Briste Punkt

¤19¤

alex våkner med et gisp. svette rant ned panna og kroppen føltes klam. Øynene utforsker rommet panisk, men blir roligere og han sukker og reiser seg, ser rund i det blå rommet. Armene strekker seg opp til skulderen og legger seg til et kryss over brystet. Fra skulderen og opp til hodet og prøver desperat å ikke lage en lyd sånn at han vekker foreldrene.  Han ønsket å bare la følelsene ut, men kroppen lot han ikke, så en smerte full klump I halsen vokste.
Hendene går sakte opp å ned fra hodet til skulderen. Hendene ristet så gale at det la igjen kloremerker fra neglene over halsen. Han ignorerte smerten helt og forble stille. Tanken surret.

" ngh"

Alex frøs. Hendene slapp nakken hans og han stoppet å riste. Han snur seg skrekkslagen mot lyden.

Men i det sekundet han så på tingen, så følte det ut som om hjerte hoppet over et slag. Kroppen sluttet å riste og øynene hans var helt fanget i det som lå att med han.

Det var kåre... håret hans var ende mer rotete en til vanlig, ansiktet hans koste med hendene og en nydelig liten dråper sikkel dryppet nedover skinnet.

Øynene til Alex ble roligere av synet. Hvordan kan noen være så søt når man sover...

Vent....

Hva gjør han her?

* tilbake blikk *

" du har virkelig vakre øynene kåre" Jeg bare sa det Uten å tenke.

Blikket til kåre ble fylt av et sjokk, men forandret seg til et lite smil.

" aww er det et smil jeg ser?" Alex erter kåre, vel vitne om at kåre kom til å angripe han.

" JEG SMILER IKKE!  OG IKKE SI SÅNN OM ØYNENE MINE! BEUNDR HELER DINNE EGNE ØYNE DIN FAEN!"  Kåre tokk et aggressivt stegg frem " UGH!! " og han tråkket med den skade foten. " jævla helvete! " Kåre skriker i smerte.

Jeg hjalp han og og så på foten hans. Etter kanskje 10 minutter så sa jeg noe. " hvordan føles den?"

Kåre sukker " grei " Kåre dyttet meg av han og så stykt på meg. " så hva nå? Skal du bli her helt til moren min kommer tilbake? " Kåre grynter.

" Kåre... moren din og Rey kommer nokk ikke før ganske sent... hva om du overnatter? "

* tilbake blikk over *

Åhhhhhh....

så det var sånn det var.... 

jeg tror ikke hele grunnen til at jeg ville at kåre skule overnatte var fordi jeg ikke ville at han skulle være hjemme alene.... men at jeg så at kåre grublet over noe og blikket hans var fylt med frykt. jeg vet jeg lovte han å ikke hjelpe fordi han sa at han var okay på den lille skog turen vår, men det har vert så mye i det siste... og jeg vil egentlig bare at han skal stole på meg, bli venner som gjør alt sammen og støter uansett hva... gi han en støtende skulder... 

alex sikker tilbake på kåre som sov dypt. 

Hjertet dunket i brystet og han fikk en varm følelse. Han hadde altid den følelse rundt Kåre, fordi det var noe meg Kåre som tente en livsglede i han. Sånn hadde det vært helt siden han først så han... den dagen han sang I musikkrommet. Jeg husket ikke hva ham sang,  men stemmen var så nydelig at han trode han trengte en psykolog for å få ut hva han følte.

Alex reiser seg fra sengen og forlater rommet, rommet var stille akkurat som hele huset. Han snekk seg ned trappen uten en lyd. Nede ved trappen så satt katten ved inngangen til kjøkkenet. Katten gned seg langs beina til alex.

*mrau?*

Alex smiler imens de uskyldige blå øynene til blåklokke er pekt mot gan og en rolig glød fra solen treffer den lille skapningen. Alex løfter opp katten og stykker nesa in I pelsen og trekker til seg lukten dens. Så går han på kjøkkenet og legger katten med matskålen og fyller på.

...

Kåre hinker ned trappen med krykkene, en god lukt fra kjøkkenet vekket han. Kåre prøver å være lydløst for hvert steg, men det var litt vanskelig med krykker. 

