Kåre og Alex gikk i parken. Der de hengte for første gang sammen.
Vi gikk rund vannet og kom fram til benken.
Bladene på treet var borte på grunn av vinteren.
De satte seg og stilheten ble kvelende.
Alex smilte imens han så ut på vannet.
Kåre så bare nølende ned på fanget.
" du har vel noen spørsmål? " alex smiler.
Kåre så opp på han og så rett in I de klare blå øyne som før var skjult bak masse hår.
" umm...."
En hånd legger seg på skulderen hans. Alex smiler mot han.
" går det bra Kåre... hvordan har det gått i det siste? " alex sitt ansikt var fylt med sympati.
Kåre var så usikker... alt skjedde så fort. Først så ser han alex bryte samen, så kommer det så mange minner og nå så sitter han har og jeg ønsker bare å skrike alle spørsmålene mot han.
" Kåre.... jeg... umm..." Kåre ser på alex og ser at han slett med ordene. " du så noe jeg ikke ville du skulle se... men... du så det.... så du fortjener nok noen svar..." Alex stammer.
" hvorfor?.." Kåre sin stemme skalv.
" Jeg....... for lenge lenge siden... da jeg var 7⅞ år i Amerika... så hadde jeg et hjem....
* alex synspunkt *
Jeg var bare 7 år og fylte snart 8 år, jeg bodde sammen med broren min og faren min i en fattig by i Mexico. Moren min vet jeg ikke mye om, men jeg vet at hun var fra selveste FBI. Så jeg drømte alltid om å få en gang møte henne. Broren min var ofte å lekte med meg når faren min var på jobb... Han var 14 år gammel og jeg elsket han så mye.
Faren min var mekaniker og jobbet hard for å skaffe hele familie Mat.
Selvfølgelig ville jeg alltid være med, og noen ganger snek jeg og bror min oss for å titte innom og se hva pappa gjorde. Han jobbet så hard og jeg syntes alltid synd på han, for han ville jo bare være hos familien sin. Det var hans største ønske... og noen ganger så hørte vi han gråt om nettene. Han kom hjem smilende med blåmerker og blodig nese. Selvfølgelig så forstod jeg ikke det og smilte bare tilbake.
Men far min forsvant, helt sporløst en dag.. cirka rund da jeg ble 7 år. Jeg husker at jeg alltid spurte broren min om hvor pappa Ble av, men han svarte bare at..
" Han er sammen med mamma, Alexander... men ta det med ro... for snart så kan vi besøke dem .... og da, da skal vi komme oss vekk her fra og du skal få deg masse venner.."
Jeg grått... " men hva med deg da?!" Når jeg gråt så brukte alltid bror min og stryke meg over ryggen og han hvisket at alt ville bli bra igjen.
" shhh jeg vil greie meg uten venner, jeg har jo verdens beste venn her. " smilet hans skinte sterkere en alle stjerner på himmelen kunne gjør til sammen. og det gjorde absolutt alt bedre.
imens dagene gikk, dagene ble til uker og uker ble til måner så begynte broren min og jobbe, han jobbet i kloakken og renset rørene til folk, siden han var en liten og spinkel på grunn av litte mat så fikk han plass i trange rom. jeg, jeg kunne ikke jobbe, men jeg gjorde det uansett, men jeg gjorde ikke noe bra, jeg stjelte fra butikker, men jeg greide aldri å få takk i noe, og en dag så ble jeg slått og bror ble sint på meg, og han ignorerte meg og hjemmet seg på rommet sitt.
når bror var ordentlig sint så var han som oftest bare bekymret og det gjorde mest vondt.
" unnskyld... jeg skal aldri gjøre det igjen..." stemmen til alex stammet.
broren brukte bare å be meg sitte med han og vi så ut fra et vindu. jeg så bare skamfullt på broren min. " Alexander... du må huske at det du gjør i livet... kan endre hele fremtiden.... husk det. "
jeg hadde aldri nikket mer før i hele mitt liv og aldri stirret så lenge på han.
