DANGEROUS LOVE

Kapittel 40

Alicia sitt perspektiv

Når jeg våkner kjenner jeg den varme kroppen til Alan som holder rundt meg, og jeg skjønner at vi må ha sovnet etter sexen. Noe som egentlig ikke er så rart med tanke på underskuddet på søvn etter to smertefulle uker. Han har lovet meg å ikke såre meg med vilje igjen, og jeg håper virkelig at han holder det han lover, fordi jeg orker ikke tanken på at jeg skal gå gjennom hjertesorg en gang til.

Jeg kan høre den tunge pusten til Alan bak meg, og jeg skjønner at han fortsatt sover. Når fristelsen blir for stor snur jeg meg forsiktig rundt slik at jeg ser ansiktet hans, og håper at jeg ikke vekker han.

Ansiktet hans er avslappet og han ser fredfull ut der han ligger. Tankene mine minner meg på blikket han sendte meg i det jeg fortalte han at jeg har begynt med prevensjon. Selv om det ikke fristet å dra til legen rett etter et brudd, så er jeg veldig glad nå for at jeg fullførte timen min. Fordi sexen vi hadde uten noe mellom oss var noe helt spesielt, og jeg vet at det var flere faktorer som gjorde den sexen så intenst. For det første så var det første gangen vi hadde sex igjen etter to uker hvor vi begge har brukt opp kreftene våres på å holde avstand fra hverandre. For det andre så kjente jeg ikke den voldsomme smerten som jeg har kjent på tidligere, men jeg skal innrømme at jeg kjente et lite stikk akkurat i det han fylte meg så voldsomt, men det tok ikke mange sekundene før jeg kun kjente nytelse.

Innerst inne vet jeg at jeg tilhører Alan, det har jeg alltid gjort. Fra det øyeblikket han rørte huden min, skjønte jeg at det var noe spesielt ved han. Jeg har vært redd. Livredd. Jeg har vært redd for å bli såret, vært redd for alle advarslene jeg har hørt om at jeg burde være forsiktig, jeg har vært redd for at vi er for ulike. At ulikheten skulle trekkes oss fra hverandre, ødelegge for oss..

Det er akkurat som om han holder et skjold rundt seg, som skal beskytte han fra å dele informasjon om fortiden sin. Utefra hans personlige egenskaper og erfaringer vet jeg at fortiden til Alan inneholder mye som jeg ikke vet om, og spørsmålet om jeg noen gang kommer til å få vite noe om fortiden hans dukker opp i hodet mitt..

Tankene mine brytes i det jeg plutselig hører noen mørke lyder foran meg, og jeg ser rykninger i øynene hans, før de åpnes. Jeg klarer ikke å la være å smile i det jeg ser det trøtte fjeset hans. Han ser bra ut uansett. Når jeg så han i forelesingen med de mørke ringene rundt øynene som avslørte hvor lite søvn han hadde fått, til og med da så han bra ut.

«For et vakkert syn å våkne til» hører jeg han si med en raspende stemme, før han trekker meg inn i armene sine, og vi blir liggende i skje.

Jeg ser på klokken som henger på veggen hans at den er elleve på morningen. Vent. Hva? Vi har sovet i seksten timer, det kan ikke stemme.

Et lyn fra klar himmel slår plutselig ned i kroppen min i det jeg innser at jeg burde vært i forelesningssalen nå, og jeg reiser meg brått opp av senga. Jeg krymper meg i det jeg blir påminnet at jeg lå naken i senga. Søren.

Jeg tar tak i et håndkle som henger over en stol på rommet hans, og surrer rundt meg.

«Hva skjer?» spør Alan forvirret.

«Forelesingen startet for tre timer siden!» sier jeg litt høyere enn vanlig, men frustrasjonen er mer rett ovenfor meg selv. Hvordan kunne jeg være så dum å sovne uten i det hele tatt å sette på en vekkerklokke.

«Alicia. Ro deg ned» prøver Alan å si lavt, og han har nå satt seg opp i senga slik at dynen kun dekker huden hans fra hoftene og ned.

«Roe meg ned? Dette er ikke en god nok grunn for å være borte fra skolen, Alan. Det er..» begynner jeg, men han avbryter meg raskt «Du trengte å sove, Alicia. Når vekkerklokken min ringte i dag tidlig hadde jeg ikke sjans til å vekke deg. Du var helt ferdig».