Han sikker usikkert in og ser en sjorteløs ravnhåret som lagde toast, blikket hans var sliten og man kunne se noen svake mørke skygger under øynene, han hadde et sår på leppa og det bløde lit.
Øynene til kåre glir sakte ned fra ansiktet og ned på kroppen. Han hadde en slank kropp og bredere skuldre en kåre, noen svake muskler viste men ellers så kunne man egentlig se litt ribbein. Imens kåre stiret så la han også merke til et arr på siden hans ner armhulen,  det var kanskje like stort som hånden til kåre og så ut som at det hadde vert et brannskade der.

Kåre så på alex og begynte å lure hvordan I helvete Alex hadde greid å få et sånt arr. Kåre sikker opp på ansiktet hans igjen og legger merke til det svake arret på panna.

Kåre var helt fanget i tankene. Alex la ut et sukk noe som vekket kåre, men noe stemte ikke. Øynene til Alex begynte å skjelve og Øyelokkene kjempet for å holde seg oppe, beina begynte å skjelve og kroppen hans falt til side. Kåre tar et byks og tar i mot alex før han treffer bakken. Og faen han er lett.

Alex sine øyne spreter opp med en gang han traff kåre, kroppen stivnet og hendene hold godt takk i kåre.

" HEI! GÅR DET BRA?! " Kåre skriker.

Alex sikker opp på kåre og stirer opp og øynene hans. Blikket hans roet seg sakte og han reiser seg og legger tosten på en talerken. Og så går han bare og setter seg ved bordet. Kåre setter seg på andre siden av bordet og ser forrviret ut.

" er du syk? " Kåre spurte usikker og var forvirret over hele situasjonen.

" du kan si det sånn.... kanskje... jeg vet ikke lenger." Alex suker og leker med toasten.

" du kunne bare ha lat meg være hjemme om du var så dårlig.... hvorfor kom du og hentet meg om du var syk? " Kåre roper.

" Jeg er ikke syk... jeg har det helt fint.... siden du er her nå..." Alex griper hånden til kåre og stryker den med tommelen oppå bordet. Han stirer kjert på hånden og et varmt smil vokste fra munnvikene hans. " nå som du er her så trenger jeg ikke å bekymre meg lenger... nå vil alt bli som før..." Alex smiler brett.

Kåre ser ned på hånden til alex, men så fryser kåre. Alex sikker forvirret på kåre og ser det sjokerte blikket til kåre.

" hva skjedde med fingrene dine?" Kåre skalv og trekker hånden til alex nermere.

Alle fingrene var dekket med arr, man kunne nesten ikke se mønstret på finger tupene siden de var så opp skrapte, det var arr rund neglene og fingrene hans så ut som om han hadde stappet dem ned I en gressklipper.

Kåre sikker på alex, øynene fartet over hele han, arret på pannen, arret under armhulen og de ødelagte fingrene.

Alex ler svakt og trekker armene tilbake og prøvde å dekke det store arret under armen, klø seg i hodet og deke for pannen. " det er ikke noe å bekymre seg for." Han smiler.

" men..... det ser jo ut som at du har blit mishandlet!" Kåre roper bekymret. 

" det går fint... uansett så burde du vere bekymre for deg selv." Alex smiler.

" d..du... jeg er ikke dum... hva i helvete har skjedd?!" Kåre reiser seg og griper skulderene til alex.

" fortell meg om det da... " Han peker på det svake kloremerket på skinet mit. Det hold på å forsvinne og kom ikke til å lege igjen arr... men hjertet dunket hardt når han tokk på det. Øynene hans var kalde og øynene var rett på meg.
" på fjellet, så sa du at du var okay..... vil du vite noe... jeg hater folk som lyver..... " Kåre frøs i da tonnen hans ble aggressiv. " men jeg lot det lige for jeg viste at du måtte lyve..... kanskje jeg ikke vet hva kåre... men jeg er ikke blind" Alex trekker seg nermere Kåre og hvisker. " Jeg ser masken din..."

Alex setter seg tilbake, sukker og tar seg til hodet. " unnskyld... jeg sa for mye..... " Alex beklaget..." Jeg er ikke meg selv akku-"

" det var mamma "