Briste Punkt

.27.

Kåre gikk gjennom matbutikken og så på varer til middag.

I dag så tenkte han at det ble enten svidd gulerot eller brent gulerot til middag, siden han ikke hadde råd til å kjøpe noe annet en gulrøtter.

Kåre sukker og kaster gulrøttene ned i kurven. Han går mot disken, men en mann kom og dultet inn i han. Kåre blir skubbet til side og hvest stille over den såre skulderen hans. Mannen gikk uten å orke å seg om. Kåre sine ropende tanker  ropte helvetes jævla kuk fisk og bla bla bla mot han.

Kåre hveser og plukker opp gulrøttene som lå på baken. Men én hånd tar på skulderen hans.

Kåre slenger den andre hånden sin mot personen, men personen tar tak i hånden hans og slipper skulderen.

Kåre ser på person og grynter iritert av det irriterende smilet hans.

" hva vil du Alex?" Kåre knurrer.

" Jeg? Nei jeg skulle bare se hvorfor K prøver å skjule en skade  på skulderen sin" alex smiler og plukker opp gulrøttene og legger dem i kurven.

" du... hvordan?" Kåre spør sjokert.

" åh... nestegang, så ikke surr så mange runder rund skulderen, da blir det flere lagg pg lettere å se " alex smiler og klapper kåre på skulderen.

Kåre sukker og forsate mot kassa.

" så hva skal K med gulrøtter?  Skal du fore noen? Om det er en kanin så bruker man gulrøtter til godis og ikke mat. Et litte tips til fremtiden! " Alex smiler ertende og veldig positivt.

" Jeg skal lage middag din tufs." Kåre grynter.

" åh! Ja men det gir mening. Gulrøtter er fult med vitamin A, så det er bra! Hva med i morgen? Paprika?  Det er jo fult med C vitamin " alex begynte å håne.

"HVA FAEN vet du om noe!" Kåre begynte å bli iritert.

Kåre betalte og gikk ut av butikken, men det regnet.

" Jeg trodde nordmenn tålte allt slags vær? " alex hvisket han i øret  med en ertende tone.

Kåre knyttet neven og stirer på alex med et mobilskjermen blik.

" hva vil du? Si det nå eller stikk til helvete." Kåre knurrer.

Kåre griper kargen til alex og ga han et truende blikk.

Alex sitt smil døde og ansiktet hans ble litt mer seriøs. Alex så ned på Kåre.

" gjør det vondt? " alex sa med en rolig stemme.

Spørsmålet fikk Kåre til å fryse.  Aldri hadde noen spurt han noe sånt. Ingen hadde lagt merke til noe... ikke en gang hans egen mor. Hun som gjorde alt. Vanligvis så ville Kåre ha ikke brydd seg og bare gått, men nå så stod kroppen hans som et skjelvende vrak.

Alex smiler og drar med seg Kåre.

...

Alex dro Kåre med seg til et buss skur. Regnet plasker og buldret irundt dem.

Kåre stiret ned på fanget imens han satt og skalv. Alex satt attmed han, men sa ingenting bare stirer mot regnet.

Stilheten ble kvelende.

" hvorfor sier du ingenting? Du vet alt uansett. "

" Jeg vet ingenting... jeg leste bare om det du har rundt halsen. " Alex  pekte mot halsen sin, " du sa du berte den med skam.  At du hatet noen,  du ønsker å glemme noe. Så jeg vet ingenting,  men jeg vil lytte "

Kåre fikset med hendene.

" hva skjer om jeg fortelle deg?" Kåre sa usikkert"

" vet ikke, hva vil du skal skje? Bare du velger,  det har aldri vært mitt valg." Alex smiler.

Kåre følte at en stor vekt ble lagt over skulderene.
Og at usikkerheten ble større og tyngre.

" Jeg skal ikke være den som tvinger deg, jeg vet hvordan det er å være sittende fast i kjelleren. Det føles som om at føttene dine sitter dypt fast under gulvet laget av det sterkeste metallet. Metallet som ble smeltet over føttene dine og tilslutt stiver og får det til å føle det fast og ensom."  Alex hvisker rolig.

" har du noengang tenk om det er lurt å forsette? Om det er verdt å forsette selv om alt rund deg, går imot deg." Kåre hvisker gnir hendene urolig mot hverandre.

" ja, hvorfor ikke bare ta selvmord?  Når tanken ført kommer til deg, så virker det som den raskeste veien, du trenger ikke å bekymre deg om noe, du får endelig svare om hva som skjer etter døden og du får ro" alex smiler... men smilet dør sakte. " men ingen vil egentlig dø. Selvmord er ett siste rop om hjelp.  En som har lidt så lenge at dem ikke så en annen måte, selvmord det er en måtte å gi opp. Du gir opp å rope, gir opp å prøve en gang å hviske,  bare gir opp med å I det hele tat prøve å be om hjelp,  fordi uansett hva du gjør, så vil folk altid bare tenke på seg selv og gå forbi..... en mann sa til deg, at om jeg hoppet, s ville han hoppe med meg. Jeg hadde hoppet uansett.... bare om han ikke hadde hjulpet meg... om han ikke ga meg sjansen til føle meg sett, så ville jeg sikkert ha gitt opp.... så ja jeg tenker på det, er det verd det? Det er jo ingen som ser meg uansett? Men jeg har blitt sett, så nå er det min tur til å se deg..." Alex leger hånden sin på skulderen hans.

Kåre skalv. Alex trekker Kåre nermere seg og lener øret til kåre mot hjertet hans. " hører du den lyden... så lenge det hjertet går, så vil jeg altid se, høre og føle deg, du kan alltids komme til meg. " Alex hvisker rolig.

Jåre hørte på hjerteslagene som fylte ørene hans.

Begge gutten sine skinn sakte varmet opp imens de roet seg ned, ingen av dem så på verandaen, bare på regnet.