Kapittel 34

2.2K 35 12
                                    

Alicia sitt perspektiv 

Jeg sitter inntil treveggen, fortsatt ute på terrassen. En voldsom bølge preget av anger og dårlig samvittighet skylles gjennom kroppen min, og det stopper ikke. Du vet når du bader i havet og skal reise deg opp igjen fordi en bølge har ført til at du mistet balansen, men før du rekker å komme deg opp så kommer det en ny bølge. Slik føler jeg det akkurat nå. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor Alan, fordi jeg kunne se skuffelsen som skjulte seg bak sinne hans, og jeg vet at det var skuffelsen som startet sinne. 

Hvorfor, Alicia? spør jeg meg selv. Jeg tenker tilbake på irritasjonen som var rettet mot Cornelia og Sara, som var hovedgrunnen til at jeg ikke klarte å nekte for å gjennomføre det. Det er ikke noe unnskyldning. Sinne kan få mennesker til å gjøre så mange fæle handlinger, men det er aldri en unnskyldning.

Plutselig kjenner jeg en tåre som renner ned på kjolen min, og jeg har ikke tenkt over at jeg gråter engang.

Jeg vet at Alan har måttet tøyle irritasjonen sin ovenfor Paul hele uken, også klarer jeg å gjøre noe slikt mot han. Alan har hele uken ikke sagt et eneste stygt ord til Paul, og jeg har nesten ikke tilbringet tid med Alan, fordi jeg har vært for opptatt med å gi Paul den beste starten på studietiden hans. Jeg burde aldri tatt på meg den fadderjobben..

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet her ute, før jeg står utenfor døren klar for å gå inn igjen til de andre. Tårene har gitt seg, og jeg har bestemt meg for at jeg må snakke med Alan. Jeg kommer ikke til å klare å sove i natt hvis jeg drar hjem når han er sur på meg. Da kommer jeg bare til å ligge våken med verdens største anger, og tenke på hva jeg har gjort..

Jeg går inn i stua, men kroppen min bråstopper av det som møter synet mitt. Akkurat som om jeg møter en isblokk som blokkerer alt. Bare se for deg at du har blitt fortalt at det finnes et eventyrland bak en dør som aldri har vært åpnet. En dag er du så heldig at du får lov til åpne akkurat den døren, men det er kun en murstein som gjemmer seg bak. Ikke noe eventyrland, bare en grå og kald mur. Den skuffelsen, akkurat den skuffelsen skyller gjennom kroppen min nå.

Jeg vet ikke om jeg har lov til å være skuffet engang, siden jeg nettopp dummet meg ut for bare noen minutter siden. Allikevel så hindrer ikke det meg i å kjenne på skuffelsen.

Synet som møter meg er Cornelia som ligger kun i en string truse på stuebordet, mens alle står rundt bordet. Hva er dette? Men det er ikke det som sjokkerer meg mest, det er Alan. For akkurat i dette øyeblikket har han tungen sin inntil huden til Cornelia på magen hennes. Jeg kan se at Sara heller ren vodka på magen til Cornelia, og Alan slikker det opp uten en antydning til rykning i ansiktet.

Akkurat i det jeg trodde jeg hadde sett nok møter Alan blikket mitt. Det er kaldt. Null følelser. Blikket hans er låst fast i mitt, før han slikker tungen sin over den ene nippelen hennes. Et smertefullt gisp kommer ukontrollert ut av meg, og Karolina legger merke til meg. Jeg blir stående i sjokk. Frosset fast.

Jeg burde skjønt det. Jeg burde skjønt at han skulle ta hevn. Jeg vet at det jeg gjorde var galt, men han er ikke noe bedre selv når han tar hevn med intensjon om at jeg skal føle på samme skuffelsen som han gjorde.

«Jeg prøvde å stoppe det» forklarer Karolina i det hun står foran meg, før hun trekker meg inn i en klem og tårene begynner å renne.

«Kom, så går vi på badet en tur» foreslår Karolina  trøstende,  og jeg nikker.

Når vi går gjennom stuen for å komme oss til badet kan jeg se på ansiktet til Cornelia hvor mye hun nyter hver eneste berøring fra Alan. Han stopper ikke. Han bare fortsetter og fortsetter. Jeg klarer ikke å se på dette, så jeg øker tempoet mot badet. Jeg må komme meg bort fra den stua, før jeg hadde knekt sammen på gulvet og sikkert blitt latterliggjort av alle sammen.

DANGEROUS LOVEWhere stories live. Discover now