" Alexander, se... " bror pekte på noe.
jeg husker hvor raskt jeg sikket og øynene ble fanget av synet, det var som første kjærlighet.
ikke en stor skinnende ting, men et litte tre i naboens vindu, med så grønne blader at de sikkert skinte i sollyset.
" haha... er du forelska?" broren min ledde så mye og klemte meg imens jeg var et rødmende 7 åring som nettopp forstod at han ble forelsket i et tre.
" n..nei..."
" hahaha bare elsk hva en du vil, så lenge du er lykkelig så vil jeg gjerne støtte forholdet dit med treet...."
jeg gjemte ansiktet mitt i brystkassa hans.
" Alexander, en dag, når jeg har tjent nokk penger, så skal vi dra og besøke mamma og pappa og dra til den nydelige ste parken og du kan få leke med alle du vil... og vi skal bygge det fineste hjemmet i skogen, og vi skal aldri trenge å fryse eller sulte igjen. " smilet hans vokste og ble så varmt at jeg bare klemte han tettere.
" lover du" jeg sa uten å se på han.
det ble stille, helt til broen bestemte seg for å si noe med en mindre glad tone og mer seriøs.
" jeg lover"
og det var den siste kvelden jeg noen gang skulle kjenne den varmen absolutt ingen kunne skape.
dagen gikk normalt. jeg var hjemme og bror gjorde seg klar til å dra på jobb. til det banket på.
jeg så på broren min.
" Alexander gå på rommet ditt og hjem deg i hjemme deg. ikke kom fram før jeg finner deg. "
jeg trodde han lekte gjemsel. så jeg hjemmet meg i det hemmelige hulet jeg hadde bakk en boks som var i rommet mitt. jeg fniste og håpet at han ikke skulle finne meg, jeg hadde helt glemt av den som banket på døren.
Det tokk en stund imens fnisingen ikke kunne stoppe og jeg kjempet for å være stille.
Men all fnisingen stoppet når jeg hørte et slagg mot hud. En sån lyd som kom når de i butikken stoppet han fra å stjele. ... den lyden når noen slår hånden over skinet dit og en brennende smerte vokser over skinnet. Jeg titer ut fra hjemstedet. Og i da jeg titer ut så møter øynene stein og ild.
Veggen og taket kom mot meg og noe traff hodet mitt hardt og ørene pipte.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg var ute. Men våknet.
Jeg var inn i en liten hule laget av veggene og takket, som var i store biter og lå farlig rund meg.
Jeg prøvde å bevegeeg men kroppen satt fast.
" ...h...je..lp" en fjern stemme.
Jeg skjønte ikke hva lyden var og begynte bare å skrike. Siden min bløde alvorlig og blod rant nedover panna. Jeg forstod ikke at jeg var alvorlig skadet og burde holt meg i ro. Så jeg skrekk I smerter og forvirring.
"Al..exa..nd.....er " den fjerne stemmen.
Jeg roet meg ikke, navnet mitt ble bare gjentatt og gjentatt i hodet. Øynene mine streifet overalt i det trange rommet jeg var i, helt til jeg fikk øye på et litte lys og førte til frisl luft. Fingrene gravde desperat i ruinene av hjemmet mit.
Fingrene dro smertefult gjennom steinene. Fingertuppene blødde kraftig og noen negler falt av Fingrene. Smerten var som tusen nåler under neglene og tårene og gråten min var så høy og panniken vokste seg til en ond mørk laken over hodet, sånn at jeg ikke kunne tenke klart lenger.
Imens Fingrene graver desperat opp åpningen, Så hører jeg hvisking og prating over meg.
Prating var fra fremede mennesker, men hviskimgen var så intenst at den ble sterkere en pratingen til de fremede. Hvisking både skriking og navnet hans og Hvisking ble til høye skrik.
Jeg grått og prøvde å dekke for ørene med den enne hånden imens den andre gravde desperat.
Steinene flytte seg og hulet ble større kanskje stort nokk til å få ut en arm. Jeg strak armen ut og prøvde å grave hulet støre.
