Briste Punkt

.23.

broren brukte bare å be meg sitte med han og vi så ut fra et vindu. jeg så bare skamfullt på broren min. " Alexander... du må huske at det du gjør i livet... kan endre hele fremtiden.... husk det. " 

jeg hadde aldri nikket mer før i hele mitt liv og aldri stirret så lenge på han. 

" Alexander, se... " bror pekte på noe.

jeg husker hvor raskt jeg sikket og øynene ble fanget av synet, det var som første kjærlighet.

ikke en stor skinnende ting, men et litte tre i naboens vindu, med så grønne blader at de sikkert skinte i sollyset. 

" haha... er du forelska?" broren min ledde så mye og klemte meg imens jeg var et rødmende 7 åring som nettopp forstod at han ble forelsket i et tre.

" n..nei..." 

" hahaha bare elsk hva en du vil, så lenge du er lykkelig så vil jeg gjerne støtte forholdet dit med treet...." 

jeg gjemte ansiktet mitt i brystkassa hans. 

" Alexander, en dag, når jeg har tjent nokk penger, så skal vi dra og besøke mamma og pappa og dra til den nydelige ste parken og du kan få leke med alle du vil... og vi skal bygge det fineste hjemmet i skogen, og vi skal aldri trenge å fryse eller sulte igjen. " smilet hans vokste og ble så varmt at jeg bare klemte han tettere. 

" lover du" jeg sa uten å se på han. 

det ble stille, helt til broen bestemte seg for å si noe med en mindre glad tone og mer seriøs.    

" jeg lover" 

og det var den siste kvelden jeg noen gang skulle kjenne den varmen absolutt ingen kunne skape.

dagen gikk normalt. jeg var hjemme og bror gjorde seg klar til å dra på jobb. til det banket på. 

jeg så på broren min. 

" Alexander gå på rommet ditt og hjem deg i hjemme deg. ikke kom fram før jeg finner deg. "

jeg trodde han lekte gjemsel. så jeg hjemmet meg i det hemmelige hulet jeg hadde bakk en boks som var i rommet mitt. jeg fniste og håpet at han ikke skulle finne meg, jeg hadde helt glemt av den som banket på døren.

Det tokk en stund imens fnisingen ikke kunne stoppe og jeg kjempet for å være stille.

Men all fnisingen stoppet når jeg hørte et slagg mot hud. En sån lyd som kom når de i butikken stoppet han fra å stjele. ... den lyden når noen slår hånden over skinet dit og en brennende smerte vokser over skinnet. Jeg titer ut fra hjemstedet. Og i da jeg titer ut så møter øynene stein og ild.

Veggen og taket kom mot meg og noe traff hodet mitt hardt og ørene pipte.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var ute. Men våknet.

Jeg var inn i en liten hule laget av veggene og takket, som var i store biter og lå farlig rund meg.
Jeg prøvde å bevegeeg men kroppen satt fast.

" ...h...je..lp" en fjern stemme. 

Jeg skjønte ikke hva lyden var og begynte bare å skrike. Siden min bløde alvorlig og blod rant nedover panna. Jeg forstod ikke at jeg var alvorlig skadet og burde holt meg i ro. Så jeg skrekk I smerter og forvirring. 

"Al..exa..nd.....er " den fjerne stemmen.

Jeg roet meg ikke, navnet mitt ble bare gjentatt og gjentatt i hodet. Øynene mine streifet overalt i det trange rommet jeg var i, helt til jeg fikk øye på et litte lys og førte til frisl luft. Fingrene gravde desperat i ruinene av hjemmet mit.