Dagene gikk. Alex kom tilbake på skolen og var akkurat den han var. ekstremt glad i å snakke om døden, ekstremt positiv når det gjald døden, favoritt tema døden og like god til å ignorere andre som før. det var den gode og gamle idioten som nettopp hadde fortalt hele fortiden sin til han, yupp, han var tilbake. og Rey var over lykkelig.
under maten og friminuttene så hengte de sammen til og med under timen, eller Alex ignorerte henne også da....
kåre satt ikke så langt unna dem, men han satt alene ved et bord i kantina. han stirret absolutt ikke på dem, nei nei han.... ummm.... faen...
Rey og Alex satt att med hverandre og de snakket ( eller Rey snakket ) imens Alex bare halvsove.
kåre skjente på en klump, han sikket rundt og så at alle var med noen, de pratet, ledde og alt det andre ungdommer gjør. det virker så enkelt.... MEN I HELVETE! SLUTT Å VÆR SÅNN! DU HAR FAEN MED HUGO! HVOR FANE ER DEN ID-..... åh ja.. han er i Danmark...
kåre skikket over kantina og ser på alle folka. øynene streifet til de stoppet, øyne hans stoppet med den eneste som så på han. øynene hans var så mer tydeligere en før og skinnende blå. han hadde aldri tenkt på det, men alex hadde vak-... NORMALE!!! normale øyne!
alex så fremdeles på han og han smiler. kåre ble sjokkert og snur seg lit flau for at alex tok han i å stirre.
i flauheten så reiser kåre seg og forlater kantina. i fult hastverk,
han løp gjennom korridorene på skolen, forbi lærere og elever.
helt til han måtte stoppe på grunn av et hjørne, hjertet dundret og kroppen ble så varm. han lener panna til veggen og får igjen pusten.
han streker hendene opp til ansiktet.
hva faen er galt med meg.
ansiktet lyste rødt,
" hvorfor løper du?!"
kåre brå snur seg mot ropet.
åh faen.
kåre spurter imens alex løper etter han.
" HEI!!"
Kåre løper med Alex halende innpå seg.
Til alex greier å få tak I kåre med å gripe tak i hetta på jakken hans, men Alex trakk lit for hard og får kåre til å føle bakover og slår hodet i magen på alex sånn at han faler over kåre og tryner mellom beina på kåre.
Og sånn lå de.
Kåre stønnet, ikke over at ham hadde en fyr over seg som nettopp tryna mellom beina hans, nei, men fordi kjempe veldig får å komme seg vekk pra posisjonen.
" urg! Hei kan du ta og flytte deg! Du veier et tonn!"
Egentlig ikke, Egentlig så var denne fyren skremmende lett.
" bare vent litt.... jeg trenger bare litt tid." Sa han med en liten tone av smerter.
" VEL JEG HAR IKKE HELE DAGEN!!!!"
Kåre sukker og ventet.... til han oppdaget at ansiktet hans var mellom beina på alex.
" NEI! Å ZU BURDE FAEN MED KOMME DEG AT MEG SÅ SNART SOM MULIG FØR JEG STERILISERER DEG PÅ FLEKKEN!!"
Alex reiser seg og stryker seg til panna.
Kåre reiser seg og ser på alex som gnir seg på panna.
Søt....
NEI!!!
Kåre løper igjen fra aleg og etterlater alex som en liten forvirret hundevalp som nettopp fikk kjeft for noe og ikke forstod hvorfor... akkurat sånn så alex ut da.