Briste Punkt

.18.

kåre grynter. han var egentlig ganske glad, er en måned så får han endelig komme ut! fra det hersens sykehuset!!! AHHHHH så helvetes deilig!  jeg har så vidt fått besøk av noen, jeg tror Rey kom og besøkte meg en gang, men de måtte dra til et avhør. 

" hallo kåre. "  en lege kom in. " jeg skal bare sjekke det en siste gang so kommer nok noen og henter deg."  legen sjekket meg,  så på ankelen mi og tokk på nakken min. " du trenger nok bare en uke til meg krykke og ikke beveg deg så mye, ta det rolig de siste to ukene, ha en fin nyttårsaften..!"

...

og det var sånn det hente, kåre freg kom seg endelig ut av sykehuset... men ingen kom og hentet han. et pling på telefonen kom. han tar den opp og leser en melding.

Søss:  ummm det ble rettsak...så ummm vi kan ikke hente deg.. sorry bror. :(

jeg skal drepe henne. kåre sukker og halter hjemover. 

" hei!" kåre snur seg mot stemmen. 

det var Alex. 

2 " skulle ikke du være i rettsaken? " kåre spør spørrende. 

" jo, men jeg ville heller at du skulle gå hjem, med krykker på denne tiden av året." alex smiler ertende. 

" sant " kåre smiler lurt tilbake. 

uttrykket til alex forandret seg til et bekymret et. " har jeg funnet riktig kåre? " men det ble raskt ertende.

" så hvordan skal du få meg trygt hjem? " 

" jeg skal gå med deg. " alex stod nå att med kåre. " skal vi gå eller? " kåre nikket bare og de gikk. 

" så hva har du drevet med? " kåre spurte ut i det blå.

" jeg har prøvd å få Leo arrestert... " 

" Leo?" 

" han som nesten fikk deg drept. " 

" vell jeg var den som slo han først.." kåre sa litt skuffa over seg selv. " det er min skyld uansett.. jeg skulle ikke reagert med sinne." kåre sukker " kanskje jeg har lært en lærepenge... ikke reager med sinne men fornuften.. " 

" kåre... det var ikke din skyld... jeg sjener den fyren... og han ville at du skulle havne i trøbbel... klasserommet var vel tomt når han begynte banke deg.... han prøve å få meg til å banke han... han vil bare gjøre hva som helst for at du skulle reagere med sinne.... ok... det var ikke din skyld... "

kåre var tyst.... i et sekund.. " JA! DU HAR RETT! FAEN DEN HJEVLA DOMPAPEN! HA HAN GIKK OVER STREKEN NÅ! HA HAN FIKK SOM FORTJENT, FY FAEN.. HVA VAR DET JEG TENKTE PÅ!" 

alex begynner å le. 

" h..hva ler du av? ey, slutt... det er ikke...umm..." alex leger hånden sin rund skulderen til kåre. kåre sinne skinn varmes opp.

" hei, kåre... aldri slutt å vær deg selv, jeg liker deg altfor godt til at du skal skifte personlighet nå." alex humrer.

liker meg altfor godt...... liker meg?

" kåre? " 

" ehhhh......... ja!"

"hvor bor du?" alex avbryter tankene til kåre.

kåre ble stum. han stoppet og stirrer utover. han ser ned på foten sin som fremdeles var i en gips.

vil det egentlig være så lurt å dra hjem?

"kåre?" 

jeg har ikke penger til å bli på et motell... og jeg har ingen familie å sove over hos heler..

"kåre?"

fane, men om jeg er hjemme så kommer jeg i hvert fall ikke til å bli bedre. 

"kåre" 

shit, shit! SHIT!

" kåre!" 

alex hold de varme hendene sinne rund hendene til kåre, kåre kjente at hendene hans ristet. alex hold han med de rolige varme hendene. kåre sikker opp på Alex. øynene hans var fylt med bekymrelse, men det var noe med blikket hans, som fikk nervene hans til å roe seg. 

" du er trygg nå kåre.." 

...

alex førte meg hjem, med en gang jeg så døren så ble usikkerheten større. kåre stoppet foran dør og tar usikkert på dørhåndtaket.

 " du... du kan..... faen.. umm..." alex fikk kåre til å snu seg mot han, alex klødde seg i hodebunnen og ser rett på kåre.

kåre sikker forvirret på Alex og så ned i baken, på han og ned i baken, til at kåre ble forvirret av hele Alex.  men så stoppet kåre og så bestemt på meg, de blå øynene var kalde men selvsikre.

" kåre, aldri slutt å være den aggressive, ikke slutt å reagere med sinne, men finn en grense... ikke ta den veien... ikke finn masken og bli noen andre.... om du noen gang tar den veien og blir noen andre, jeg kommer ikke til å kunne vite hva jeg skal gjøre... du er den eneste ekte... du skjuler ikke personligheten... da jeg fant deg forsvarsløs på baken... jeg trodde du døde... jeg trodde jeg aldri skulle se deg igjen... da jeg så deg i øynene og øynene dine var så desperate og matt at jeg ville bare drepe Leo..." Alex ble stille.

Kåre stirrer sjokkert på Alex, øynene til alex var fylt med frykt, men ett eller annet sa at alex hadde sett noe slikt før... kåre husket ikke mye fra den dagen, men han husker at alex var ganske rask med å ringe og lege han i stabilt sideleie. 

det var som om han viste akkurat hva han skulle gjøre... det kan jo også hende at han har blir lært.....

plutselig ut av ingenting så legger det seg to hender på skinnet hans. ansiktene dem var så nærme, at han kunne føle pusten hans. øynene var fanget i hvarande blått mott grønt. 

" du har virkelig vakre øyne kåre. " alex hvisket.

til vanlig så ville kåre reagert dårlig, fordi han hadde fått øyefargen fra faren sin, men akkurat nå så betyde ikke faren noe, setningen fikk skinnene til kåre til å varmes,