Briste Punkt

.16.

dagen var så forvirrende, dagen før så hadde jeg skulket skolen, fordi jeg ikke gadd å møtte noen og jeg viste ikke hvordan man skulle forklare kloremerket fra mamma. og jeg viste det at alex hadde lest brevet og mest sannsynlig viste hva moren min gjør med meg om kveldene. så jeg så vel for meg hva han kom til å si. en side av meg, sier at alex er gal og jeg kan ikke stole på han og jeg burde komme meg så lang unna som mulig, men det er også en bite liten stemme som sier at... han vil hjelpe... men, jeg kan ikke la meg lure.

Men så skjedde det noe, jeg valgte bare å gå en tur og hvile tankene mine, til jeg ser alex gå mot meg, han hadde ikke fokus på hvor han gikk, fokuset hans var rettet mot et grønt blad,  øynene hans fortalte så mye, alex kunne ikke få nok av å stirre på bladet, man kunne nesten trodde at han var forelsket. når jeg så han, så ble den lille stemmen så stor ,som ville et jeg skulle stole på han og sa at alex kan være der perfekte medisinen. jeg ville nesten bare løpe in i armene hans og få trøst, men kroppen min var helt stiv, da de blå øynene hans forlot bladet og blått møtte grønt, jeg trodde at jeg skulle dø. han trodde alex ville se merket på skinnet, men øynene hans var helt fanget, blikket hans var så fylt med medfølelse og kjærlighet, og det som fikk kåre sinne hår til å reise seg og hjerte dunke til det nesten ikke kunne dunke mer, de var pekt mot han. alex kom nærmere og tar hånden sin på ansiktet mitt og stryker tommelen over merket, men øynene var helt fanget i minne. han hvisket noe jeg ikke hørte, men jeg drett i det akkurat da.

men, så innså jeg at, alex kom til å anmelde mora mi, jeg var så skamfull, 

men alex gjorde ingen ting, han tokk meg bare til en bank og vi satt der i en time, jeg var så redd for hva han skulle si, jeg vet ikke hvorfor og hva, men jeg var redd for å miste det jeg hadde igjen, og redd for å miste kontrollen. 

men så åpner alex munnen, han sa at han forstod hvordan jeg hadde det på en måtte, jeg svarte med sinne som vanlig, men alex så ikke på meg eller hevet stemmen. han sa noe jeg ikke hadde forventet.  han sa at han hadde noe, men det ble tatt fra han, og jeg viste ikke hva jeg skulle si. 

og så sa han " kåre... du er ikke alene" og så dro han, 

jeg satt der i flere timer og kom ikke over det, det var så mange stemmer og de ropte og sa at jeg var nødt til å la alex hjelpe meg. 

men neste dag, alex var annerledes, de blå øynene hans var så matt og han var blekere en før. jeg så at Rey ville snakke med han, men han ignorerte henne helt. det irriterte meg. så i mat fri. gikk jeg opp på taket, alex satt lent til en vegg, jeg ropte på han og stod over han, men noe jeg ikke hadde forventet, et lite lys i øynene til alex tente. det var som at motivasjonen og livsgleden var tilbake, men han var fremdeles sliten. jeg begynte å snakke mer og øynene hans ble mer død. 

alex sa at han bare hadde sovet dårlig, jeg kan ikke si jeg trodde på deg, så jeg satt med att med han. ut av ingenting så sier alex navnet mitt og han ville lene seg på meg, jeg lot han

og i det sekundet så forstod jeg at... alex er min medisin. 

og jeg må være hans.