101% badboy

21. Er det det folk kaller kjærlighetssorg?

Wendy's pov

"Hva vil du wendy?" Sa sabrina lavt. Åhh, gud hva er det jeg har gjort?!?

"Uhm, sabrina! Det er dødsviktig! Du må møte meg i parken nærmest meg! Jeg vet du ikke vil komme, men sabrina! Du må, det er kjempe viktig!" Sa jeg til sabrina i telefonen, nå var jeg redd, livredd for at min eneste venn, ikke er min venn lenger. Jeg må virkelig fikse opp i dette!
"Ughh, greit da, men jeg blir ikke der lenge!" Sukket sabrina å la på. Jeg stirret på mobilen min mens jeg tenkte. 100, nei jeg mener 1000 tanker snurret rundt å rundt i hodet mitt, men det var ikke bare problemet med sabrina, det var også kaden.

Jeg løp ned trappene å inn til kjøkkenet for å si at jeg går ut en tur. Det var ingen her enn kaden, ughh. "Ehm, hvor er leonora?" Sa jeg å lente meg på døra. "Aner ikke ass, sikkert på jobb eller noe annet piss" sa kaden u-interresert og stirra ned på mobilen sin mens han satte seg ned på stolen.
"Isåfall, si til henne at jeg skal ut en tur" sa jeg å gikk inn for å ta meg et eple som lå ensomt på kjøkken benken. "Epepepep, den der er min!" Sa kaden å snappa eple ut av hånden min.
Æææ, den så jo så fristende ut, snufs. "Neiii! Nå er den min! Å det er ingenting du kan gjøre st--" jeg fikk ikke sagt noe mer før leppene hans kræsjet i mine, sommerfugler å alle slags dyr løp rundt i magen min, en hel dyrehage ble snudd opp ned i magen min, denne følelsen fikk jeg aldri når jeg kysset noen andre, selv ikke ex-en min ga meg denne vidunderlige følelsen.

"Sånn, bare for å få deg til å holde kjeft!" Sa han å tok en bit av det saftige eplet som egentlig skulle vært mitt, sukk. "Haha, nope, du kysset meg ikke bare for å få meg til å holde kjeft kaden!" Sa jeg å gliste mens jeg gikk ut av kjøkkenet å inn til gangen, jeg var allerede forsen til parken.
Jeg hørte en svak 'ugh' komme fra kjøkkenet, kadeeeen. Jeg lo en kort latter før jeg snappa til meg mobilen, tok på meg de hvite conversene mine, å gikk avgårde til parken for å fikse opp i alt det tullet som har blitt skapt.

Nå var jeg bare noen meter fra parken, før jeg så sabrina sitte på mobilen sin på en benk.
Jeg løp ned til henne, å satt meg ved siden av henne når jeg var fremme, nå måtte jeg fikse opp!
"Uhm, hei sabrina." Sa jeg kort å stirra ned på bakken. "Hei" sa hun å tok ned mobilen sin.
"Okay, først å fremst vil jeg si, alt var en misforståelse, ingenting var egentlig sant. Når jeg venta på at du skulle bli ferdig med kaden, kom luca til meg mens jeg satt på benken, å spurte meg om jeg hadde det bra, å jeg svarte ja, men han trodde at det var noe, så han klemte meg å gikk avgårde, han liker meg ikke, å jeg liker han ikke. Han liker deg! Å bare deg, han rødmer vær gang han ser deg!!" sa jeg å pustet tungt ut etter denne lange forklaringen. "Åjaa, uhm" sa sabrina kort. før jeg rakk å reagere, tok hun tak i meg å dro meg inn i en ekte sabrina klem som jeg virkelig trengte nå! Virkelig. "Åhh, jeg har savnet deg wendy, du aner ikke, de 3 dagene uten deg ved min side var tortur!!" Sa sabrina mens hun tok opp noe fra lomma.

"Kom, vi stikker ned til kiosken å kjøper oss en is" sa sabrina stolt mens hun veivet 100 lappen hun hadde tatt opp fra lomma i trynet på meg. Jeg smilte stort, før jeg reiste meg opp å sammen med min herlige bestevenn, gikk til kiosken nærmest oss.

Før vi var framme, stoppa jeg å sabrina opp, vi gispet å så på noe som var helt forferdelig. Spessielt for meg. Hjertet mitt ble dratt sakkert men sikkert fra hverandre.

Er det det folk kaller kjærlighetssorg og få hjerte revet fra hverandre? Yepp, tydeligvis det.
-----------------------------
OMGGG, UNSKYLD UNSKYLD, BEKLAGER SORRY FOR KAPITELLET SOM SUGDE SYKT. Beklager ass.
Å tusentakk for 2 plass i teen fiction!!! TAKK, + snart 4000 lesere!
~ iamgoals