"Jenny", hvisker han og strekker ut hånda si for å røre ved meg, men jeg trekker raskt unna.

"Gå", jeg kan så vidt høre min egen stemme. Isac gjør som han blir fortalt, og jeg smeller igjen døra bak han. Jeg vil ikke være sånn mot han, men har jeg egentlig no valg? Jeg var kanskje litt rask til å hoppe til konklusjoner, men den nylige oppførselen hans så og si bekreftet alle hypotesene mine.

Jeg som hadde trodd at vi faktisk kom til å få det fint sammen. Gud, jeg er så naiv. Isac kunne umulig ha villet ha meg, lille Jenny fra Norge, som sin eneste ene når han kan få så mange bedre og flere jenter. Hvorfor nøye seg med meg? Selvfølgelig var dette en misforstålse, hvis jeg kan kalle det det. Hva tenkte jeg uansett? Jeg burde skjønt at dette bare var en teit måte og lure meg til å tro at vi kunne ha noe mer, når han egentlig bare ville "kose seg litt", for å bruke hans egne ord. Det er derfor han ikke ville starte et forhold til å begynne med. Han vil ha alt man får i et forhold, uten å måtte binde seg til meg. Alle fordelene, uten å måtte tenke på hva jeg egentlig føler. Jeg burde visst bedre. Heldigvis er det bare noen få dager til han drar. Jeg er ærlig talt sjokkert over at jeg akkurat tenkte den tanken om selveste Isac Elliot Lunden, men nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg vil ikke kalle meg selv en ellioteer hvis han er personen jeg ser opp til.

Jeg drar på meg et par med svarte bukser og en hettegenser, før jeg går opp og oppdager pappa med Fredi sittende ved siden av seg. De er i det minste venner igjen.

"Jenny! Akkurat ho vi ventet på!" smiler Fredi og klapper på stolen ved siden av seg, som for å vise til at jeg skal sette meg der. Jeg vet ikke hva som går av han akkurat nå, men jeg tar heller denne versjonen av han, enn den som skrek til faren min for bare noen strakser siden.

"Hvorfor?" svarer jeg irritert. Jeg vet at jeg ikke bør være frekk og ødelegge den gode stemninga som endelig er tilbake, men jeg er så frustrert akkurat nå at jeg ikke kan noe for det.

"Vi tenkte å kjøre dere til skolen, og vi ventet bare på deg", forklarer pappa, og både han og Fredi ler. Jeg bare nikker, legger matpakka mi i sekken, og går ut til bilen. Jeg åpner døra og ser Isac sitte i det midterste setet. Noe som gjør det umulig for meg å ikke sitte ved siden av han, med mindre jeg vil ligge i bagasjerommet hele veien. Jeg setter meg inn ved siden av han, og ser ut av vinduet. Vi begynner og kjøre, verken jeg eller Isac sier et ord til hverandre. Brått ankommer vi skolen, og blir møtt av Thea på parkeringsplassen.

"Hei, folkens", smiler hun. Ansiktet hennes lyser opp når hun ser Isac, på samme måte som mitt hadde gjort for bare noen timer siden. Hvordan kunne ting gå så galt, så fort?

Jeg nikker til ho, og ser ned på bakken. Jeg kan føle Isacs øyne på meg, men jeg er for irritert til å i det hele tatt løfte opp hodet. Jeg tvinger øynene mine til å se på Thea, og folder armene mine over brystet mitt. Isac legger tydeligvis merke til at jeg prøver å ignorere han, for han knytter nevene i noen få sekunder, før han smiler sitt falskeste smil og ser på Thea. Han tar et skritt nærmere ho og stenger meg ute.

Hva er det han tror han driver med?