DANGEROUS LOVE

Kapittel 45

Alicia sitt perspektiv

Jeg og Alan står utenfor barndomshjemmet hans, og jeg er spent på å møte moren til Alan for første gang. Når han spurte om jeg ønsket å være med hit for å spise middag hoppet nærmest hjertet mitt ut av brystet. Han spurte til og med når han skulle få hilse på familien min, og det er et godt tegn. En følelse av glede og nervøsitet fylte meg umiddelbart når det spørsmålet dukket opp.

«Alicia» sier Gabi med en stemme som oser av glede, før hun klemmer meg hardt. Lillesøsteren til Alan liker meg hvertfall veldig godt, og jeg klemmer henne tilbake.

«Dette er mamma, Camilla. Mamma, dette er Alicia. Kjæresten min» hører jeg Alan presentere meg ovenfor moren, og Gabi slipper tak i meg. Synet mitt møter moren til Alan.

Moren er veldig vakker, noe som ante meg med tanke på de vakre barna hun har skapt. Hun har langt mørkt hår og lysegrønne øyne. Jeg kan se øynene til Alan i hennes, og det er ikke vanskelig å se at Alan er sønnen hennes.

Jeg holder frem hånden for å hilse, men istedenfor trekker hun meg inn i en klem. Akkurat som Gabi gjorde første gang jeg hilste på henne.

«Gabi har fortalt meg så mye om deg, men hun fortalte ikke at du var så vakker» sier Camilla, og jeg rødmer.

«Hyggelig å hilse på deg» svarer jeg, før Camilla strekker ut armene sine for å gi Alan en klem også, men han aviser moren sin, før han forsvinner inn i huset.

Gabi har allerede gått inn i huset, så hun får ikke med seg avvisningen. Moren sender meg et svakt smil, akkurat som om hun sier det skjer hele tiden!

Camilla viser tegn til at jeg skal gå inn i huset. Jeg lurer voldsomt på hva som har skjedd ,som har ført til den voldsomme muren mellom Alan og Camilla. Noe har skjedd. En slik mur dukker ikke opp uten grunn.

Camilla har laget en kjempe god kylling gryte, og alle er nå samlet rundt spisebordet.

«Maten var nydelig» sier jeg til Camilla, og hun tar imot rosen med et smil. Jeg vet det betyr mer for henne å høre at maten var god enn det hun gir uttrykk for. Det gjør det hos alle mødre.

«Jeg trodde aldri Alan kom til å få seg kjæreste» hører jeg plutselig Gabi si, og både jeg og Camilla begynner å le.

Jeg snur meg mot Alan som sitter ved siden av meg, og jeg kan se at han også drar på smilebåndet. Det må være det første ordentlige smilet han har hatt siden vi kom hit.

«Det trodde ikke jeg heller» forklarer Alan, før han tar tak i hånden min under bordet. Bare den lille berøringen av at hendene våres møtes gjør meg varm.

«Så hva driver foreldrene dine med?» spør Camilla nysgjerrig.

«Mamma og pappa jobber i politiet» svarer jeg, og jeg legger merke til blikket Alan sender meg. Han ser litt sjokkert ut. Det minner meg på at jeg aldri har fortalt han hva foreldrene mine jobber med.

«Da må du hvertfall oppføre deg, Alan» ler Gabi, og Camilla ser på Gabi med et lite smil, men det ligger en usikkerhet rundt smilet.

Alan sitt ansikt er hardt og vanskelig å lese. Han fortsetter å spise maten sin og overser kommentaren til Gabi.

«Hvordan gikk skoleoppgaven din, Gabi?» spør jeg interessert, og Gabi begynner å fortelle.

Hun forteller at læreren syntes den var så bra at Gabi fikk tilbud om å lese den opp foran klassen, noe hun gjorde. Gabi virker utrolig smart og modig i forhold til alderen sin. Jeg husker den teksten hun skrev så godt, og hvordan den traff Alan.