Lost in Love (Isac Elliot)

39. Kapittel

Isac var den første til å levere inn prøva si. Noe som ikke overrasker meg, med tanke på at han øvde hele kvelden igår. Det gikk sånn seriøst bare 10 minutter fra Line ga han den 3-sider-lange prøva, til han rakk hånda i været for å signalisere at han var ferdig med den. Jeg rakk akkurat å skrive navnet mitt, liksom. Og denne prøva hadde vi en time på å fullføre.

"Ja, jeg retta prøvene deres i friminuttet, siden Isac her drar idag, og han ikke har muligheten til å få den på mandag. Dermed får alle den med en gang", forteller Line med en gang vi kommer tilbake etter friminuttet. Isac tar tak i den ene hånda mi, og klemmer den hardt under pulten. Han er tydeligvis ekstremt nervøs for hvordan han har gjort det, selv om han vet selv at han har gjort det bra. Han har jo øvd hele natta. Nerd.

"Bra jobba", hvisker Line, i det hun gir Isac prøva hans. Jeg ser ned på den samtidig som han. 30/30 står skrevet med fet, rød tusj på toppen av arket, sammen med et "Flott!" og et ganske stusslig smilefjes. Isac smiler fra øre til øre, noe som smelter både hjertet og sjela mi, mens jeg ser ned på min egen prøve. 18/30. Kunne vært bedre, kunne vært verre. Takk Gud for at det ikke var karakter på denne.

I spisinga sitter vi, som forventa, på de to samme stolene, ved det samme bordet, i det faste hjørnet av kantina. Mamma hadde tydeligvis bestemt seg for å være litt morsom idag, for ordet "Turteldue" står skrevet på en post-it lapp, på toppen av brødskiva i både min og Isac sin matpakke.

"Hun er i det minste ikke imot det", ler jeg, i det vi begger oppdager lappene. Isac ser opp på meg og ler han også.

"Det hadde ikke stoppa meg uansett", blunker han. Han smiler til meg, før han tar en stor bit av rundstykket sitt.

***

Siden Isac sitt fly ikke skulle dra før sånn kl 23.30 bestemte vi oss for å gå ut å spise. Hele gjengen. Familien, crewet, danserene, rett og slett alle sammen. Så Isac og de ikke skulle måtte stresse med å komme seg til flyplassen, bestemte vi oss for å spise i Oslo.

"Noen som har noen ønsker til hvor vi skal spise?" spør Fredi i det vi ankommer hotellrommet til noen av danserne. Vi hadde blitt enige om at alle skulle møtes på rommet dems, så vi kunne bli enige om hvor vi skulle spise. Danserene og crewet hadde funnet ut at de skulle bo på Grand Hotel, siden det ble litt kjedelig å bo på en buss i en uke.

"Kan vi ikke bare spise her? På Grand Cafe", foreslår Isac. "Da slipper vi å gå langt."

"Ja, det er greit for meg iallefall. Alle enige?" svarer Fredi. Alle nikker, så vi beveger oss ned til restauranten.

Siden vi var såpass mange, hadde vi fått to lange bord midt i restauranten, som var satt sammen så det så ut som et langt ett. Danserne satt seg i den ene enden av bordet, mens resten av crewet satt i den andre. Jeg, Fredi, Isac, mamma og pappa ble rett og slett bare plassert i midten. Jeg ved siden av Isac og en eller annen i crewet, Isac satt mellom Fredi og meg, og mamma og pappa satt ovenfor oss.

Grand Cafe er tydeligvis en ganske fancy cafe/restaurant-ting (hva nå enn det er), for jeg hadde aldri hørt om noe av de fancy greiene på menyen. Det er kanskje en dårlig ide at jeg begynner å bestille masse fancy ting jeg ikke aner hva er, så jeg bare bestilte en hamburger. Altså det eneste på menyen jeg faktisk skjønte hva var. Men det gjorde heldigvis alle danserne og Isac også. Fredi snakket for det meste med mamma og pappa, og takket dem flere ganger for at de fikk bo hos oss denne uka, og hvor koselig det har vært og bli kjent med oss.

"Psst, Isac", sier plutselig Fredi og bytter tema. Både jeg og Isac ser opp på han. Han ler og nikker i retning av vinduet bak oss. Vi snur oss begge to, bare for å finne 3 fans stående på gata, med kameraet på telefonene dems pekende inn på oss.

"Det er første gang", ler Isac og tar opp telefonen sin.

"Hvordan skjønte de at vi var her?" spør jeg. "Vent, du la kanskje ut noen snapvideoer istad, gjorde du ikke?"

"Kanskjee", smiler han.

"Selvfølgelig", svarer jeg.

"Vel, dette kan jo bli morro", sier Isac og smiler fra øre til øre. Han snur seg mot de tre fansa utenfor vinduet og vinker til dem. Noe som får de til å legge fra seg telefonene sine og vinke som om det var det viktigste de noensinne har gjort. Maten vår kommer, men jeg og Isac fortsetter å kommunisere med de tre fansa, som faktisk virker ganske kule, gjennom vinduet. Vi ler litt av noe Isac gjør, og jeg ler enda mer når han snur seg mot jentene og gjør det samme.

Etter en stund finner Isac ut at han skal gjøre dagens dem litt bedre og han går inn på snapchat for å sjekke om de har sendt han noe. Jeg snur meg mot jentene, som tydeligvis har sett at han er på snapchat, for det er en bruker som begynner og spamme han. Isac går inn på brukern og åpner den siste snappen hun har sendt og oppdager et bilde av de tre jentene hvor det står "Sorry for at vi er så creepy" og en smileemoji. Han åpner en til, hvor det står "vi ville bare si hei :)". Han leser det de har skrevet og oppdager at hun er inne på chatten også. Han blar fort til siden for å unngå at de kan videochatte med han.

"Hvorfor gikk du ut?" spør jeg.

"Jeg ville bare åpne den siste snappen og skru på lyden før vi snaptimer litt med dem", blunker han.

"Snaptimer?" spør jeg og smiler.

"Ja, det er som å facetime, men på snapchat. Snaptime", svarer han som om det var den mest åpenbare tingen i verden. Jeg bare ler.

Isac returnerer til chat-siden og oppdager at den lille ruta fremdeles er blå. Han holder den inne og jentene gjør det samme. De sier ikke noe annet enn "Hei", "Hallo" og "Herregud", men jeg skjønner godt hvorfor. Jeg tror ikke jeg hadde klart å si noe annet hvis det var meg. Etter sånn et halvt minutt, bestemmer Isac seg for å legge fra seg telefonen så han går ut av snapchat og legger den i baklomma. Vi returnerer til spisinga vår, men jentene forblir utenfor vinduet.

Kelneren kommer med desserten vår like før Isac kommer tilbake fra doene. Han hadde unnskyldt seg og gått for å finne toalettet for nærmere 10 minutter siden, og jeg hadde blitt litt bekymra.

"Hva tok så lang tid?" spør jeg med en gang han setter seg ned. Jeg tar enda en stor bit av isen min.

"Sorry, jeg bestemte meg for å gå ut og gjøre dagen til de jentene enda litt bedre", smiler han og forklarer hvordan de hadde stått utenfor hovedinngangen når han kom ut fra doen.

Selvfølgelig er han så hyggelig at han ikke kunne la dem stå ute hele kvelden og vente på han. Kjæresten min er helt klart verdens nydeligste.