Briste Punkt

.20.

blikket til kåre var fylt med skam, hvorfor sa han det? hvorfor? han vet det uansett.... ta det med ro... det var uansett på tide å snakke om hva han leste fra brevet

.

.

.

kåre viste ikke hva han skulle gjøre av seg, han viste det at Alex allerede viste, men fremdeles så var gan så redd for å si det.

helvete kåre, det er ikke så farlig bare se opp på fyren... han vet det allerede!! SLUTT Å VÆR SÅNN, BARE MØT BLIKKET HANS! 

kåre sikker raskt opp på han med selvsikre øyne, men kroppen frøs.

alex sitt blikk var is kalt, ansiktet hans var helt følelsesløst og det føltes som at jeg ville bli knivstukket av blikket. 

" hva sa du?" stemmen hans var så mørk at gåsehuden reiste seg over ryggen. 

kåre kjempet for å få ut noe, men ordene skalv og lepene hans dirret så mye. " h............hva....... men.....er..............................d...u?" kåre svelget og hvisket uten å se på Alex " du vet det alt...allerede. " 

alex reiser seg raskt, men faller til side, så han satte seg igjen med hendene på bordet. alex sukker, " hva mener du med at jeg allerede vet? " 

" du leste brevet....du vet alt... om mamma, Rey og.... pa..pappa... ikke sant?" 

alex sukker igjen og tar seg til ansiktet. " jeg vet ikke hvordan den navn brikken skulle fortelle meg at du blir misbrukt av mor di? det eneste jeg vet er at navnet til en person du hater står på det og at du bærer en eller annen skam.... ugh..." Alex tar seg til hodet og knurrer stille i smerte fra hodet. 

Kåre reiser seg og går bort til Alex og snurr han mot seg og legger hendene på begge skuldrene, "HEY! ro deg, du er syk!" kåre setter seg på hukk og prøver å få øyekontakt. de sterke blå øynene til Alex ristet og var matte og øynene slett med å holde seg oppe. Kåre flytte den enne armen ned og hold rund hånden hans. Den ristet så gale at kåre kunne nesten høre kjelettet hans. Svette

" Jeg vet ingenting.... jeg lover... bare tro meg...... hvorfor.... hvorfor gjør noen noe sånt..." Alex hvisker med en skjelven stemme.

" det går bra... jeg lover..." Kåre viste ikke hva han skulle gjøre... Alex får nå et anfall eller noe på grunn av at jeg var så dum....
Kåre maserer de arrete fingertuppene til alex.

Alex ut av det blå griper skulderene til Kåre. Kåre ble helt stiv og stirer rett in i øynene hans.
" kom til bake... vere så snill" De blå iskald øynene han vannet opp. Ingen lyd kom ut ,bare et ord " Oliver..."

Så strammer grepet seg rund skulderen til kåre og han kunne kjenne neglene til alex dypt in I skulderen i mens de skalv.

Alex mumler og hvisker imens kåre var så forvirret og redd for hva faen som kjede. Til

Alex slipper ut et smertefult skrik rett in I ansiktet på Kåre og i strikket så ropte han Oliver.