Etter kanskje en time uten noe nytte så kunne jeg få hodet nesten ut sånn at jeg kunne trekke til meg frisk luft, men det eneste jeg så var støv og ødeleggelse. Det jeg en gang kalte hjem var helt knust taket var borte og naboene sinne hjem var også ødelagt.
Jeg brukte resten av kreftene mine på å dra meg ut.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg brukte men smerten husker jeg.
Da jeg var greid å dra meg ut så så jeg bare etter trøst.
Jeg skrekk så høyt at halsen ble vond. Øynene var så fulle av tårer og dritt at at han nesten ble blind.
Jeg kravlet over ruinene i håp om å finne broren min.
" Jeg vil ikke leke mer! " Jeg ropte da jeg tror jeg var kommet ut av det jeg tror var rommet mitt.
Og der var han. Han lå samenkrøppet oppå en stein og var helt stille.
Jeg kravlet i smerter mot han og begynte å riste i han.
Han var helt røde over ansiktet og halsen hans var enda rødere. Jeg rister igjen og ropte at han måtte våkne og at det var tidelig på dagen...
" du kan ikke sove så lenge! Du går jo glipp av dagen!"
Jeg ristet i han lenge, helt til jeg ristet han så gale at han lå på ryggen.
Øynene oppnet seg sjokert. Det var en kniv inni magen hans. Leppene skalv og hendene ristet Imens han forsiktig rørte kniven.
" Oliver?...OLIVER! " Selv om jeg var dum og ikke forstod alt her i verden, så forstod jeg det at en kniv ikke skulle sitte fast i magen på broren min.
Jeg grepp takk I ansiktet hans og ristet I det. Øynene hans var åpne og var helt blanke.
Jeg strøk hendene over ansiktet hans og grått in I brystet bare i håp om at han skulle våkne og trøste meg.
Jeg aner fremdeles ikke hvor lange jeg ventet, men blodet fra siden min begynte å bli alvorlig. Jeg forstod ikke at livet mitt var like mye i fare, men egentlig så tenkte jeg ikke på meg selv men at broren min skulle våkne og klemme meg enn siste gang.
Blikket begynte å bli tåkete og stemer fylte hodet.
" common! I think I found someone who survived!"
Jeg skjente at noe løftet meg og det eneste jeg greide å gjøre var å svakt rope på broren min.
"O..oli..ver!"
...
Da jeg endelig hørte stilhet og trodde alt skulle bli bedre, så våknet jeg i et hvit rom.
Det var noe inni arme in som lignet på en nål, men jeg brydde meg ikke.
Rommet var hvitt og det var blomster overalt på gulvet.
Det tokk litt tid å våkne og forstå det at jeg var på et fremed sted.
Jeg tittet over rommet lenge bare for å kanskje se broren min, men det eneste jeg så var en muskuløs, mørk, buss cut og ekstremt høy.
Jeg hadde ikke en gang energi til å være redd så jeg så bare på han med skjeddelig øyne.
" hei, hvordan er formen, gutt?"
Jeg stirret bare.
" ikke vær redd, jeg skal bekytte deg nå"
" Nei..... Oliver skal "
Jeg begynte å se rund om kring mer desperat.
" br...broren din kan ikke passe på deg lenger.... jeg beklager.... men.... Oliver er ikke her mer..."
* alex synspunkt over *
Alex så ned på hendene sine.
Kåre var tom for ord. Absolutt ingenting kom ut.
" Jeg vet ikke hvor morenin er og jeg vet ikke om faren min lever.... det eneste jeg fikk vite var at jeg mistet min aler beste venn og bror...... den dagen... .."
Hendene hans skalv. Kåre legger sine rask over dem.
Alex roer seg skapt og ser på kåre.
Han gir han er svakt smil og sånn satt de i lenge.
" takk for at du lyttet...." Alex bryter stilheten og gireg et støre smil, han legger hendene sine over hendene til kåre så lener gam seg og legger hodet på skulderen til kåre.
Imens så tenkte Kåre på hva alex hadde fortalt han.
Han ville nesten bare klemme stakkaren og si alt om sin egen fortid.
For alex har 100% vært dypere i mørket enn det jeg noen gang vil.