To BAD for a badboy

tjuetre - uventet sykehus-besøk

"Du er veldig kjekk." Sier jeg og ser opp på Oliver. Han smiler og ser ned på meg.

"Og du er veldig søt." Svarer han og gir meg en stor bamseklem. Til tross for at jeg er lavere enn han, så blir jeg pakket inn. Vi sitter i sofaen og 'ser' på film.

Vi har bestemt oss for og prøve og være sammen og se hvordan det går. Går det, blir vi ordentlig sammen. Går det ikke, så går det ikke. *SING SONG*
Jepp, vi har byttet lyd på ringeklokka.

Jeg reiser meg opp og går ut i gangen, jeg låser opp døra og titter ut. Der står Tyler, tydeligvis veldig forbanna.

"Hva kan jeg hjelpe deg med?" Spør jeg og ser på han. Han stirrer hardt tilbake. Som om han prøver og lese tankene mine, men får det ikke til.

"Du....er....død!" Sier han og løper mot døra. Jeg prøver og lukke døra, men rekker det ikke før han river den opp. Jeg løper gjennom stua og spurter opp trappa. Jeg løper til den hemmelige døra i veggen, og gjemmer meg der.

Jeg hører Tyler sine fottrinn gå forbi døra. De stopper litt opp ved veggen.

Jeg går mot veggen inn til naborommet. Det er hemmelig rom nummer 2. Vi har 3 sånne rom.

Jeg lukker opp døra og får meg en overraskelse når Tyler hopper gjennom luken og angriper meg. Han sitter oppå meg og slår meg så hardt han kan med knyttnevene.

Jeg kjenner blodet suse i hodet. Jeg kan ikke føle noe mer. Det gjør for vondt. Jeg kjenner ikke kroppen min, er det nå jeg skal dø. Jeg ser meg rundt. Der ser jeg Oliver komme løpende, før det svartner helt for meg...

~~~~~~~~~~~~~~~

~OLIVER~
"Hun ligger nå i koma, 4 ribbein er brukket, hun har brukket håndleddet på venstre hånd og hun har punktert en lunge." Sier jeg til Ethan. "Men legen sa at de fint kunne få lungen til og pumpe igjen innen 3-4 timer."

"OK. Hva skjedde egentlig?" Spør Ethan. Vi står og snakker på mobilen.

"Det begynte med at jeg stakk innom Natalie for og sjekke til henne, som du ba meg om. Så bestemte vi oss for og se film, plutselig mens vi så film ringte det på døra. Så gikk Natalie og åpnet, i neste sekund kom hun løpende med en gal Tyler etter seg. Hun gjemte seg i det ene vegg-rommet deres. Helt til hun ble funnet. Da angrep Tyler henne. Når jeg først fant veien til vegg-rommet, så satt Tyler oppå Natalie og denget løs på henne med knyttnevene." Svarer jeg og puster ut når jeg har fått sagt alt. Eller ikke alt, jeg unngikk den delen hvor vi sto og kyssa. Haha.

"Ok, men jeg må gå. Ha det." Sier Ethan og legger på.

Jeg går inn på rommet hvor Natalie ligger. Håret hennes ligger pent på puta i sykehussenga. Øynene hennes er lukket, så det ikke er mulig og se på de pene øynene hennes. Ansiktet hennes er blekt, som om hun akkurat har opplevd noe helt forferdelig. Hendene hennes ligger på magen hennes. Jeg tar tak i den ene hånda hennes. Den er kald og slapp. Jeg legger den ned igjen.

Jeg snur meg, akkurat i det døra åpner seg. Inn kommer Riley og Eiley. Jeg ringte dem i stad og ba dem komme. Legene hadde bedt meg om og prøve og vekke Natalie fra koma, ved og snakke til henne. Så jeg har ringt tvillingene for og få hjelp av dem.

"Hva tenker du hun kan våkne av da?" Spør Riley og ser skeptisk på meg.

"Jeg tenker kanskje noe musikk som dere pleier og høre på sammen med henne. Eller noen typiske tulle setninger." Forslår jeg. De står og tenker en stund begge to, før Eiley tar ordet, med makt.

"Vi kan for eksempel spille sangen Happy av Pharrel Williams." Sier Eiley.

"Jaa. Den sangen blir hun alltid så glad når hun hører den." Sier Riley.

"OK. La oss prøve det da." Sier jeg mens skrur på mobilen min på full styrke og setter på sangen happy.

Natalie beveger seg ikke eller noen ting. Ikke en eneste reaksjon. Ingenting. Hun bare ligger der helt stille. Jeg skrur av musikken og putter mobilen i lomma.

"Noen andr-" Rekker jeg og si før en lege kommer stormende inn i full fart.

"Hva skjer?" Spør Eiley og ser bekymret på legen. Han snur seg fort rundt.

"Det som skjer er at denne jenta, Natalie, er i livsfare hvis hun ikke får lungen ordentlig i gang!" Svarer legen.

~NATALIE~
Jeg så bare svart, langt borte kunne jeg høre stemmer. Irriterte, sinte stemmer. Dem snakket fort. Det virket som om de hadde det travelt.

Jeg prøvde forsiktig og åpne øynene. Det føltes som øyelokkene var limt fast.

En stikkende smerte spredde seg i kroppen. Det føltes som hundre, glem det tusen nåler prøvde og stikke hull på huden min. Det gjorde så vondt at jeg fikk lyst til og skrike, jeg presset øynene hardt sammen og vred på meg i senga. Smerten ble bare sterkere.

Jeg satt meg fort opp i senga med øynene stirrende i veggen, eller ikke veggen, men i Oliver sine øyne. Jeg ble med en gang mer avslappet.

Oliver løftet blikket og så på meg, han smilte, før en bekymret rynke kom fram i panna hans. Han så på meg.
"Hvordan går det med deg?" Spør han.

"Kroppen...... voond." Presser jeg fram mellom sammenbitte tenner. Kroppen min verker i 110%. Jeg skjærer tenner og tar med til brystet. Det gjør vondt og puste, det føles som jeg puster mindre og mindre luft for vært drag jeg tar. Halsen min føles som den er allergisk mot luft. Jeg får ikke luft ned i lungene.
Jeg tar meg til halsen, den er ikke hoven. Uansett hvor fælt det føles. Jeg stirrer hardt på Oliver fir og få han til og hjelpe meg. Hendene mine holder rundt halsen. Øynene mine glir sakte igjen...