Gutten med det bustete håret

21) Guys my age

Så tenker jeg over hva han nettopp har sagt, og det blir min tur til å bli nysgjerrig.

"Hun har funnet på noe med Benjamin?" Jeg klarer ikke unngå stemmen i å knekkes midt i setningen, litt skuffet over at ingen av dem har fortalt noe av dette til meg. Jeg forventer selvfølgelig ikke at de forteller meg om alt de gjør kun fordi vi er bestevenner, men det virker nesten som om de skulle holdt det... Hemmelig for meg.

Nei, nå overtenker jeg helt sikkert. De ville aldri gjort det. Eller?

"Ja, jeg tviler på at de gjør skolearbeid," sier han ærlig, og selvom jeg tenkte det samme, treffer ordene meg som et slag i magen. Men jeg vet jeg burde være glade på deres vegne, og derfor trekker jeg på meg et smil.

"Så koselig for dem."

Isaac blir stående i åpningen og stirre på meg, og jeg forstår umiddelbart at han ikke kjøper gleden min. Han kremter til igjen, og ser rundt meg som for å se en grunn til hvorfor jeg fortsatt står her, og blikket hans lander på posen i hendene mine.

"Da eh, får jeg vel gå," sier jeg kjapt, og gynger kroppsvekten utålmodig mellom tærne og helene. "Si ifra til Kayla at jeg var her, vil du?"

Han fortsetter å observere uten å reagere, og jeg antar han bare er lite interessert i å sosialisere mens jeg bærer opp sykkelen fra gresset igjen. Skuffet over at jeg blir nødt til å vende hjemover igjen, hvor stemningen sikkert er den samme som da jeg dro. Ikke kan jeg dra til Luke heller, for vi har heller ikke snakket den siste uken. Med unntak av de få ordene som har blitt vekslet mellom oss når han har hengt med Bradley.

"Du eh," starter Isaacs mørke stemme bak meg, og får meg til å snu meg så fort at jeg blir flau.

"Du kan sikkert bli her hvis du ikke vil hjem."

Sjokkert glipper leppene mine fra hverandre, og jeg blir stående nedenfor trappen og blunke repeterende.

Vet han om familiesituasjonen min?

Jeg nøler med å svare, og rett før Isaac sier noe kommer et høyt rop innefra. Straks dukker det opp enda en skikkelse i døråpningen, et krøllete hode bak Isaacs brede skulder.

"Neimen jøss," sier gutten, og smiler glitrende. "Jeg visste ikke du hadde planlagt besøk, Isaac."

Den fremmede gutten er lavere enn Isaac, men de brede kjevene og maskuline trekkene avgir at han likevel ikke er yngre. Han er kanskje eldre, til og med.

"Hun skal bli med på utflukten," sier Isaac til den brunhårede gutten, før han setter blikket i mitt. "Ikke sant?"

Igjen blir jeg stående og blunke. Jeg nikker omsider, og kremter når jeg innser jeg må se helt idiotisk ut her jeg nærmest befinner meg i en paralyse.

"Eh ja, sikkert."

Utflukt, hvilken utflukt?

"Kult, kom inn," sier den smilende gutten ved siden av Isaac, og jeg fniser over at det ikke en gang er hans eget hjem han inviterer meg inn i.

"Ok, takk," mumler jeg mens jeg legger fra meg sykkelen igjen, og for andre gang går opp trappene til døra, hvor de to guttene blir stående og stirre.

"La meg ta den," fortsetter den fremmede gutten når jeg er oppe, og hinter til posen jeg har i hendene.

"Det er bare is, hvis det faller i smak," mumler jeg, og roser meg selv innvendig for å ha tatt med flere skjeer.

"Is er perfekt!" jubler gutten, og tar imot posen med et par overlykkelige, brune øyne. Han er ikke sjenert, det er iallfall sikkert.

"Vi drar straks, det er bare å sette deg i sofaen sammen med de andre," sier han så, og jeg kjenner klumpen i magen vokse. Med de andre? Hvor mange er her, egentlig?