Lost in Love (Isac Elliot)

8. Kapittel

"Gud, jeg trodde du sa det var en kort vei til byen jeg!" utbrøt Isac idet vi passerte sikkert det 100. huset.

"Det er ikke lang vei, vi har bare gått i 5 minutter, vi er ca halvveis," sa jeg og smålo litt.

"Hadde jeg vist at det var så langt hadde jeg ringt privatsjåføren, vi ringer han når vi skal hjem igjen!" sa han bestemt. Det fikk meg til å bryte ut i latter.

"Virkelig? En privatsjåfør?" Jeg klarte ikke stoppe å le, og jeg kunne se på Isac at han lo litt også. Ikke mye, men et lite smil var synelig i ansiktet hans, det var tydelig at han prøvde å skjule det.

"Jaaa, har du aldri hørt om privatsjåfør før? Det er ganske kjekt faktisk." Han la armene i kors over brystet.

"Det er virkelig ikke langt å gå Isac, vi har bare godt av det." Jeg dylter borti han litt så han faller litt til siden. Så møter øynene hans mine og han smiler. Smilet hans altså, jeg kunne nok bare sittet å sett på det i all evighet, så vakkert er det. Du skal lete lenge etter en gutt med ett så vakkert smil altså. Sånn sett er jeg heldig som har funnet Isac. Ikke det at han er min da, det kan jeg bare drømme om.

Vi fortsatte å gå i stillhet frem til vi kunne se det mellomstore kjøpesenteret vi hadde her. Det er ikke på størrelse med Oslo City eller noen av de store kjøpesentra, men det er absolutt nok. De har de fleste butikker som ungdommer handler i, pluss en del annet, så jeg skal ikke klage. Dessuten bor jeg jo ikke mer enn 70 min unna Oslo heller, så i verste fall må jeg ta meg en tur inn dit, og det har jeg absolutt ingen ting imot.

"Endelig er vi fremme, trodde vi aldri skulle komme dit jeg," klager Isac og begynner å sette opp tempoet. Noen her er ivrige altså.

Da vi kom inn bestemte vi oss for å starte med McDonalds, planen var å kjøpe frappe som vi kunne drikke mens vi gikk rundt og tittet.

"To Mocca Frapper takk," Isac legger en 100 lapp på disken forran kassemannen.

"Jeg kan betale for meg selv," sa jeg og tok opp lommeboka. Jeg begynte å dra frem en femtilapp, men Isac la hånden sin oppå min.

"Nei, jeg betaler." Vi fikk frappene og jeg valgte å la det ligge. Jeg kan alltids prøve å lure han til å ta pengene etterpå. Vi går opp trappene til øveretassjen og finner et ledig tomannsbord helt nede i et hjørne. Det er bak en sving, så vi får litt mer privatliv enn vi hadde gjort ved de andre bordene. Sist gang jeg satt ved dette bordet var for en mpned siden, da jeg og Thea hadde arrangert et lite ellioteer meetup her. Vi arrangerer meetups så ofte som mulig, slik at de lokale ellioteerne kan få møtes. Det pleier ikke å komme så mange, men det er fremdeles helt ekstremt koselig. Jeg har fått så mange nye venenr pga disse meetupene.

"Hvorfor smiler du?" Isac ser nysgjerreig på meg. Han smiler søtt, og tar en sipp av frappa si.

"Nei, jeg bare tenkte på noe." Jeg smiler og tar en sipp av min egen frappe.

"Har du lyst til å fortelle meg hva?" Nei, det hadde vært sært. 'Jo, jeg bare tenkte på at jeg pleier å arrangere ellioteer meetups nærmest 24/7 så tenåringer kan mltes og snakke om deg'.

"Nei, det var ingenting", svarer jeg og smiler smått til den finske kjekkasen foran meg.

"Javel", ler han før han blir stille igjen. Je kan ikke tro at jeg faktisk sitter her med selveste Isac Elliot Lunden. Drømmegutten min. Idolet mitt. Det er litt sykt å tenke på. Jeg bruker kanskje litt for altfor mye tid på å tenke på det, men det er jo virkelig så absolutt fantastisk. Jeg hadde gjort hva som helst for å ha han her lenger.

"Jeg er overraska over at vi ikke har møtt på noen ellioteers ennå" sier jeg brått og bryter stillheten.

"Jaså?" Han smiler og holder sugerøret mellom tennene sine. Han er halveis med frappa si nå, og jeg har bare såvidt begynt på min. Dæven, for en fart det var på Lunden familien når det kom til mat.

"Jo, jeg var redd for at det kom til å være fans rundt deg 24/7."

"Du var redd?" Han viser fram det selvsikre smilet sitt. Gud, hvorfor sa jeg redd.

"Tja, jeg tenkte jo at da kom de til å plage oss hele uka da." Jeg lar være å nevne alenetiden jeg egentlig var redd for å miste.

"Ja, det hadde vært irriterende." Han flytter på bena sine under bordet før han fortsetter. "Og det hadde vært kjipt om de plaga oss når vi ville være alene, bare vi to."

Han tar en ny sipp av frappen. Det blir stille i noen få sekunder mens han drikker. Han ser opp på meg som later som jeg er altfor opptatt med den snart halvtomme frappen min, for å fortsette samtalen. Hva skal jeg liksom si nå, uansett?

"Men nei, jeg blir faktisk veldig sjeldent oppdaga når jeg går i byn og sånn. Fansen er flinkest, for å kalle det det, på flyplasser og i forbindelse med show og sånn." Han fullfører frappa si idet jeg passerer merketsm markerer at jeg har drukket halvparten.

"Hvor skal vi gå først?" spør han og smiler til meg.