Briste Punkt

.30.

Begge guttene løper,  uten noen bekymringer, begge guttene smilte så sterkt at de nesten trode ted at kjeven gikk ut av ledd. De var så fanget i sine egne tanker imens hendene dems var knyttet sammen. De var så fokuserte på hverandre at de glemte å bli slitene eller andpusten. Begge ledde så høyt at de som gikk forbi ville bli misunnelig. Alle tideligere smerter og sår var glemt. Ikk en eneste tanke kom in i dem, bare tanken på hvor top livet var.

Imens de løper så måtte folk passe seg og biler brå bremse.

Alex ser bort på kåre og ser noe av det vakreste og noe han hadde ønsket å se lenge.

Kåre sitt vakre smil.

De løp en stund til de kom fram til en strand, de løp over steinene og ut i vannet.

Vannet var is kaldt.

Alex ville til vanlig fryktet det siden han ble mishandlet med kaldt vann,  men ikke en gang tanken på frykten hans kom til han. Bare gutten foran han.

De stoppet når vannet nåde opp til hoftene dems.

Begge guttene peste og Henden dems klemte seg tettere sammen, begge så utover vannet imens beina stod på stein og sand.

De snur seg mot hverandre og smiler.

De stirer dypt inn i øynene til hverandre. Grønn mot blått.

Kåre begynte å le og holder seg til brystet.

Alex rødmet imens han stirer på kåre som viste sin nye side.

"hahah jeg skulle ha skulka for lenge siden." Kåre jubler.

Alex smiler enda mer og blir med å juble.

" Fakk allt dritt I livet! Bare kom!  Jeg er jævla klar! " Kåre skriker høyt mot himmelen.

Alex og kåre ser på hverandre igjen. Begge smiler.

" skrik med meg. Få ut alt du holder inne." Kåre sier selvsikkert.

Begge to løfter hendene som er knyttet sammen til hverandre og skriker lungene sinne tomme.

Begge to følte det at tunge vekter ble dratt ned skulderen dems. Indre demoner ut av kroppen og bare fri het igjen.

Begge peste etter å ha ropte.

" hei? Skal vi gå til land? Vannet er litt kaldt. "

Alex smiler og drar med seg Kåre.

Han drar med seg Kåre på land og  vekk fra stranden.

Han drar han med seg in I skogen, bladene på treet var så knall grønne og fugler kvittering fylte ørene dems.

De stoppet og ser på hverandre.

" Kåre hvor skal vi nå? " alex smiler og slipper Alex.

" Jeg føler bare noe jeg ikke har følt på lenge.. .... det føles så deilig at jeg aner ikke hvordan å beskrive det."

Kåre tokk et skritt mot alex.

" Jeg har alltid følt meg så tom oh bare sett etter ting for å holde meg gående! " Kåre kom litt nermere

Alex smiler bredere og ler litt.

" Jeg har alltid følt det at jeg måtte være noen andre! Noen som ikke er meg... men med deg.." Kåre griper hendene til Alex.

" du har fått meg til å endelig stole på noen, ut en å måtte bekymre meg for den dagen du drar. "

Alex ble litt rørt.

" men ikke bare det, men du har stolt nokk på meg... du kom til meg og fortalte meg at du ville bli kjent med meg.... du var den eneste som spurte om det gjorde vondt!  Og ja" det gjør helvetes vond! Hver dag! Men, ikke nå! Jeg kan ikke huske sist jeg faen med ropert sånn til noen og smiler et ekte smill.... "