101% badboy

27. Mitt livs største kjærlighet

OMFG DYLAN DU ER SÅ HOT SELVOM DU ER LEI DEG. Bilde: kaden som gråter over wendy.

---------------------
Sabrina's pov

Ojj, søren, faen, helvete, shit. HVAAAAA?!?! Der lå min bestevenn livløs på bakken, omg hva skal jeg gjøre??

Jeg tok tak i håret mitt frustrert. Hvem skal jeg ringe??? Ehh, kaden. JAAA, kaden!! Jeg tok fort opp mobilen fra veska før jeg tasta inn nummeret hans, jaa, okay jeg har da stalket han. Men det er ikke poenget Omgggg, bestevenninna mi er i værstefall, åhnei, neii. Død?!

"Hva vil du?!? Å hvem er det?" Hørte jeg den hese stemmen til kaden si. "Omggg, kadeeen, pliis, kom til *random adress* fort deeeg. Værsåsnill" sa jeg gråtkvalt mens jeg løp til wendy. Hun var iskald, selvom det var april. Hun var blå, og så så fredelig ut der hun lå. Hva er det? Hvorfor gjorde hun det? Er det noe med familien? Venner, kanskje kaden?! Åhfaen, det er kaden!!!

Kaden's pov
Den gråtkvalte stemmen til sabrina kunne serriøst drepe sjelen min, hva er det? Det må være noe med wendy, ellers hadde hun ikke ringt til meg. "Hva faen er det sabrina?!? Har det skjedd noe med wendy??!!" Sa jeg, nærmest skrek av bekymring. Jaa, jeg liker wendy, ja, jeg kan ikke gjøre noe med det. Hun har forandret meg, bare på en bra måte.

Stemmen til sabrina begynte å skjelve, det kunne jeg høre sykt godt. "FAEN I HELVETE HVA ER DET SOM HAR SKJEDD MED WENDY?!?!?" Nå skrek jeg, nå var jeg illsint og jævla bekymret for mitt livs største kjærlighet. Sabrina begynte å hulke lavt. Jeg stønnet høyt før jeg løp til gangen å tok på meg jakka mi, å hvite converse.

"Kaden, du må komme! Jeg er alene med henne nå. Jeg aner da faen ikke hvem jeg skal ringe!!!" Sa sabrina, nærmest skrek det siste. Jeg løp ut døra så fort jeg bare kunne. Nå måtte jeg kjøre til wendy, å fikse opp alt. Å da mener jeg alt! Jeg er en pussy som ikke fortjener henne, men hun har forandret meg, å jeg. Jeg elsker wendy.

"Ehh, bare veent! Å ring til ambulansen! Jeg er der om noen minutter!" Sa jeg å la på. Jeg nærmest hoppa på mopeden min å begynte å kjøre til *random adresse* JEG SKAL FAEN MEG KVÆRKE DRITTEN UT AV PERSONEN SOM HAR GJORT DET.

Wendy's pov

Hodet mitt verket sykt mye, jeg hadde så vondt hvor som helst i kroppen. Jeg aner ikke hvem som holder meg i hånda nå, jeg har totalt 0% fokus. Jeg har vondt i alle kroppsdelene. Jeg husker ikke en ting av det som skjedde, det eneste jeg husker, er at en stor smerte bredte seg i kroppen min før jeg slukna helt.

Jeg har øynene lukket, jeg orker ikke + greier ikke å åpne øynene, det er som å legge vekter på øynene, å du må åpne opp øynene, jeg vet. Det er sykelig vanskelig!!

Jeg rykket litt på hånda, som et tegn på at jeg lever. Til den personen som holder meg da, aner ikke hvem. Jeg tror ikke at h*n merka det. Jeg hadde absolutt 0 krefter, så det var virkelig ikke enkelt.

Sabrina's pov (sorry for 101% bytting all the time)

Jeg satt på en benk med hodet til wendy på låret mitt, hånda mi var klistret fast til hennes, jeg ville aldri gi slipp. Jeg skal lide gjennom det her med min bestevenn! Det er jeg fast bestemt på.

Jeg hadde snakka med kaden, men han har enda ikke kommet. Han skulle ha vært her nå, det var 15 min siden telefonsamtalen, å han sa at det tar ca 7 min å kjøre. Håper han snart kommer. For jeg vil ikke miste min bestevenninne over alt på jord! Jeg elsker henne, hun har alltid stått opp å støttet meg. Å nå er det min tur til å gjøre det.

Lyden av sirener begynte å komme nærmere, hjertet mitt slo hardere å hardere for hvert sekund som gikk. Jeg ble letta når ambulansen endelig kom til synet. Noen ambulansefolk kom ut av bilen, å løp til benken der jeg å wendy satt på, eller jeg satt, hun lå.

"Hei, vi må få henne med oss, det ser ut som hun er alvorlig skadet, vi skal ta hånd om det" sa den ene mannen å bærte opp wendy fra benken. Jeg slapp den kalde hånden hennes.

"Hvem er du for henne?" Spurte en dame å så på meg. "Jeg er bestevennen hennes" sa jeg fort. Stemmen min skalv, jeg var vettskremt.
Damen nikket før hun ga meg et tegn på at jeg skulle sette meg inn, jeg kunne ikke det. Jeg kunne ikke la kaden lure på hvilket sykehus vi er i. Jeg har ikke sagt det til han enna.

Det var som om 100 tonn med kilo lettet av skulderen min da et kjent fjes dukket opp, Kaden. Jeg smilte å ga et tegn på at han skulle kjappe seg. Han løp det forteste han kunne, så det ut som da. Håret hans var bustete, det så ut som om han hadde grått. Aww, grått for wendy. Det må jeg så fortelle henne, hun kommer til å gråte av lykklighet. Vis hun ikke, ughh, jeg tør ikke å si det. Vis hun ikke... Dør.

"Epepep, unge mann, hvor er det du har tenkt deg?!" Sa damen å grep tak i armen hans. Han kikket desperat inn i bilen før han sa, "jeg må inn!! Plis, hun betyr alt!" Sa han, nesten hviska. Øynene hans var tårevåte, aww. "Hvem er du for henne da?" Sa damen å satt armene i kors på brystet. "Jeg er... Jeg er kjæresten hennes, okay? Nå slipp meg inn for faen, hun er livet mitt." Sa han stressa å løp inn i bilen.

Wendy's pov
Hjertet mitt pumpet hardere å raskere. Jeg kjente sommerfugler å fugler i magen. Alt var bare så perfekt nå. Det hadde gått bedre med meg, jeg kunne høre alt hva de andre rundt meg sier, men jeg kan ikke gi kroppsspråk, røre på kroppen, eller snakke.

Men jeg hørte noe, noe som gjorde dagen min så myeee bedre. Jeg elsket det, jeg elsker han virkelig. Han sa, at han var kjæresten min, å at jeg betydde alt for han. Om jeg kunne vise følelser via kroppsspråk nå, hadde jeg lagt meg ned på magen, å begynt å gråte imens jeg ler å smiler av hvor herlig denne gutten er.
Kaden waynes.
-------------------------------
Wihuuu folkens, OMMMMGGG JEG ER 1 PLASS I TEEN FICTION, OMGG JEG ER SINNSYKT GLAD. Takker!!!
Har snart 7000 lesere å!!!
Og snart 650 votes!! Omg takk!
Tror jeg avslutter boka på kapitel 30 eller fra 30 til 33. Idk, vi får se.
~ iamgoals