Lost in Love (Isac Elliot)

34. Kapittel

"Velkommen til Isac Elliot!" annonserer programlederen etter vi har satt oss til rette. Geir, tror jeg han heter. Isac  smiler stort i det publikum jubler. Jeg forsøker og gjøre det samme, for høflighetens skyld, men nervøsiteten tar overhånd, og det virker nok bare falskt. Jeg ser ut i publikum igjen, og blir møtt av Theas illsinte øyne fra der hun sitter på 3. rad. Stina sitter med det samme uttrykket, hun og. Jeg prøver å fokusere på noe annet, men hjernen klarer ikke å tenke på noe annet enn Theas utbrudd på skolen, og Stina som løper vekk når hun ser meg og Isac. Jeg er virkelig nødt til å snakke med dem om alt som foregår.

"Så, Isac. Det var en flott opptreden du akkurat hadde, og jeg lurer på, blir du ofte nervøs før skal på scenen?" spør Geir, og jeg fokuserer på Isac. Alt for å ikke tenke på de to jentene som egentlig er bestevenninnene mine.

"Ja, jeg pleier alltid å bli nervøs sånn en halvtime før jeg skal på. Man skal jo være litt nervøs", ler han. Han ser nokså diskré bort på meg i noen få sekunder, før han fortsetter. "Men det er jo alltid fint å ha noe eller noen som roer ned nervene litt da", fullfører han. Noen i publikum 'aww'-er, og Geir ler smått. "Ja, det er vel sikkert fint det."

Resten av intervjuet går fort, det er så og si bare de samme, gamle spørsmålene som blir spurt; Hvordan går det på skolen, egentlig?, Når får vi høre mer musikk?, Hvordan er det egentlig å ha så mange gærne fans?, osv, osv. Jeg trenger ikke si eller gjøre så mye, bare litt nikking og smiling innimellom.

"Det eneste som gjenstår nå er noen spørsmål fra publikum!" smiler Geir der han sitter i den røde stolen sin. "Er dere klare?" spør han meg og Isac. Han nikker, og jeg gjør det samme.

Geir ber publikum om å løfte armen sin hvis de har et spørsmål, og den første som får spørre han, eller teknisk sett oss, et spørsmål er en jente på nest bakerste rad. "Hva ser du etter i en jente?" spør den rødkledde jenta. Et typisk spørsmål, men jeg kan ikke klandre ho. Jeg lurer på akkurat det samme, Isac svarer aldri no spesifikt når han blir stilt dette spørsmålet.

Isac ler smått og kikker på meg igjen, før han henvender seg mot jenta igjen. "Tja, ho må jo være hyggelig og ha en fin personlighet. Også er jeg jo veldig glad i norske jenter da", blunker han. Publikum blir ville og jenta smiler fra øre til øre. Isac legger hånda si oppå låret mitt, og det går opp for meg at han akkurat snakket om meg. Det virker fremdeles helt urealistisk, men jeg har det Isac ser etter i en jente. Isac liker faktisk meg. Lille Jenny fra Norge som han ikke en gang hadde lagt merke til på noen som helst måte før på fredag forrige uke. Hvis jeg ikke hadde vunnet denne konkurransen, hadde han aldri likt meg på den måten han gjør nå. Takk gud for Sony Music, omg.

"Hei! Hva er det beste som har skjedd i livet ditt? Jeg heter Henriette, btw", spør en annen jente. Hun hopper opp og ned, og man kan tydelig se at dette er det noe av det beste hun noensinne har opplevd. Isac bare ler, og begynner å fortelle henne om hvordan fansen er det beste som har skjedd med han. Jeg innså det ikke før akkurat nå, selv om jeg har lagt merke til det før, men Isac er virkelig kjempekoselig under intervjuer. Han er jordnær, høflig og søt. Han oppfører seg som dere er gode venner som slår av en prat, ikke som om han blir intervjua. Og uansett hvor mange intervjuer han har hatt den dagen hvor han blir stilt så og si de samme spørsmåla om og om igjen, så er han fremdeles like hyggelig og blid.

"Jenny?" sier Isac, og ser spørrende på meg. Jeg blir dratt ut av tankene mine, og oppdager at hele salen ser på meg.

"Unnskyld, jeg tenkte på no", ler jeg.

"Jeg skjønner at du kanskje ble litt distrahert av han her ved siden av deg", ler Geir og blunker til meg. Isac bare smiler og jeg gjør det eneste kroppen min klarer akkurat da; jeg rødmer.

"Kan du gjenta spørsmålet?" spør Geir jenta i publikum. Hun nikker og smiler, antagelig glad over å ha fått litt ekstra oppmerksomhet fra Isac, og gjentar: "Er Isac like søt i virkeligheten, som han er i fanfics?"

"Ja, og han lukt-" jeg stopper opp i det jeg innser hva jeg faktisk sier. Jeg hører både Geir, Isac og noen i publikum le, og jeg rødmer nok en gang. Herregud, jeg innrømte akkurat foran Isac at 1, jg synes han er søt og 2, jeg pleier og lese fanfics av han. Og i tillegg skulle jeg til og si at han lukter godt. Hva er det som feiler meg?

"Jeg lukt?" spør Isac. Han ser ned på meg og smiler lurt.

"Du lukter godt", fullfører jeg, før jeg trekker meg litt unna og ser ned. Herregud, jeg er så teit innimellom.

"Takk", ler han og trekker seg nærmere igjen. Jeg ser opp, bare for å oppdage Isacs øyne bore seg inn i mine. Når han smiler, er det som om alt det kleine jeg akkurat sa er glemt.

"Ja, dere to på 3. rad", smiler programlederen og viser til de neste som skal stille få stille oss, et spørsmål. Jeg håper virkelig de spør han et spørsmål, og ikke meg. Jeg kommer bare til å drite meg ut igjen, kjenner jeg meg selv rett.

"Ja, jeg og venninna mi lurte på", begynner Stina. Hodet mitt spretter opp og øynene mine leter febrilsk etter plassen dems i publikum. Jeg finner de idet Stina snur seg mot Thea for å la henne fullføre. "Om vennskap eller kjærlighet er viktigst for dere?" spør Thea og borer øynene sine inn i mine.

Jeg ser opp på Isac med vide øyne, og oppdager at han har det samme uttrykket.