Lost in Love (Isac Elliot)

3. kapittel

Fredag morgen og jeg sto klar på flyplassen og ventet på Isac. Den siste uken hadde gått fort, det hadde vært mye forberedelser, og mange telefoner mellom foreldrene mine og managementet til Isac om hvordan vi skulle gjøre dette her. Og nå var tiden endelig kommet. Jeg kan ikke tro at om noen få strakser så får jeg se Isac. Og han kommer faktisk til å se etter meg. Bare meg. Og pappa da, men han tells ikke.

På en annen del av området vi var på sto det en haug med ellioteers. Vi hadde blitt sluppet inn på et slags innesperra område hvor Isac kom ut, så fansen ikke skulle overfalle han. Vaktene på flyplassen hadde fått vite om konkurransen og at det var vi som skulle hente han, så de hadde sperra av området og sørget for at ingen fans var i nærheten av bilen vår heller. Litt kjipt om det løper ellioteers etter bilen vår hele veien hjem.

Etter vi hadde ventet i noe som føltes som en milliard år, ettersom vi bestemte oss for å komme tidlig så vi var sikre på at vi kom tidsnok, hørte jeg et høyt skrik fra området med alle ellioteerne. Brått kom det en høy mann i svart t-skjorte og olabukser som så ut som han var ca 35 år gammel bort til der hvor jeg og pappa stod.

"Hei, jeg heter Paul. Jeg kommer fra Sony Music, og jeg blir nødt til å bli med dere hjem. Vi må abre sørge for at Isac kommer fram i tide og at han forstår hvordan ting skal fungere for han osv. Jeg sier ikke at han er dum eller en bortskjemt diva, men det kan jo være litt rart og gå fra skrikende fans hele tiden, til å være hos en normal familie sånn som dere", forklarer han og tar pappa i hånda.

"Fullt forståelig", svarer pappa og rister hånda hans.

"Jeg heter forresten Vidar, og dette er dattra mi Jenny", sa pappa og introduserte oss. Jeg tok Paul i hånda idet det ankom en annen mann som så ut so han var på samme alder.

"Ja, og dette er Kristian. Han jobber i managementet til Isac. Tja, det betyr vel at han kommer hit vært øyeblikk da." Paul rettet oppmerksomheten sin mot gjengen med ellioteers. Kristian tok seg tid til å håndhilse med både meg og pappa, før han også rettet oppmerksomheten sin mot ellioteerne.

Plustelig gikk ellioteerne amok og skrek av full hals. Jeg snudde meg mot dem men kunne ikke se Isac noe sted. Så snur alle ellioteerne seg i en retning og brått ser alle sammen på meg. Jeg skjønner ingenting før jeg snur meg og ser en blond skikkelse dukke opp like bak meg.

Og der er han. Isac Elliot Lunden. Gutten jeg hadde drømt om å møte i flere år nå. Han står rett foran meg. Han ser meg rett inn i øynene og smiler. Han er mye penere i virkeligheten enn han er på bilder. Nå virker egentlig alle plakatene ganske stygge i forhold til den vakre skapningen som står foran meg. Jeg synes synd på de som ikke har sett han på ordentlig, for mamma mia for et ansikt. Det der må være guds verk. Han brukte nok litt ekstra tid på å lage hand for jesus, se på han.

"Hei, jeg er Isac", sier han og stopper foran meg. Han legger fra seg kofferten han har i den ene hånda og strekker ut hånda si for å håndhilse med meg. Her er man høflige gitt.

Jeg tar hånda hans uten å si et ord rett og slett fordi jeg er for målløs til å i det hele tatt si noe, å jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å ta hånda hans. Vent litt, jeg holder Isac i hånda. Min hånd rører Isac sin hånd. Jeg har Isac DNA på min hånd og han har meg DNA på sin hånd. Dette er det største øyeblikket i livet mitt.

Etter en stund merker jeg at Isac ser litt rart på meg, siden vi fremdeles håndhilser og jeg har ikke sagt noen ting. Pappa dulter meg i ryggen og jeg klarer utrolig nok å få fram noe som ligner på en setning:

"Jenny. Eh, jeg er Jenny. Hei" klarer jeg å presse ut. Isac slipper hånda mi, men da han ser skuffelsen i øynene mine, åpner han armene siden og klemmer meg hardt og lenge. Jeg tar tilbake det jeg tenkte istad. Dette er det største øyeblikket i livet mitt. Drit i at jeg holdt Isac i hånda. Omg jeg hadde aldri trodd at jeg noensinne kom til å si det. Men jeg tar det ikke tilbake for dette er så sinnsykt mye bedre.

Isac bare fortsetter å klemme meg og nå han oss svaier fra side til side. Gud, kan jeg bare sette verden på pause og leve i dette øyeblikket for alltid. Dette er perfekt. Det er alt jeg noensinne kunne drømt om. Vi har klemt i noe som føles som en time nå, og han bare fortsetter å svinge fram og tilbake. Det hadde ikke overraska meg om jeg drømmer akkurat nå. Vent, er det ikke sånn at hvis man bestemmer seg for å se ned på henda sine i drømmen så kan man bestemme hva som skjer selv? Eller går det bare an i det Donald bladet jeg leste for tusen år siden? Vel det er verdt et forsøk hvis det betyr at jeg ka bestemme hva sm skjer selv.

"Hva er det du gjør?" spør plutselig Isac og jeg innser at vi har stoppa å svaie siden jeg stikker hodet til siden for å kunne se henda mine bak ryggen til isac. Okay, så dette er ikke en drøm, for da hadde ikke dette skjedd for å si det sånn.

"Ingenting", sier jeg kjapt og legger henda mine tilbake på ryggen hans. Han klemmer meg rakst en siste gang før han slipper meg. Jeg tar et skritt unna og han tar tak i kofferten sin igjen.

"Så, skal vi komme oss avgårde?" spør pappa og tilbyr seg å bære kofferten til Fredi som m ha dukket opp mens jeg klemte Isac.

"Ja, vi får vel det", smiler Fredi og følger etter pappa ut til den nye hvite bilen som han er så stolt av.

Isac følger like etter men passer på å blunke til meg på veien ut av flyplassen.