Briste Punkt

.23.

Kåre og Alex gikk i parken. Der de hengte for første gang sammen.

Vi gikk rund vannet og kom fram til benken.

Bladene på treet var borte på grunn av vinteren.

De satte seg og stilheten ble kvelende.

Alex smilte imens han så ut på vannet.
Kåre så bare nølende ned på fanget.

" du har vel noen spørsmål? " alex smiler.

Kåre så opp på han og så rett in I de klare blå øyne som før var skjult bak masse hår.

" umm...."

En hånd legger seg på skulderen hans. Alex smiler mot han.

" går det bra Kåre... hvordan har det gått i det siste? " alex sitt ansikt var fylt med sympati.

Kåre var så usikker... alt skjedde så fort. Først så ser han alex bryte samen, så kommer det så mange minner og nå så sitter han har og jeg ønsker bare å skrike alle spørsmålene mot han.

" Kåre.... jeg... umm..." Kåre ser på alex og ser at han slett med ordene. " du så noe jeg ikke ville du skulle se... men... du så det.... så du fortjener nok noen svar..." Alex stammer.

" hvorfor?.." Kåre sin stemme skalv.

" Jeg....... for lenge lenge siden... da jeg var 7⅞ år i Amerika... så hadde jeg et hjem....

* alex synspunkt *

Jeg var bare 7 år og fylte snart 8 år, jeg bodde sammen med broren min og faren min i en fattig by i Mexico. Moren min vet jeg ikke mye om, men jeg vet at hun var fra selveste FBI. Så jeg drømte alltid om å få en gang møte henne. Broren min var ofte å lekte med meg når faren min var på jobb... Han var 14 år gammel og jeg elsket han så mye.
Faren min var mekaniker og jobbet hard for å skaffe hele familie Mat.

Selvfølgelig ville jeg alltid være med, og noen ganger snek jeg og bror min oss for å titte innom og se hva pappa gjorde. Han jobbet så hard og jeg syntes alltid synd på han, for han ville jo bare være hos familien sin. Det var hans største ønske... og noen ganger så hørte vi han gråt om nettene. Han kom hjem smilende med blåmerker og blodig nese. Selvfølgelig så forstod jeg ikke det og smilte bare tilbake.

Men far min forsvant, helt sporløst en dag.. cirka rund da jeg ble 7 år. Jeg husker at jeg alltid spurte broren min om hvor pappa Ble av, men han svarte bare at..

" Han er sammen med mamma, Alexander... men ta det med ro... for snart så kan vi besøke dem .... og da, da skal vi komme oss vekk her fra og du skal få deg masse venner.."

Jeg grått... " men hva med deg da?!" Når jeg gråt så brukte alltid bror min og stryke meg over ryggen og han hvisket at alt ville bli bra igjen. 

" shhh jeg vil greie meg uten venner, jeg har jo verdens beste venn her. " smilet hans skinte sterkere en alle stjerner på himmelen kunne gjør til sammen. og det gjorde absolutt alt bedre. 

imens dagene gikk, dagene ble til uker og uker ble til måner så begynte broren min og jobbe, han jobbet i kloakken og renset rørene til folk, siden han var en liten og spinkel på grunn av litte mat så fikk han plass i trange rom. jeg, jeg kunne ikke jobbe, men jeg gjorde det uansett, men jeg gjorde ikke noe bra, jeg stjelte fra butikker, men jeg greide aldri å få takk i noe, og en dag så ble jeg slått og bror ble sint på meg, og han ignorerte meg og hjemmet seg på rommet sitt.

når bror var ordentlig sint så var han som oftest bare bekymret og det gjorde mest vondt.

" unnskyld... jeg skal aldri gjøre det igjen..." stemmen til alex stammet.