Briste Punkt

.1.

kåre
Bilde ovenfor.
Personlighet: hissig, sint, egentlig en glad gutt
Hobbyer: får til det meste, så har egentlig veldig mange Hobbyer.
Favoritt farge: rød
Øyefarge: grønn
Hårfarge: brun

Alt i livet mit har vært dritt. Helt siden jeg var 6 år gammel.
Før så kunne jeg ikke luke øynene uten å tenke på den dagen, jeg husket alt...
Lukten...
Lydene..
Været...
Farger...
Men aldri ansiktet hans...

Lyden av at mamma ropte navnet ditt, søsteren min som gråt, Blodet etter at du slo mamma og lyden av at du steg ut av døren og slo den igjen så hardt.... at jeg trodde at huset skulle rase...

Hvorfor?
Du sa aldri noe...
Du sa bare til meg .. dagen før... at jeg kanskje ikke kom til å se deg på en stund...

Jeg husker ordene dine... jeg husker at du fikk meg til å stole på deg.

" du er sterk... du kan om du vil... ta vare på familien din... om du lover å holde de løftene..... så vil jeg komme tilbake lykkeligere en noen gang..."

Du får meg til å bli kvalm...

Jeg stolte på deg...

Jeg holde løftet...

Men hvorfor var du aldri lykkeligere?

Så kom dagen...
Jeg endelig forstod...
Jeg kan aldri stole på noen igjen...

" HVORFOR GJØR DU DETTE?! " den gråtende stemmen til mamma " du sa at du var på jobb?!" Hun var så sint...
Og du forstod aldri...

Du sa altid at jobben i forsvaret var farlig... og at du ville være borte mye......

Du sa du savnet oss...

Du løy...

" hvorfor svikter du oss! Aghnnnnhhh!" Du slo henne...
Før hun kunne gi deg litt dårlig samvittighet...

" tror du jeg orker å se at denne familien vokser? Ikke la meg bli syk!! Jeg blir syk av dere! "

De ordene gjorde vondt...

Du hadde vært utro med mamma...

Fått en ny familie...

Men du dro aldri på grunn av en nydelig dame...

Du forlott oss fordi du endelig fikk den sønnen du ønsket deg...

Var jeg ikke god nok?

Ikke som om jeg fikk noe sympati uansett...

Når jeg fikk søster til å sove...

Så drakk mamma...

Hun skadet meg...

Men hun husker det aldri...

Hver kveld roper hun...
Men,
Hver morgen er hun syk, men smiler fremdeles...

Jeg valgte selvfølgelig å si at livet mitt, gikk til helvete...

I hvertfall den dagen jeg fyllte 13...

Jeg fikk en gave...

Fra deg...

En brikke...

En brikke som nesten alle i forsvaret bærte rundt halsen...

Det stod navnet dit og alt på deg,

Og det eneste jeg aldri forstod... var hvorfor?

Hvorfor beholdt jeg det?

Kåre sikker frustrert opp fra arket og slipper blyanten.

Faen...

Han brettet arket rolig sammen og legger det ned i lumen på den røde rutete jakken hans. Han satt utenfor skole bygget på en benk gjemt i skyggen av et tre.

Faen jeg greier aldri å bli ferdig med det forbanna brevet...

Jeg ønsker bare å fortelle han hvor mye han har gjort... og hvor mye jeg ønsker å se han lide.

Kåre griper brikken som hang rundt halsen hans..

Jon Freg

( kom ikke på noe bedre -_- )

Mitt navn er Kåre Freg, jeg har nettopp startet på videregående.

Jeg er 16 og ønsker å se faren min pine.

Ja faren min...

Han er en sviker.

Jeg hater han over alt på denne jord...

Sønnen hans Mads...

Aka halvbroren min

Går på denne dritt skolen som jeg nå har gått på i en uke!, men han vet ikke om meg...

Faen...

Som om jeg jævla med ønsker å bli kjent med han?!

Bare se på han!

Kåre brå snur seg og stirer på halvbroren son som snakket med en jente.

Han hadde kort brunt hår, blå øyne og solbrun hud..... ser for det meste ut som den gutten som ville fått alle damene I en romantisk jævla film.

Bare se på han... faen for en jævla tosk....

Bortskjemt drit unge, trur han har det så bra, har en mor og en jævla far som egentlig er en sviker og fortjener å bli brent levende!

" ha! Jeg hadde likt å se det! " Det var glap ut at Kåre, ganske høyt.

Kåre slår seg selv.

Jævla idiot.... slutt å snakk så høyt....

Tsk...

Kåre griper sekken sin og kastet den på ryggen. Og forlott benken.

Det er uansett snart time.

Jeg studerer håndverk.

Faen... kunst og håndverk... det letteste faget... selvfølgelig valgte en hevngjerrig person som deg det. Keg hadde egentlig valg musikk, men jeg byttet rett etter en uke.

Jeg sverger ta jeg lagde en toturstol i tiende, bare får deg!

Kåre forsatte gjennom koredorene.... og tenkte på hvor mye han hatet faren sin.

Til ja...

Kåre fulgte ikke med...

Kåre gikk på oppover en trapp, men tråkket feil. Han faler bakover.

To hender fanget han i falet.

Personen hold Kåre oppe. Det tok litt tid før han forstod hva som kjede.

Kåre skvetter og reiser seg raskt opp. Og i det han snudde seg......

Så forandret livet mit seg....

Akkurat nå... foran han.

Sto en svart kort hår som skjuler halve pannen, blek, blå øyne lige blått som havet, ringer i ørene, et lite arr over pannen og kanskje 180cm høy.....

Gutten stirrer på Kåre.

Hva faen er det med den gutten

Kåre Ble irritert av oppmerksomheten.

" ta et bilde og stir på det, istedet! " Kåre dyttet på ansiktet hans.

" u... unnskyld.... du falt og... jeg skulle ikke ha blandet meg..." gutten beklaget.

" unnskyld?! Jeg kunne faen med fått hjernerystelse! "

" u..unnskyld..."

Igjen?

Kåre sukker... " uansett... jeg kommer til å bli forskjen til timen... hadde... raring..."

Kåre snur seg bestemt og går videre opp trappene.

" Vent! "

Kåre snur seg mot stemmen.

Faen det var han...

" hva? "

" hva heter du? "

Hvorfor skal jeg fortelle han?

Uansett...

Jeg skal ikke bli kjent med han uansett.

" Kåre "