Lost in Love (Isac Elliot)

31. Kapittel

Det er virkelig ikke sånn det er. Jeg gjentar ordene hans inni meg. Uansett hvor mange ganger jeg gjentar de, så sjokkerer de meg like mye hver gang.

"Hv-hva?" stammer jeg. Isac rister smått på hodet. Han stryker hånda mi med sin, mens han ser opp. Øynene hans borer inn i mine.

"Jeg sa, det er virkelig ikke sånn det er", gjentar han. "Jeg ville aldri brukt kjendisstatusen min til å utnytte deg, eller noen andre, på den måten. Bare tanken gjør meg kvalm, det er bare grusomt."

"Jeg er så lei meg, Isac", utbryter jeg. "Jeg vet ikke, jeg bare hørte masse forskjellige ting, og jeg hoppa kanskje litt fort til en konklusjon. Men alt passa bare sammen, og jeg ble bare helt forvirra."

"Hysj, det går bra. J-jeg skjønner det", smiler han, men smilet er ikke et ordentlig ett. Det er tydelig at han er såra.

"Nei, det går ikke bra", jeg slipper hånda hans. "Jeg mistolka situasjonen helt, og beskyldte deg for å være en du virkelig ikke er. Du burde være sint på meg, ikke trøste meg!"

"Jeg vil ikke være sur på deg! Kan du ikke bare skjønne det?" Han hever stemmen litt.

"Det er det jeg ikke vil! Hvorfor må du være sånn? Kan du ikke bare klikke helt eller no?" spør jeg.

"Hva er det som feiler deg? Jeg prøver bare å trøste deg, etter at du lagde masse oppstyr ut av ingenting! Også er du sur på meg?" skriker han.

"Ja, jeg er sur på deg. Du klarer jo ikke å være sint sånn som en normal person! Greit nok at du er kjent, men du kan kjefte litt alikavel!" Å, jeg blir så frustrert noen ganger.

"Hva vil du at jeg skal si? At jeg hater deg? For vet du hva, Jenny?" han tar en pause. "Det kommer aldri til å skje! Jeg kunne aldri hata deg, Jenny! Heller det motsatte!"

Jeg stopper og ser på han. Han står helt stille der han står, øynene hans boret inn i mine. Han ser fremdeles sint ut, men jo lenger jeg ser på han, jo mildere blir ansiktsuttrykket hans.
Heller det motsatte? Jeg som trodde han brukte meg for bare noen minutter siden. Den gutten er rett og slett helt ubeskrivelig.

"Unnskyld", hulker jeg og kaster armene mine rundt han. Jeg merka ikke en gang at jeg gråt, før jeg kjente tårene renne nedover kinnet mitt.

"Hushhh", trøster han. Armene hans ligger trykt plassert rundt meg. Jeg legger mine rundt livet hans.

"Kan vi bare si oss ferdige med dette nå?" spør han, og jeg ser opp for å se han inn i øynene. Han ser inn i mine i noen få sekunder, før han snur seg. "Vær så snill?"

Jeg har såra han. Jeg vet jeg har det, og jeg tror ikke jeg virkelig innså det før akkurat nå. Jeg vil ikke se han slik. Og jeg vet at jeg vil gjøre alt jeg kan for å unngå akkurat det.

"Ja", smiler jeg, før jeg presser leppene mine hardt mot hans. Han presser sine like hardt tilbake, og plutselig er alt glemt. I hvert fall for et øyeblikk.

"Jeg er virkelig moody idag", ler jeg, i et forsøk på å lette stemningen.

"Kanskje litt", smiler han tilbake.

"Men vent, så du fortalte Fredi om oss?" spør jeg.

"Ja, jeg håper ikke du er sur", han biter seg i leppa og ser ned.

"Nei, nei, selvfølgelig ikke. Jeg tror dessuten ikke jeg har no rett til å være sur på deg nå", forklarer jeg. Øynene hans lyser opp og han presser leppene sine mot mine nok en gang.

***

Resten av dagen går fort. Jeg og Isac sitter ved siden av hverandre i alle timene og henger sammen i alle friminuttene. Thea har holdt seg litt unna meg, men har sett bort på, eller hvert ganske nærme Isac hele tiden. De gangene hun har vært i nærheten av oss, har hun stått på Isac sin side, ikke min, og det har virka som ho har ignorert meg. Jeg minner meg selv på å snakke med ho om idag, før skoleklokka ringer, noe som indikerer at skoledagen endelig er over.

"Hvor skal du?" spør Isac og griper om håndleddet mitt, i det øyeblikket jeg beveger meg mot døra uten å så mye som se på han. Jeg var vel for opptatt med å huske på planen min, til å gi oppmerksomhet til han.

"Jeg skal bare snakke litt med Thea", mumler jeg, og trekker unna han, i retning av bestevenninna mi. Han gir meg et forvirra uttrykk, så jeg smiler for å lette stemninga litt. Jeg rekker ikke å se om det virker, for jeg smetter ut av døra og får øye på det lysebrune håret til Thea i enden av gangen. Jeg løper mot ho, og lar være å tenke på hvor idiotisk jeg ser ut, med tanke på at jeg er verdens minst atletiske person og ser helt patetisk ut når jeg løper. Jeg er mer bekymra over situasjonen nå enn jeg var i stad. Jeg trodde for en stund at jeg bare overreagerte, men da Thea forlot rommet uten så mye som et blikk i min retning, innså jeg at det faktisk var noe som plaget henne. Hun hadde aldri bare gått uten å si hadet til meg, jeg kjenner ho godt nok til å vite det. Dessuten, med tanke på hvor stor fan ho er, hadde ho aldri unngått en mulighet til å snakke til Isac. Så det må være noe som foregår.

"Thea!" roper jeg når jeg er like bak ho. Ho stopper opp og snur seg mot meg.

"Er du sint på meg eller no?" spør jeg.
Vi går til siden så vi ikke er i veien for de som skal ut.

"Hva tror du?" svarer ho frekt, og snur seg for å gå igjen. Jeg griper armen hennes.

"Hva har jeg liksom gjort mot deg? Det eneste jeg har gjort i hele dag er å være sur på Isac", spør jeg. Jeg tar en kort pause før jeg smiler og fortsetter. "Men vi har ordna det nå."

"Kanskje det er akkurat det du har gjort!" utbryter Thea og tar et skritt nærmere. "Kanskje det er akkurat det som er grunnen til at jeg er sur på deg!"

"Hv-hva mener du?" spør jeg og tar et skritt bakover, bare for å bli møtt av veggen.

"Please, ikke lat som du ikke skjønner hva jeg snakker om", nærmest ler ho.

"J-jeg gjør ikke det", stammer jeg. Jeg aner ærlig talt ikke hva jeg har gjort, og ho begynner å skremme meg nå.

"Du fortjener han ikke, og du vet det. Du er bare for egoistisk til å gi han til noen som faktisk fortjener det!" skriker ho og viser til seg selv.

AN:
Hva synes dere om Lipstick? Vi elskerelskerelsker den :))
Håper dere likte delen!