Briste Punkt

.12.

kåre løp for harde livet, melkesyren pumpet smertefullt gjennom beina, pusten kom ut som noen skyer og regnet buldret nedover. 
Klokka var 12:42 og det stresset han mye.
Han hadde ikke forvente å drikke dage  før, selvfølgelig viste ingen hvorfor han dro.
Stresset og frykten dalte nedover ansiktet og nedover ryggen og ga gan en frysning som, føltes som at en nål putte med tusen nåler, ble dratt nedover kroppen.

Det var ingenting med det som skjedde tidligere. Men han viste at om han Ble lengre så ville angsten blitt større. Frykten for folk i uniform. det er egentlig litt rart, men hvordan kan du stole på at politiet vil beskytte deg og ikke angripe deg? hvordan vet du om brannfolket vil slukke en brann? hvordan vet du om ambulansen er villig til å redde deg, uansett om du var på en flåte i Stillehavet og døde eller sitter hjemme og gåter seg selv i smerter? hvordan kan du stole på at elektrikere fikser alt og ikke gjør det være for å få mer penger? hvordan kan du stole på de som bærer uniformen at de vil beskytte deg til en hver pris? jeg vet... sist jeg stolte på en.... sviktet han meg. 

kåre mister fotfeste og faller ned i vannpytt. han reiser seg opp, man han stanset, øyene hans møtte sinne egne øyne, to lyse og sterke grønne øyne, en farge som minnet om sola som skinte gjennom de grønne bladene på et tre. gjennom hele livet har folk alltid skrytt over øynene hans, men jeg ser bare han... for mer er øynene mine et minne om at vi er fra samme blod. jeg blir kvalm av tanken.

kåre reiser seg og forsetter å løpe. ignorerer alt rund seg, regndråpene renner gjennom håret og nedover kroppen. 

han stoppet igjen, men nå var han foran huset. han trekker en dypp pust og sliper den ut, drar opp døren. jaken til Rey var ikke der. hun er ikke hjemme. kåre går in og møter moren sin som satt på kjøkkenet og drakk. 

hun så surt på kåre, " h-hvor har du vært? " hun reiser seg og sjangler mot kåre. 

hun så ned på kåre, hun var en ekstremt høy kvinne, jeg tror til og med at hun er høyere en Alex. Det skremmer meg... følelsen av å bli sett ned på, er akkurat som å bli presset ned I kvikksand av bare blikket hennes.

" hvor har du vært? " Spørre hun igjen men litt mer aggressivt.

Kåre nektet å si noe. for om han sa noe eller hold kjeft ville det uansett ende med det samme. 

mamma hikker og surrer .  hun gripper ansiktet min og stikker meg med di lange neglene hennes. kåre slipper ut et litte grynt og bitter tennene sammen for å ikke klikke. 

de blå øynene hennes stirret dypt in i øynene mine. hun flekker tenner og kaster kåre ned i bakken. kåre slo baken hard og kvelte sine egne rop inni seg. 

" viste du at når jeg ser på deg, så ser jeg bare han..." hun griper håret til kåre og drar han opp igjen. " hvorfor gjorde du det Jon?... hvorfor ville du gjøre noe slikt? hva gjorde jeg galt?" hun tåret opp og hulket, imens hun sjanglet. " hvorfor forlot du meg... men han? hvordan kan jeg ELSKE BARNA MINE?! NÅR JEG BARE SER DEG!! HVORFOR FORLOTT DU MEG MED DEN DIN STYGGE SKJØNNHET?! " hun klasker til kåre. neglene hennes skraper opp skinnet hans. skinnet svidde. " FORSVINN!!!! DIN JÆVEL!!! LA MEG SLIPPE Å SE DEG!!! HVORFOR KAN DU IKKE BARE FORSVINNE?!!!!!" hun sparker kåre i kneet og han slipper ut et hves. 

moren gikk tilbake til hvor hun satt og drakk enda en flaske. 

kåre gikk bare opp. låste seg inne på rommet, klatrer opp i sengen hans og setter seg. fører hendene opp til håret og begynner å rive i det og slipper ut det mest hjerteskjærende hylet.